Rita Karlsen, HRS
Da IMDi i går via pressemelding introduserte sin årsrapport for 2009 skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke skjønte så mye. Het årsrapporten til et direktorat virkelig ”Innvandrere i norske medier: Medieskap islamfrykt og usynlig hverdagsliv”? På IMDis hjemmeside ble den samme rapporten presentert rikt illustrert med ”innvandrersaker” fra diverse medier. Midt i smørøyet ligger en sak om ”Frp vil sende alle asylsøkere TIL AFRIKA”.
Denne ”årsrapporten” består av 11 artikler fra inviterte medieforskere, redaktører og journalister. Inviterte og utvalgte antar jeg er ett og det samme her. De utvalgte har altså sett på medienes fremstilling av innvandrere og integrering. (PS: HRS var ikke ”invitert”, hvis noen lurte på det).
Det kan være at jeg er helt ute av kurs, men hva i all verden har dette med en årsrapport å gjøre? Jeg regner med at det ikke er en slik årsrapport som samme IMDi pålegger HRS å forfatte (IMDi forvalter den statlige pengestøtten som HRS mottar), for den skal i så fall handle om hva HRS har gjort, hva vi har oppnådd, og eventuelle avvik med forklaringer. Til dette kan det jo også sies noen ord om hva som er IMDis rolle (fra deres egen hjemmeside):
IMDi ble opprettet 1. januar 2006 for å være et kompetansesenter og en pådriver for integrering og mangfold. IMDi iverksette(r) integrerings- og mangfoldspolitikken på BLDs ansvarsområde. IMDi bosetter flyktninger, følger opp introduksjonsloven og forvalter viktige økonomiske virkemidler innenfor integrerings- og mangfoldsarbeidet. Oppgavemengden har økt, og antall ansatte har økt fra 110 ved etableringen, til rundt 200.
Nå kan det være at IMDi tror at de også kan (skal?) bedrive politikk, men i så fall må Regjeringen og Stortinget foreta litt voksenopplæring av de 200 forvirrende sjelene. Slik sett er jeg også svært interessert i IMDis årsrapport, da etter samme mal som HRS. Den kunne kanskje avdekket både det ene og andre avviket, men mest interessant hadde forklaringene vært.
Men så har IMDi altså valgt å skrive en årsrapport om medier og innvandrere – som da må være det viktigste som er å rapportere innenfor ”integrerings- og mangfoldspolitikken” i 2009? Der IMDi har vært ”kompetansesenter og pådriver”? Dette er etter min forståelse intet annet enn fullstendig meningløst.
Ikke mindre meningsløst er det at IMDi innrømmer overfor fagbladet Journalisten at de har ”hatt en egen agenda” med rapporten og har spisset den på en slik måte at deres eget analysesenter, medieanalysen er utført av Retriever, ikke vil stå for presentasjonen. Dette ligner på når SSB angriper HRS for at vi analyserer deres egne tall, som vi dertil har kjøpt fra SSB, på en måte som SSB ikke liker! Hva er det som skjer i samfunnet når det kommer til innvandring og integrering – er det helt umulig å opptre så objektivt og nøytralt som mulig? Og HRS er en politisk tenketank – vi kan tillate oss å komme med politiske forslag, men vi opptrer i det minste partipolitisk uavhengig.
Til Journalisten er det åpenbart at IMDi-direktør (og Høyremann) Osmund Kaldheim ikke aner verken hva faglig objektivitet eller partipolitisk nøytralitet er, og slett ikke at nettopp IMDi er avhengig av dette for sin troverdighet:
Vi har nok vært litt spissformulerte, innrømmer direktøren for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) offentliggjorde tirsdag sin årsrapport for 2009, som de har valgt å kalle «Medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv». Pressemeldingen kan gi inntrykk av en journalistisk heksejakt på innvandrere generelt, og muslimer spesielt:
«Saker om innvandring og integrering er ofte problemfokuserte. En innholdsanalyse av åtte av de største papiravisene, viser at 70 prosent av oppslagene har et problemfokus, mens kun 11 prosent er nøytrale.», heter det i pressemeldingen.
Tallene er hentet fra en medieanalyse utført av Retriever på oppdrag for direktoratet. De har imidlertid inkludert leserinnlegg, som er langt mer problemfokuserte enn redaksjonelt stoff. Analysen viser at 37 % av nyhetsartiklene, 11 % av reportasjene og 53 % av lederne er problemorienterte. Resten fordeler seg relativt jevnt på kategoriene «nøytral» og «ressurs».
Analysesjefen i Retriever liker tydeligvis ikke det hun leser, hun har vel litt mer faglig integritet enn som så:
Analysesjef Kristina Nilsen i Retriever sier at oppdragsgiverens fremstilling ikke er direkte feil, men veldig tabloid.
– Det er mange andre funn i vår analyse som bidrar til å differensiere inntrykket av innvandrere i media. Ifølge Nilsen blir innvandrere som oftest fremstilt som helt vanlige folk, også i mediene.
Rosinen i pølsa er imidlertid direktørens forklaring:
Direktør Osmund Kaldheim i IMDi nekter ikke for at de har hatt en agenda med sin presentasjon av rapporten.
– Vår store ambisjon og vårt lille forsøk med denne rapporten var å få journalistenes øyne opp for hvordan mediene påvirker forholdene for integrering.
Kaldheim ønsker at journalistene skal vurdere sin rolle som samfunnsaktører, og se ikke bare på den enkelte artikkel, men også hvordan summen av medienes oppslag påvirker store og små grupper i samfunnet.
IMDi skal oppdra journalistene! Hadde IMDi fulgt litt med i det som har vært en av de store ”integrerings og mangfolds”-utfordringene siste tid, så hadde de kanskje fått med seg at dette nettopp er i skjæringspunktet mellom ytringsfrihet og (påståtte) krenkelsesopplevelser som har skapt mye debatt nettopp om pressefriheten og ditto ansvar. Men nå skal altså IMDi fortelle media hvordan det redaksjonelle arbeidet skal utføres? Hvis Kaldheim hadde vært så opptatt av hva små og store hendelser ender med ”i sum” finnes det en annen innfallsvinkel: hva har skjedd på integreringsfronten? Det er hans fordømrade plikt å finne ut av – det er nettopp det direktoratet skal jobbe med, og det er det de skal rapportere til politikerne om, som disse igjen skal bygge sin politikk på. Men IMDi skal bruke media som integreringsverktøy? Jeg tror knapt hva jeg leser.
Så ender de heller opp med en rapport som er like tabloid som det de anklager media for. Ja, det er en fordel å drive på med det en kan:
Også Kaldheim sier at rapportens fremstilling er «litt tabloid», og at Retrievers analyse er svært grov.
– I pressemeldingen forsøkte vi å gi noen stikkord, og vi kan ha spisset noen av formuleringene for å henlede oppmerksomheten mot vårt formål.
Ifølge Kaldheim har de vært på jakt etter å vise hvordan medieomtalen i sum påvirker kunnskaper og holdninger, som i sin tur påvirker handlinger.
– Vi driver med integrering, ikke medieanalyse.
Driver IMDi med integrering? Flott – kom med årsrapporten! Det hadde vært langt bedre enn at Kaldheim, ja unnskyld ærligheten, fortsetter å fornedre seg selv i media:
Kaldheim sier at IMDi har forsøkt å vise sammenheng mellom opinionsdannelse i befolkningen og mediepåvirkning. Han mener at den samlede oppmerksomheten islam får i mediene er stor og i hovedsak negativ. Samtidig viser opinionsundersøkelser en betydelig islamskepsis i Norge, og større blant dem som ikke har erfaring med innvandrere.
– Vi setter sammen dokumentasjon og kunnskap. Så kan man spørre hvor stor sammenhengen er, og vi antar at det samlede mediebildet er med på å påvirke.
– Så dere har vært ute etter å få bekreftelse på en antakelse?
– Ja, svarer Kaldheim og forteller om en internasjonal trend av fremmedfrykt og polarisering mellom etniske grupper i Europa. Dette mener han er et faktum også i Norge, om ikke like sterkt som i andre land som Danmark.
Hvor har han sistnevnte fra, mon tro? Kanskje media? Og hva mener han med at IMDi setter ”sammen dokumentasjon og kunnskap” og at vi kan ”spørre hvor stor sammenhengen er”?
Videre sies det målgruppen for rapporten ikke er mediene, men opinionsdannere, beslutningstakere og fagfolk. Rapporten skal vise at mediene kan påvirke vilkårene for integrering.
– Medielogikken gir oppmerksomhet til ytterliggående budskap, og det innebærer en risiko.
Og det skulle være i motsetning til hvem – IMDi?
Et godt råd til IMDi er antakelig å få på plass noen som behersker metode – og faglig analyse og presentasjon. Samt noe som skjønner hva partipolitisk uavhengighet betyr, slik at direktoratet også kjenner – og praktiserer – sin plass i byråkratiet. Ellers er det ikke sikkert at vi trenger noe IMDi.