La oss bare minne på hva et deliberativt demokrati er, da fra SNL:
Grunnlaget for et deliberativt demokrati er at politiske beslutninger bør baseres på borgenes frie meningsutvekslinger. I deliberative demokratier skal ikke politiske beslutninger treffes på bakgrunn av stemmegiving og maktkamp alene, for fakta og argumenter i en sak skal veies opp mot hverandre i en grundig, åpen og kritisk drøfting. «Det er den respektfulle og saklige diskusjonen som foregår før vi stemmer, som gjør politiske beslutninger demokratiske.»
Hvor i all verden er denne debatten blitt av? I Norge vet vi jo knapt engang hvilke partier vi får i regjering, selv etter at vi har stemt.
Det heter videre hos SNL:
Resultatet av et demokratisk valg kan være sterkt påvirket av desinformasjon, falske nyheter eller utestenging av bestemte grupper fra det offentlige ordskiftet. Flertallsstyre og flertallsbeslutninger er derfor bare legitime i kombinasjon med offentlig debatt av en viss kvalitet og rekkevidde. Slik debatt skal sikre at det ikke bare er flertallets umiddelbare preferanser som vinner frem, men informerte preferanser som er kommet i stand gjennom kritisk utveksling av perspektiver og argumenter under bred folkelig deltakelse.
Sensur og kansellering
Filosof og forfatter Eva Selsing sier i en kronikk i danske Berlingske at liberalismen ble løftet frem som en garantist for ytringsfriheten, det er ikke hvem som snakker, men hva som sies som er viktig.
Meninger må brytes. Vi må tåle at det er løgner, «feilinformasjon», i samfunnsdebatten, for det er bedre at de er der, slik at vi kan diskutere og tilbakevise dem. Avslør feilene deres og lær av dem – ellers kommer vi aldri til et bedre og klokere sted.
Men som kjent går det motsatt vei. Selsing viser til sensuren som vokser i de liberale demokratiene, og som i alt for liten problematiseres politisk eller av de liberale medier. Hun viser også til at de liberale mediene var i opprør da Mark Zuckerberg annonserte at han ville fjerne Facebooks «faktasjekking», som han innrømmet var «for politisk partisk», at EU (i 2022) stengte tilgangen til russiske medier, og at den liberale Biden-administrasjonen som like før Trumps innsettelse stengte ned TikTok i USA.
Så kommer det hun kaller «sensurenes mykere søsteravdeling»; kanselleringskulturen.
Den intellektuelle stagnasjonen som preger den offentlige diskursen, er et resultat av autoritær liberalismes sensur av alt politisk til høyre for midten. Et liberalt jernteppe som gjør oss alle dummere.
( … ) det er ikke lenger det beste argumentet som vinner. Det er de som sier det samme som makthaverne som vinner. Altså presis det samme vi – med rette – anklager (andre) autokrater for å gjøre.
Kontrollere av den offentlige samtalen
I Selsings tolkning, som antakelig er svært så presis, så skjer dette fordi autoritære ledere prøver å kontrollere den offentlige samtalen for å opprettholde makten. Dette får nok flere enn meg til å tenke på det som antakelig var en Dagsavisen-glipp i et intervju med eksstatsminister Gro Harlem Brundtland (Ap). Selsing kommenterer:
Hvorfor skjer dette da midt i de «liberale demokratiene»? Det skjer fordi det viste seg at folket ikke ønsket den sosiale modellen som de liberale elitene hadde tenkt ut. Ja, folk ville ha ytringsfrihet og demokrati – men ikke innvandring, åpne grenser, internasjonalisering, slappe rettssystemer og bevisstløs forbruk som belønning for å oppgi deres fedreland.
Hva skjedde så? Jo, folk begynte å stemme på «feile» politiske partier og uttrykke de «feile» meninger. Det som de «liberale» kaller ytre høyre.
Den liberale eliten har lenge prøvd å knekke denne ytre høyre-koden, som de selvsagt ikke har klart, da de leter på feil sted. Løsningen ligger ikke hos de andre, men hos dem selv. De svarte heller med å være moralsk indignert, og med forakt og sensur, og nedfelt i lovverket (hatytringer).
Den liberale eliten tror ikke lenger på de liberale idealene. Den har forlatt ideen om det samtalende samfunnet og erstattet den med undertrykkelse. Et intolerant eliterstyre. En moderne føydalisme – med den avgjørende forskjellen at tidligere tiders føydale herskere i det minste lot til å ha et minimum av omsorg for sitt eget land, sine egne landsmenn.
Det er kanskje akkurat dette som begynner å gå opp for flere nå. Vi er i vei til å bikke over kanten – og så vinner Donald Trump igjen presidentvalget i USA – og denne gangen langt sterkere enn forrige gang. Panikken i de fleste mediene både før og etter valget kunne vi kanskje kalt latterlig, men det er langt mer alvorlig enn som så.
Derfor prøver EU-kommisjonen å være foroverlent, men det har de ikke klart før, så spørsmålet er om de klarer det nå. Kan vi stole på et system som har gjort så mange feile prioriteringer over tid?
Peker på det makta vil skjule
Danske Weekendavisen tar i saken «Skyt budbringeren» opp hvordan Vest-Europa har reagert på Donald Trump og Elon Musks kritikk av Europa. Her hevder Klaus Wivel blant annet at Trump og Musk «treffer med imponerende presisjon de verste punktene i europeiske stater, allerede før de kom til makten». Det har både Tyskland, Storbritannia og Danmark fått merke. «I alle de tre europeiske landene har Trump og Musk vist sider av nasjonene som vi helst vil skal forbli i mørket. Alt det vi skammer oss over.»
Danmark står over en politisk krise med Trump, da sistnevnte vil ha Grønland. Det burde ifølge Wivel få danskene til «å erkjenne at vårt slektskap med den enorme øya, som få vet noe om og enda færre har besøkt, er forvitret». Danmark har rett og slett oversett Grønland.
På X har Musk kalt Tysklands forbundskansler Olaf Scholz for en «inkompetent tosk» som bør trekke seg umiddelbart. Wivel viser også til at Musk har skrevet en kronikk i Die Welt, der han anbefaler tyskere å stemme på det høyrenasjonalistiske partiet, Alternative für Deutschland (AfD). Dette fikk en meningsredaktør til å trekke seg i protest. Musk intervjuet også Alice Weidel, lederen for AfD, på X – til de «liberale» tyske politikeres raseri. Og et team på opptil 150 embetsmenn fra EU-kommisjonen i Brussel og Sevilla skal granske om Musks X følger EUs tekniske regler. Alt for å forhindre oppmerksomhet til AfD.
Men kampanjen hans (Musk, red.) på X avslører at måten det tyske demokratiet ønsker å beskytte seg på innebærer udemokratiske metoder. De prøver etter beste evne å kriminalisere AfD og lovfeste mot Xs algoritmer. Men partiet vil bare bli større jo mindre innflytelse partiet får.
Et klokere svar vil være at de tradisjonelle europeiske partiene tar lærdom av det som har gjort de høyreorienterte nasjonale partiene så populære i Europa. Det kan ikke Musk ta æren for det.
Så er det Musks utfall mot Storbritannia, der han ba om at statsminister Keir Starmer skulle fengsles, med bakgrunn i det som omtales som «den største britiske forbrytelsen i fredstid». Der kan ikke de konservative skylde på sosialdemokratene, for begge har ledet landet mens dette har pågått. Derfor tjener de mest på å gå stille i døren. Det gjør ikke Nigel Farage og hans Reform UK. Farage vil stanse innvandringen og han snakker høylydt om grooming gate – og nå ligger Refom UK an til å bli det største partiet i parlamentet, påpeker Wivel.
Men «heldigvis» gjorde Musk en håndbevegelse etter innsettelsen av Trump som fikk de «liberale» opp av sofaen.
Lytt og lær
Wivel mener europeiske demokratier reagerer i panikk.
De europeiske demokratienes paniske svar på Trump og Musks innblanding har fått regjeringer som de i Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Østerrike til å slite med å holde nasjonalistiske og populistiske partier, som Teslas grunnleggere ønsker å støtte økonomisk, fra innflytelse. Men problemet forsvinner ikke ved å regulere mot tweets og økonomisk støtte fra USA. Det nytter ikke å skyte budbringeren.
Når europeiske demokratier skjelver ved den minste amerikansk tweet, er det et tegn på en sørgelig mangel på selvtillit. I stedet for å kreve reguleringer, kunne politikerne rett og slett svare på beskyldningene som kommer.
Når de ikke gjør det, så blir man selvsagt mistenksom. Dessuten mener Wivel at vi gjør klokt i å lytte, ikke minst fordi kritikken ofte er rett.
Den lyder grovt sett at Europa har prioritert velferd og overlatt kontinentets forsvar til USA; at partier på både høyre- og venstresiden har tillatt masseinnvandring, til tross for at europeiske velgere ønsker det motsatte; at vi har fordyret energien vår som følge av den mislykkede grønne omstillingen og dermed kvalt vår storindustri; og at vi er flinke til å skape regler og byråkrati og elendige til å skape nye, store bedrifter og vekst.
Så har vi problemet med at mange av de styringsdyktige partiene er blitt for like. Hos oss gjør det ikke så stor forskjell om det er Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg som styrer, men vi vet at det er stor forskjell mellom Kamala Harris og Donald Trump. Denne forskjellen mener Wivel er bra:
Det gir kolossal friksjon, sant nok, men også fremdrift. Det forbløffende er at – til tross for tiår med rasende politisk splittelse og økende institusjonell mistillit – fortsetter USA å generere vekst og arbeidsplasser.
Så når vi har sutret oss ferdig over Trump og Musk, så kan vi kanskje ta fatt på arbeidet?