Kriminalitet

«Den største forbrytelsen i fredstid»

Skal man velge politisk korrekthet eller beskyttelse av sårbare britiske jenter? Politikerne og myndighetene valgte den politiske korrektheten for å opprettholde illusjonen om det suksessfulle multikulturelle samfunnet. Slik ble titusener av britiske jenter ofret til grooming-gjengene. I antirasismens "hellige" navn. Dette er "den største forbrytelsen i fredstid" på de britiske øyene. Intet mindre. Og groomingen fortsetter.

Han var en sexmisbruker som brente en britisk familie i hjel. Sannheten ble undertrykt fordi den undergravde ideen om det vellykkede multikulturelle samfunnet. Nå kjenner vi «den største britiske forbrytelsen i fredstid», og britene har fått nok.

Tasnim visste at faren hennes drepte moren hennes. Og hennes bestemor og tante.

Hun visste at han brøt seg inn i huset de sov i. Han helte bensin over teppene og gardinene, og før han satte fyr på huset, reddet han Tasnim.

Hun var bare 19 måneder gammel, han pakket henne inn i et teppe og bar henne ut og la henne under et epletre.

Så gikk han tilbake og gjorde det han kom for å gjøre, og hun lå under epletreet mens moren, bestemoren og tanten brant i hjel.

Det visste hun.

Men hun visste ikke at hennes tragiske familiehistorie er en del av en større britisk tragedie, som handler om et skjebnesvangert valg som politikere og myndigheter i flere tiår trodde de måtte ta. De mente de måtte velge mellom «politisk korrekthet» og «sårbare jenter», som det heter i en offisiell rapport,  «Independent Inquiry – Telford Child Sexual Exploitation», og i flere tiår valgte de politisk korrekthet.

De valgte å opprettholde illusjonen om et «vellykket multikulturelt samfunn», som en avis beskrev det, og de valgte å skjerme seg fra enhver anklage om rasisme.

Og med det valgte de også bort jentene.

De valgte bort Tasnims mor. De valgte bort Becky. De valgte bort Sammy. De valgte tusenvis av andre jenter og de endte opp med å velge et annet britisk traume.

«Medskyldig i massevoldtekt»

For hvordan kan et samfunn sone for det faktum at ansvarlige politikere, politimestre, leger, lærere, sosialarbeidere og andre autoritetspersoner i en generasjon de facto tillot ikke-hvite menn å misbruke, ruse, bortføre, voldta og prostituere mindreårige hvite jenter fordi de mente at det ville være politisk ukorrekt å gripe inn?

Hvordan kan et samfunn forsone seg med en slik urettferdighet? En blodig – bokstavelig talt – urettferdighet.

Britene har fortsatt ikke svaret, og derfor fortsetter kriminaliteten. År ut og år inn.

Derfor klarte Elon Musk å sette de britiske øyene på hodet da han nylig anklaget statsminister Keir Starmer for å være «medskyldig i massevoldtekt» og krevde at han ble fengslet. Og det var derfor britisk politikk i det siste ukene ikke har handlet om annet enn diskusjonen om en uavhengig etterforskning av skandalen, noe Starmer-regjeringen kategorisk har avvist.

Tasnim Lowe visste at faren hennes drepte moren hennes. Og hennes bestemor og tante.

Men det var først mange år senere at hun fant ut at hun ikke visste alt, som det fremgår av BBC-dokumentarserien «Why Dad Killed Mum: My Family’s Secret». Faren  hennes – Azhar Ali Mehmood – drepte de tre kvinnene i 2000 og ble i 2001 gitt tre livstidsdommer. Tasnim vokste opp med fosterforeldre og sin psykisk skjøre bestefar, og hele livet ble bestemt av konsekvensene av forbrytelsen, men det var konsekvensene hennes , mente hun. De var ikke en del av noe større.

Historien som endret alt

Den 11. mars 2018 publiserte imidlertid Daily Mirror en historie som forandret alt. «Avslørt: Den verste barnemishandlingsskandalen noensinne», sto det på forsideoverskriften. «Hundrevis av unge jenter ble voldtatt, slått og solgt for sex, og noen ble til og med drept, mens myndighetene ikke grep inn i løpet av 40 år», sto det i undertittelen. Ved siden av tittelen lyste et fargebilde av en skolejente, rundkinnet og smilende, blond og 14 år gammel. Jenta var moren til Tasnim. Dette førte til et taktskifte, viser BBC-dokumentaren.

Den følger Tasnim Lowe, som prøver å finne ut hva som skjedde med moren hennes, og viktigst av alt – hvorfor ingen gjorde noe for å hjelpe moren hennes.

Forklaringen finnes blant annet i en over 1400 sider lang uavhengig studie, hvor siste del ble publisert i 2024.

Rapporten er en detaljert undersøkelse av fiaskoen som førte til flere tiår med seksuelle overgrep mot mindreårige jenter i Telford, en by halvveis mellom Birmingham og Liverpool i nordvest-England. I likhet med andre britiske byer hadde Telford et pakistansk samfunn som levde sitt eget liv i byen og som utgjorde en betydelig del av Telfords «nattescene», som det står i rapporten.

De kjørte taxi og drev kiosker og gatekjøkken, hvor de kom i kontakt med britiske jenter, og på 1970-tallet begynte de første seksuelle overgrepene. Gjenger med hovedsakelig pakistanske menn groomet unge britiske jenter. De manipulerte, brutaliserte og voldtok dem og solgte dem til andre gjenger som voldtok dem igjen.

Som en av jentene senere fortalte til Daily Mirror: Som 14-åring ble jeg «kveld etter natt tvunget til å ha sex med utallige menn på skitne gatekjøkken og i ekle hus».

«Jeg tror jeg tok pillen to ganger i uken (…) Jeg ble gravid to ganger og tok to aborter. Noen timer etter min siste abort ble jeg igjen voldtatt av nye menn.»

— Det verste var like etter 16-årsdagen min, da jeg ble dopet og gjengvoltatt av fem menn.

Etterpå dukket en av mennene opp hjemme hos henne og truet henne. Han sa at han ville brenne ned huset hvis hun sladret.

Gravid som barn

«Du husker kanskje Lucy Lowe», sto det i en av de mange truslene i Telford.

Lucy Lowe var moren til Tasnim, og hun var et 13 år gammelt barn i en tenårings kropp.

Hjemme hadde foreldrene nok med å passe hennes funksjonshemmede storesøster. Lucy gikk sine egne veier og her møtte hun Azhar Ali Mehmood. Han var en 23 år gammel drosjesjåfør og erfaren groomer.

«Han begynte med å være sjarmerende», som en av Lucy Lowes venner forteller i BBC-dokumentarserien. Venninnen ble også groomet.

«Han satte seg inn i taxien sin og rullet ned vinduet og begynte å snakke med Lucy og hun følte seg smigret.» Endelig var det voksne som så henne.

Imidlertid tjente Mehmoods interesse bare ett formål, og det var sex, og snart fikk han – eller tok – det han kom for.

«På et tidspunkt sa han at han ville introdusere meg for vennene sine. Han tok meg med til dem, og flasker med vodka og Bacardi ble satt på bordet.

Etter at hun ble full, byttet mennene på å voldta henne, og slik fortsatte det med voldtekter, frihetsberøvelse og massivt med trusler.

I dagboken sin skrev Lucy Lowe om hvordan Mehmood tok henne med til en bakketopp som var et beryktet tilholdssted for groominggjengene i Telford.

Her ble hun – som BBC-dokumentarserien sier det – «tvunget til å utføre seksuelle handlinger på eldre menn».

Da Lucy Lowe fant ut at hun var gravid, fortsatte Mehmood å groome og voldta andre mindreårige jenter og kontrollerte samtidig Lucy Lowes sosiale liv. Han krevde å fysisk inspisere kroppen hennes for å sikre at hun ikke hadde vært sammen med andre. Lucy Lowe håpet imidlertid at hun ville finne fred etter fødselen.

Hun fødte Tasnim i 1999 og pleiet datteren hjemme hos foreldrene på Halifax Drive i Telford.

Men Mehmood fortsatte å besøke henne for å sjekke henne og kreve sex.

«Han voldtar meg, mamma»

Hun begynte å si nei, og han brydde seg ikke. Tårevåt betrodde da Lucy Lowe moren sin: «Han voldtar meg, mamma. Han vil ha noe hele tiden.»

«Du er en voldtektsmann», hørte naboene henne skrike, og på et tidspunkt skrek hun så høyt og så lenge at hennes ellers psykisk skjøre far grep inn.

Han jaget Mehmood ut av huset og ut på veien kom et par av naboene løpende etter Mehmood. Mehmood forsvant, men en natt kom han tilbake med en morderisk plan og en kanne bensin. Han snek seg inn i huset og tok med seg 19 måneder gamle Tasnim og la henne under et epletre, for så å sette fyr på huset.

Faren til Lucy klarte å kjempe seg ut, ikke de andre. Lucys mor, hennes funksjonshemmede storesøster og Lucy selv. De brant til døde, og det samme gjorde det spirende og frie livet som Lucy håpet på. Og det spirende og nye livet hun hadde i magen. Fordi Lucy var gravid med sitt andre barn, viste det seg.

Så ille var det på Halifax Drive, og så ille var det i Telford, som den mer enn 1400 sider lange rapporten om groomingen i byen dokumenterer.

Lucy Lowes sak er «avgjørende» for å forstå hva som skjedde, skriver etterforskerne, fordi den demonstrerer apatien som kjennetegner reaksjonen på groomingen.

Lucy Lowe fødte barn som 14-åring. Ingen rundt henne reagerte. Ikke legen hennes, ikke lærerne hennes, ikke sykepleiere og jordmoren som bistod under fødselen. Alle visste at den seksuelle lavalderen er 16 år. De kunne se at hun var et barn og at Mehmood var en voksen, og likevel er det ikke en eneste notis i de offentlige registrene om hennes graviditet og fødsel, fant den uavhengige granskningen, og politiet har ikke mottatt en eneste melding om Mehmoods seksuelle overgrep mot henne.

Et uskyldig barn

Først i 1999 dukket navnet hennes opp i det offentlige systemet da lærere rapporterte at hennes mor hadde vansker med å håndtere datteren. Lucy var da på vei tilbake til skolen etter fødselen. En lærer hadde hørt rykter om at Lucy solgte narkotika til de andre barna på skolen og at hun var involvert i prostitusjon.

Skolen gikk til politiet, som slo fast at ryktene var grunnløse.

I begynnelsen av august 2000 rapporterte Lucy Lowe om et overfall utenfor en nattklubb i Telford, viser offentlige registre. Her var «en mye eldre mann» voldelig mot henne, og politiet hadde allerede etterforskning i gang mot den aktuelle mannen for grooming. Dermed ville det vært en opplagt mulighet å legge to og to sammen, skriver de uavhengige etterforskerne i sin rapport.

Likevel henla politiet saken da Lucy trakk anmeldelsen, ser det ut til, og noen dager senere brant hun og moren, tanten og det ufødte barnet i hjel på Halifax Drive.

Med andre ord: Folk som skulle passe barn som Lucy Lowe, valgte å la være. De reagerte ikke på graviditeten og fødselen hennes da hun var 14 år, og da de endelig gjorde det, var det fordi hun ikke gikk på skolen.

Politiet ble bare involvert fordi lærerne mente at hun gjorde noe galt, og politiet viste en forbløffende mangel på profesjonell nysgjerrighet rundt forbrytelsen som stirret dem i hvitøyet.

Selv etter brannstiftelsen – selv etter at de arresterte Azhar Ali Mehmood – etterforsket de ham ikke for sexforbrytelser. I politirapportene blir han konsekvent omtalt som Lucys «kjæreste», og den dag i dag er han ikke dømt for voldtekt eller overgrep mot en mindreårig, slik den grundige rapporten viser. Etter loven er han en trippelmorder, ikke en sexforbryter.

Lucy Lowe var Telford, hun var ikke et unntakstilfelle.

200 menn i én by

De uavhengige etterforskerne har funnet saker som går tilbake til 1981, og til sammen anslår politiet at 200 menn deltok i systematiske seksuelle overgrep mot jenter i byen. I BBC-dokumentarserien om Tasnim Lowe kjører en journalist nedover en vei i Telford og «det er syv hus ved siden av hverandre, og det bodde en voldtektsmann i hver eneste av dem», sier hun. I tillegg var det også et enkelthus, som lå midt mellom dem, og som utelukkende ble brukt som «voldtektshus».

Her havnet blant andre Becky Watson. Hun var bare 11 år gammel da hun ble groomet og ført til voldtektshuset og misbrukt, og hun forvandlet seg fra en mønsterstudent til et liv i en stadig mer frenetisk nedadgående spiral. Moren hennes banket på dørene til skolen, myndighetene og politiet for å få hjelp, men de mente alle mishandlingen var Beckys feil, ifølge den uavhengige etterforskningen.

Som 13-åring deltok hun i et selvmordsspill. Hun måtte holde seg fast i panseret på en bil i høy fart, men hun falt av og døde.

Vicky Round var et annet offer. Hun var 12 år gammel da groomerne fikk henne avhengig av crack-kokain, og som 14-åring tok hun heroin for å holde ut de seksuelle overgrepene. Hun døde i en alder av 20 av en overdose og ingen hjalp henne, som moren hennes har fortalt til Daily Mirror.

Totalt anslår rapporten at 1.000 jenter ble groomet og seksuelt misbrukt over en 40-årsperiode i Telford, og misbruket var kun mulig fordi alle myndigheter snudde ryggen til.

Ifølge rapporten hadde ingen britisk by størrelsesmessig et større groomingproblem enn Telford. Og det var ingen hemmelighet. Skolene visste det. Det visste sosialtjenesten. Leger og helsemyndigheter visste det. Politiet visste det. Politikerne visste det og det pakistanske og muslimske miljøet visste det, og det var ikke før i 2013 – etter 40 år med systematisk grooming og misbruk i Telford – at de første mennene ble stilt til ansvar.

Hvorfor sviktet alle?

Så i minst 40 år ble problemet stilnet, og det reiser et veldig grunnleggende spørsmål, nemlig hvorfor sviktet dømmekraften så avgjørende og så lenge hos så mange normalt ansvarlige mennesker?

Svaret er blant annet politisk korrekthet, anslår den uavhengige rapporten.

Lærere og politifolk sier i rapporten at de var redde for å bli utpekt som rasister, og polititjenestemenn sier at de følte det ville være «politisk ukorrekt» å gå etter de pakistanske voldtektsmennene. I 2006 henla sosialtjenesten en rekke saker, fordi de fryktet «raseopptøyer».

En mindreårig jente fortalte en saksbehandler i 2010 at hun hadde tre «kjærester», som alle var pakistanske drosjesjåfører, og en av dem var en middelaldrende mann. «Kjærestene» byttet på å voldta henne, sa hun. Saksbehandler opprettet ikke sak, men forhørte seg med politiet, som ikke ønsket å vite om saken. «Tenk deg hva som vil skje hvis vi går inn i en moske og arresterer en person», var svaret.

De uavhengige etterforskerne beskriver hvordan politiet tydelig visste hva som foregikk. Og likevel valgte å ikke gjøre noe. For eksempel, da politiet etterforsket Becky Watsons død i 2002, fortalte vitner hvordan «asiatiske menn» mishandlet henne, og på rommet hennes fant politiet et papir som Becky hadde skrevet navnet på en av mennene og ordet «voldtektsmann». Politiet ignorerte alt.

Da politiet begynte å etterforske de systematiske seksuelle overgrepene i Telford i 2012, nektet flere betjenter å bli med i etterforskningsteamet. «Det rasemessige elementet betyr at det er en tapende sak», som en sa det, og de uavhengige etterforskernes dom over politiet er hard:

Politiet la så mye oppmerksomhet til «rase og etnisitet» at de gjorde seg skyldige i «forsømmelse av sine mest grunnleggende plikter», og dette gjelder generelt alle som skulle passe barna i Telford. De var mer «fokusert på spørsmål om rase» og «mindre på spørsmål om barns velferd», og derfor ble Telford forvandlet fra en by til et åsted.

En kultur med politisk korrekthet gjorde det mulig, og som forskerne bemerker – «det er vanskelig å ikke tenke den triste tanken at historien ville ha blitt annerledes hvis kulturen på 1990- og 2000-tallet hadde vært annerledes».

Og det er den britiske grooming-skandalen i et nøtteskall.

En lang opprulling bare skraper i overflaten

I 2017 omtalte Berlingske skandalen og dens monstrøsitet i Rotherham. Deretter var det opprullingen av groominggjengene i Bradford, Huddersfield og Rochdale.

Ifølge The Daily Telegraph har minst 50 britiske byer blitt herjet av grooming-gjenger, og rettsoppgjøret har vanligvis vært alt for sent og alt for begrenset.

Politiet anslår at 200 menn i Telford deltok i seksuelle overgrep mot lokale jenter, og likevel er bare ti (sic) dømt for det. Ofre kan fortsatt møte overgriperne sine som går fritt på gata, har en mor fortalt til Daily Mirror.

Bare i en enkelt by er undersøkelsen fullført, og dette viser også potensialet i en slik undersøkelse:

Etter de første avsløringene i Rotherham i 2010 ble bare seks personer dømt, men seks år senere bestemte britenes svar på FBI – NCA – seg for å sette alt inn på å finne de kriminelle, og siden den gang er 56 personer dømt for grooming. Det er den største kriminelle etterforskningen i NCAs historie, og de har identifisert totalt 324 menn som deltok i seksuelle overgrep mot 1150 ofre i Rotherham, skriver The Times, og etterforskningen deres fortsetter.

Det er nettopp omfanget og fortielsen som fikk Elon Musk til å rette fokuset på skandalen.  Han kom ikke med ny informasjon, men han anklaget blant annet statsminister Keir Starmer for å være «medskyldig» i forbrytelsene og krevde at han ble fengslet. Han kalte også en juniorminister for en «apologet for voldtektsfolkemord» for å ha nektet å gjennomføre en regjeringsundersøkelse om grooming i Oldham.

Siden den gang har den britiske opposisjonen krevd en grundig og nasjonal etterforskning av grooming-skandalen, og siden har britene debattert for og imot en etterforskning, og det er dette som er den «største britiske forbrytelsen i fredstid «, som en kommentator har kalt.

Den multikulturelle lykken

Det er utvilsomt gode argumenter for en ny undersøkelse, men samtidig savner den også selve problemets kjerne, som er større enn grooming, og som handler om kraften i ideen som har preget det britiske samfunnet siden 1960-tallet. Fordi tilsløringen av grooming-skandalen fant sted over hele Storbritannia i mer enn 40 år uten et eneste sentralt direktiv om å dekke over forbrytelsene. Det bare skjedde, i antirasismens og det lykkelige multirkulturelle samfunnets ånd.

Lærere, skoleinspektører, saksbehandlere, leger, sykepleiere, helsearbeidere, politifolk, politimestre, politikere og alle de andre offentlige tjenestemennene var ikke del av en organisert sammensvergelse som beordret dem til ikke å straffeforfølge pakistanske seksualforbrytere. De handlet ikke på en bestemt ordre, og det er ingen tegn til at en minister beordrer alle myndigheter til å ignorere og dekke over misbruket.

Tvert imot handlet de etter noe som var så kraftig at de ikke trengte en ordre, nemlig «en kultur», som etterforskerne i Telford skriver.

Den aktuelle kulturen ble skapt og vedlikeholdt av politikere, næringslivsledere og andre aktører som ønsket et vellykket flerkulturelt samfunn, og tusenvis av jenter ble ofret.

Det var kraften til ideen om det vellykkede multikulturelle samfunnet, men suksessen var «en harmoni bygget på en løgn», som The Daily Telegraph har bemerket, og når en så stor løgn brister, vil den bli erstattet av «en offentlig raseri».

Og det er det vi nå opplever, mener avisen.

Raseriet

Brexit var et uttrykk for britenes raseri, og det samme er den økende støtten til Nigel Farage og hans reformparti, som nå er større enn de konservative i meningsmålingene, og raseriet handler om mer enn kravet om en nasjonal gransking av groomingskandalene.

Raseriet handler om det mest flerkulturelle samfunnet i Europa, og raseriet handler om briter som har fått nok.

Mens i Norge sitter Aftenpostens kommentator, Nazneen Khan-Østrem, i beste sendetid på NRK og fastholder at det først og fremst er hvite briter som har forgrepet seg i groomingsakene, og at ideen om at frykten for å bli definert som rasist, var det som gjorde at overgrepene kunne fortsette i flere tiår, er helt feil. – Voldtektsgjengene er høyresidens honningkrukke, som hun bramfritt sier det.

Dette er den norske groomingskandalen. Khan-Østrem går med dette i fotsporene til alle dem som snudde ryggen til og ofret sårbare hvite jenter. «Denne silencing culture som man mener befinner seg i Storbritannia, det stemmer egentlig ikke», konkluderte Khan-Østrem. Helt skamløs, med andre ord.

«Mamma, han voldtar meg.» Politiet var redde for å bli anklaget for rasisme, så de lot mennene voldta byens jenter.

(Forsidefoto: fra BBC)