Nei, vi skal ikke adoptere Donald Trumps stil. Rett og slett fordi vi ikke skjønner oss på den. Det ser man svært tydelig ut fra hvordan mediene karakteriserer og tolker Trump. Man skulle tro vi står overfor verdens undergang, i alle fall Europas – ikke minst ut fra «truslene» om tollavgifter.
Trump har vært særdeles tydelig på at USA trenger en ny økonomisk gullalder, og han har klare budskap om hvordan det skal gå til. Blant annet skal det være kontroll med den ulovlige innvandringen og wokens tid er forbi. Og han åpnet for mer oljeproduksjon, som ikke er ensbetydende med at det vil komme. For oljeindustrien er kanskje mer interessert i at oljetiden forlenges enn å pumpe mer olje og dermed presse prisene ned.
I går kveld (norsk tid) holdt Trump en pressekonferanse fra Roosevelt-rommet i Det hvite hus. Her trakk han blant annet (igjen) frem toll overfor EU, Kina og nabolandene Canada og Mexico, samt situasjonen i Ukraina.
Toll
Trump fremhevet at det er en «bekymringsfull ubalanse» i handelen mellom EU og USA, der «Den europeiske union behandler oss veldig, veldig dårlig».
– Så de vil bli pålagt toll. Det er den eneste måten det kan oppnås rettferdighet på, hevdet Trump.
Men han kom ikke med noe mer presist, ikke hvilke sektorer eller varer, ingen tidsplan og ingen størrelse på den eventuelle tollen. Flere EU-land frykter at en ny amerikansk toll kan koste både eksport og arbeidsplasser. Og i Norge fryktes det for at vi (igjen) blir annerledeslandet, da vi ikke er EU-medlem og dermed kan falle utenfor EUs eventuelle forsvarsmekanismer for egne økonomiske interesser.
Så var tonen til Trump noe annerledes overfor Kina. Her het det at han overveier å innføre en generell toll på 10 prosent på alle kinesiske varer, gjeldende fra 1. februar. Det er i så fall en tollsats som er langt lavere enn det som ble spekulert i tidligere, da lød det på opptil 60 prosent, vel og merke hvis ikke de 10 prosent skal legges på de 60. Men vi registrer at det «overveies», samtidig som markedene i Asia responderte med å falle.
I innsettelsestalen sa Trump at det kan bli aktuelt å innføre toll for nabolandene Canada og Mexico fra og med 1. februar – hvis de ikke skjerper grensekontrollen for å stoppe innvandrere og narkotika fra å komme inn i USA. Mye av det farlige stoffet fentanyl kommer inn i USA fra Kina via Mexico og Canada, og straffetoll kan få Kina til å slå ned på det dødelige stoffet, mener Trump. Amerikanerne har også irriterer seg over at det de siste fire årene er etablert kinesiske fabrikker i Mexico, hvor ferdigvarene så kan eksporteres tollfritt til USA.
Så kommer det «noe underlige», for på pressekonferansen sa han også at han hadde bedt Kinas president, Xi Jinping, om hjelp til å få «kontroll på situasjonen i Ukraina». Ifølge Trump har ikke Jinping gjort så mye med denne situasjonen, til tross for han har mye makt, «akkurat som vi har mye makt».
Mye skjedd på fire år
Det mer enn lukter at Trump spiller på flere strenger, der både Mexico, Canada og Kina ser ut til å gis en anledning til å unngå sanksjoner fra USA. Hva Trump vil med EU er litt mer uklart.
For verden er annerledes enn den var for fire år siden. For eksempel har Tesla nå en fabrikk i nærheten av Berlin og BMW er en av USAs største eksportører fra fabrikken i South Carolina. Kinesiske elbiler overtar de fleste markeder. I tillegg er det betydelige bevegelser i EUs forhold til Kina, samt at en ny tysk regjering antakelig vil være mer kritisk til Kina enn dagens kansler Olaf Scholz. Så har president Emmanuel Macron laget politisk krise i landet ved å plutselig skrive ut et nyvalg – for å holde det såkalte ytre høyre unna makta.
Nå har både Europa og USA oppdaget at vi ligger håpløst etter i kampen om mineraler og metaller til høyteknologisk produksjon. Her har Kina vært svært forutseende, ikke minst i Afrika, på samme måte som kineserne har tatt – og fortsetter å ta – stor innflytelse på infrastruktur, for eksempel i havner omkring Panamakanalen.
Også økonomien er annerledes enn for fire år siden, både i USA og Europa. Statens renteutgifter har tredoblet seg siden Trump sist var president. Gjelden var på 23 milliarder dollar for fem år siden. Nå er den vokst til 36.000 milliarder dollar.
Europa kjøper massivt med amerikanske våpen til Ukraina og for å gjenoppbygge forsvaret vårt, ikke minst ut fra Trumps krav i forrige periode om 2 prosent av BNP til forsvar. Og vi kjøper amerikansk flytende naturgass. Den eneste grunnen til at vi ikke kjøper mer, er at ekspresident Joe Biden blokkerte utbyggingen av eksportterminaler. Dessuten tjener de amerikanske teknologiselskapene, som visstnok er blitt glad i Trump alle sammen, massevis av penger på det europeiske markedet.
Så det kan være at Trumps plan mer er å skape uro i handelspolitikken, som et ledd i å Make America Great Again. For Trump vet nok, som det synes å være enighet om blant økonomer, at det er forbrukerne som til sist blir sittende med regningen for tollsatser.
Samarbeid
At Trump vil sette «America first» bør ikke overraske noen, det hevder jo de fleste politikere at de gjør – selv om mange europeiske politikere prøver å balansere politikerrollen med topptunge internasjonale jobber, i håp om å posisjonere seg for en slik selv. I november 1994 sa for eksempel Norge nei til EU, dertil for andre gang, og da var det nettopp nasjonen Norge som sto først. At vi så ble rotet inn i EØS, takket være Ap og Gro Harlem Brundtland, har selvsagt gitt oss mye, men vi har også tapt mye. For å være sånn nesten-medlem skaper en rekke unntakstilstander, og liten reell makt.
Men det er få politikere i Norge som vil diskutere EU, for EU-motstanden er fortsatt stor. Personlig tror jeg vi har tapt. EU-monsteret har bare vokst og det gjør oss sårbar å stå utenfor. Og det var selvfølgelig det EU ville, og de har lyktes. Men fortsatt synes det å være én de frykter: Donald Trump.
EUs relativt nylige gjenvalgte EU-president, Ursula von der Leyen, holdt tirsdag en tale i World Economic Forum der hun prøvde å svare ut på Trumps utspill. Og mens EU-kommisjonen har en stygg uvane med å rasle med sabelen hvis de mener noen medlemsland ikke følger EU-boka, for eksempel i innvandringspolitikken, så har pipen en helt annen lyd overfor Trump. Da er trylleordet «samarbeid» – men da internt i Europa.
I talen var von der Leyen klar på at EU har sine egne alvorlige økonomiske problemer og indre uroligheter. Hun viser til at «mer integrert og samarbeidende verden» var strategien for 25 år, men at vi nå er gått inn en tid med hard geostrategisk konkurranse, der verdens store økonomier kjemper om tilgang til råvarer, ny teknologi og globale handelsruter. «Ettersom denne konkurransen tiltar, vil vi sannsynligvis fortsette å se hyppig bruk av økonomiske verktøy, som sanksjoner, eksporttoll og tariffer, som er ment å ivareta økonomisk og nasjonal sikkerhet.» Hun pekte på at det er viktig å balansere ivaretakelse av egen sikkerhet med våre muligheter til å skape og øke velstanden vår. Og da «må vi jobbe sammen for å unngå et globalt kappløp mot bunnen».
For det er ikke i noens interesse å bryte båndene i den globale økonomien. Vi må heller modernisere reglene for å opprettholde vår evne til å produsere gjensidig gevinst for våre innbyggere.
For oss europeere begynner løpet på hjemmebane. Europa har en unik sosial markedsøkonomi. Vi har den nest største økonomien og den største handelssektoren i verden. Vi har en lengre forventet levealder, høyere sosiale og miljømessige standarder og lavere ulikheter enn alle våre globale konkurrenter. Europa er også hjemsted for enorme talenter, sammen med den beviste evnen til å tiltrekke seg ideer og investeringer fra hele verden. Vår kapasitet til å finne opp og skape er undervurdert – Europas globale andel av patentsøknader er på nivå med USA og Kina. Men verden er i endring. Det må vi også. I løpet av de siste 25 årene har Europa stolt på den økende bølgen av global handel for å drive veksten. Den har vært avhengig av billig energi fra Russland. Og Europa har altfor ofte tilsidesatt sin egen sikkerhet. Men de dagene er talte.
For å opprettholde veksten vår i neste kvartal av århundret, må Europa skifte gir. Dette er grunnen til at jeg ba Mario Draghi (tidligere italienske statsministeren og sjefen for den europeiske sentralbanken, omtalt av oss blant annet her, red.) levere en rapport om europeisk konkurranseevne. Og på det grunnlaget presenterer EU-kommisjonen neste uke veikartet vårt, som vil drive arbeidet vårt de neste fem årene. Fokus vil være å øke produktiviteten ved å tette innovasjonsgapet. En felles plan for avkarbonisering og konkurranseevne for å overvinne mangel på kompetanse og arbeidskraft og kutte byråkrati. Det er en strategi for å gjøre veksten raskere, renere og mer rettferdig, ved å sikre at alle europeere kan dra nytte av teknologiske endringer.
Hva vi trenger
Og hva trenger Europa for at denne visjonen fra EU-presidenten skal oppfylles? Jo, «en dyp og likvid kapitalmarkedsunion». Her utfordres USAs globale finansielle lederskap ved at Europa må bygge et indre finansmarked slik at europeiske selskaper lettere kan skaffe kapital. I tillegg må man slutte med å sende mange milliarder av europeernes sparepenger, om lag 300 milliarder euro hvert år, ut av Europa, som særlig går til de velutviklede amerikanske finansmarkeder.
For ifølge von der Leyen mangler vi ikke kapital, vi mangler et effektivt kapitalmarked som gjør sparing til investeringer.
Det indre finansmarkedet må følges av at det må gjøres enklere å drifte virksomheter over hele Europa, ikke minst fordi mange av «topptalentene våre forlater EU fordi det er lettere å få selskapene deres til å vokse andre steder». Hun viser også til at «mange firmaer holder tilbake investeringer i Europa på grunn av unødvendig byråkrati». Her må det være lov å dra litt på smilebåndet, da EU vitterlig er god på nettopp byråkrati.
I dag har det europeiske indre markedet fortsatt for mange nasjonale barrierer. Noen ganger har selskaper å gjøre med 27 nasjonale lover. Vi vil i stedet tilby innovative selskaper å operere over hele unionen under ett enkelt sett med regler. Vi kaller det det 28. regimet. Selskapsrett, insolvens, arbeidsrett, beskatning – ett felles og enkelt rammeverk i hele unionen. Dette vil bidra til å fjerne de vanligste barrierene for oppskalering over hele Europa.
Det er også et tredje punkt; energi. Hun viser til at før Putins krig i Ukraina fikk Europa 45 prosent av gassforsyningen og 50 prosent av kullimporten fra Russland. «Denne energien virket billig, men den utsatte oss for utpressing.» Da Putin kuttet gassforsyningen, «reduserte vi betydelig vår avhengighet av russisk fossilt brensel på rekordtid». Nå importeres 3 prosent av oljen fra Russland, og ingen kull. «Men friheten har sin pris», påpeker von der Leyen. Og det vet vi jo alle hva er: skyhøye strømutgifter. Så vi må produsere mer energi – helst grønn – samt modernisere strømnettet og lagringsinfrastrukturen. Det høres ikke billig ut.
Trumpistisk
EU-presidentens skryt av fortreffelige Europa har ingen ende:
Dette er planen vår. Og de neste årene vil være avgjørende for å holde seg i kappløpet om rene og forstyrrende teknologier. Europa har alt det trenger for å få dette til. Vi har en privat sektor med lang tradisjon for innovasjon. Vi har en arbeidsstyrke i toppklasse. Vi har et enormt indre marked på 450 millioner mennesker og en unik sosial infrastruktur for å beskytte mennesker mot de store livsrisikoene. Vi har troverdige og uavhengige institusjoner, transparent styring og en urokkelig forpliktelse til rettsstaten. Det er takket være alt dette at Europa i løpet av de siste fem årene har vært gjennom den heftigste stormen i vår økonomiske historie. Og vi overvant en energikrise uten sidestykke. Vi gjorde dette sammen, og vi kan gjøre det igjen. Og vi har den politiske viljen. For når Europa er samlet, får det ting gjort.
Du bør lese gjennom hele talen til EU-presidenten, og så tenke på hva av dette som er så annerledes enn det Trump har meldt ut. Hun stikker heller indirekte til Trump når hun hevder at EU «spiller etter reglene», kanskje fordi Trump melder USA ut av både Paris-avtalen og WHO. Samtidig legger hun til at «Våre avtaler har ingen skjulte betingelser tilknyttet. Og mens noen kun er opptatt av å eksportere og utvinne, ønsker vi å se lokale industrier blomstre i våre samarbeidsland».
EU-monsteret skal åpenbart vokse seg enda større – og det som et mottrekk til et sterkere USA? Hva minner det oss om?
Men én ting holdt hun seg helt unna: innvandringen.
Er det noe jeg er sikker på, så er det at Ursula von der Leyen får høylytt applaus for denne talen – ikke minst i mediene.