«Vi er ved veis ende», skriver sosiolog Halvor Fosli i boken om Norge i masseinnvandringens tid. Men ved veis ende er tydeligvis verken denne regjeringen eller de folkevalgte i vårt parlament. Man opprettholder både mangelen på magemål og gangsyn.
Det totale mageplasket
Innvandringen fra Somalia er i stort en vandrende katastrofe for Norge og enhver moderne velferdsstat ellers i Europa. Disse klanbaserte nomadene oppfører seg som nettopp det også her. De vandrer mellom NAV og Somalia. Norge er for svært mange av dem kun et sugerør ned i fellesskapets opptjente midler, midler de selv i særdeles liten grad bidrar med. Somaliere bunner sysselsettingsstatistikk. Kun 10 prosent av kvinnene er i normal arbeidsuke (hvor mange av disse som er kvotert inn i det offentlige, og som jobber som integreringsaktører og tolker overfor sine egne, vil ikke myndighetene fortelle oss. Altså er 10 prosent etter all sannsynlighet alt for høyt, det også). Og somaliere troner på statistikktoppen over penger som transporteres ut av Norge og til hjemlandet, fra privatperson her til privatperson der. I fjor var det ny rekord: over 550 millioner kroner transportert fra Norge til Somalia, en økning på 18 prosent sammenliknet med året før.
Senest i går og forgårs kunne vi igjen fortelle om somaliere som dumper barna sine i Somalia (og eventuelt naboland som Kenya). Vi kunne også fortelle at det typisk er de meste tildekte kvinnenes barn som dumpes, og at da blir også ofte mor med på ferden til Somalia hvor hun og barna kan oppholde seg i årevis. En regelrett katastrofe i lys av integrering. Og et bevis på at man har snudd Norge ryggen. Man vil ikke bli en del av fellesskapet.
Somaliere vant kampen om statsborgerskap
Nå troner somaliere også på en annen statistikk: somaliere vant anbudsrunden over innvilgede norske statsborgerskap i fjor med nesten 3.000 nye røde pass. Dette er rundt dobbelt så mange som nummer to på listen, eritreere. Disse to landene stod for fire av ti nye statsborgerskap i 2019. Totalt ble det innvilget 13.200 statsborgerskap i fjor. 82 prosent av disse statsborgerskapene gikk til afrikanere og folk fra Asia. I overkant av 10 prosent gikk til europeere.
Norge har nå 790.497 innvandrere, og 188.757 etterkommere. Nesten 1 million til sammen. Veksten i 1. generasjon (innvandrere) var på 3,3 prosent i fjor. I 2. generasjon (etterkommere) hele 5,3 prosent. Ethvert opplyst menneske i landet forstår at det bærer mot at nordmenn på sikt gir fra seg landet. For endog om grensene hermetisk lukkes, vil den organiske veksten i særlig grupper fra den islamdominerte verden etter all sannsynlighet gå seirende ut. Somaliere i dag har en organisk vekst (fødselsoverskudd) på 3.1 prosent. Om ca 23 år vil gruppen ut fra dagens fødselstall ha fordoblet seg til rundt 85.000 personer – altså med null innvandring.
For de velfungerende somalierne må det være svært nedslående å se «sine landsmenns» utslag på statistikker. For alle andre det samme. Og enda verre: at politikerne ikke evner å ta konsekvensene av et eksperiment som har alle mislykkede trekk ved seg. Hovedregningen sender de til våre etterkommere.
Norge verneverdig?
Alt for mange har dessverre alt for mye å tape på å innrømme at de tok grundig feil gjennom årene om innvandringens konsekvenser. Hvorfor offentlig erkjenne at de har påført Norge verdimessige og økonomiske skader som vil vedvare i generasjoner fremover? Det blir nok som Tybring-Gjedde sier det i tittelen på sin meget gode bok: Orkesteret fortsetter å spille.
Og som Fosli formulerer det i sin meget gode bok om politikers fordømte plikt:
I politikken er det konsekvensetikk som styrer moralske valg. Det er ikke slik at den som vil det gode, nødvendigvis også er en etisk høyverdig person. I politikken er det avgjørende å se på tilsiktede og utilsiktede virkninger av hva man gjør – og ikke gjør. Det hjelper ingen om godhetsprioriteringer resulterer i at både vertslandets innfødte innbyggere og innvandrerbefolkning ender i sinne og sorg, …
Det er nettopp der vi er, ved veis ende: sinne eller sorg. Eller begge deler.