Innvandring

”Christian Tybring-Gjedde har skrevet ei jævlig god bok!”

Tittelen er uttalelse på Twitter fra en revolusjonær på venstresiden, musikkjournalisten Arild Rønsen. Rønsen mener Tybring-Gjedde gjør seg ”veldig bra i bokform!” Det ser ut til at Rønsen og Tybring-Gjedde treffer hverandre på noen grunnleggende verdier, som kvinners likestilling og homofiles rett til å slippe tukt. Det ser ut til å ha gått opp også et annet lys for Rønsen: Tybring-Gjedde er ikke mot innvandrere, like lite som han er mot pasienter. Det handler om kritikk av innvandringspolitikkens (mangel på) bærekraft.

arild.rønsen_Cgristian

Arild Rønsen la jeg merke til for noen år siden under en debatt i regi av avisa hans, Klassekampen. På breiest mulig raddisspråk tok han ordet i en opphetet sal under karikaturstriden i 2006 og filleristet sjefen sin, Bjørgulv Braanen. Braanen stod på islamistenes side. Han ville at antatte guder, profeter og hellige tekster skulle beskyttes: «Jeg trudde vi skulle værre mot relligion!» ropte Rønsen, for i hans himmel spilte Vål’enga kamp, Rollings Stones var pauseinnslag, og Jesus og jomfruer var parkert på sidelinja. De befriende ordene var vel nærmest den eneste gangen jeg følte jeg fikk støtte i den røde bula i løpet av den ekstremt hissige debatten.

La den ballen ligge. Det interessante jeg har merket meg gjennom årene er at det finnes en del som Rønsen der ute, folk som ihuga har stått på AKP, nå Rødts, side, men som grunnet islam ryker ut med partiets uttalte holdninger. Noen av dem jeg kjenner stemte Frp ved siste valg, ene og alene fordi de er sterke motstandere av innvandringspolitikken som føres (svikter arbeiderklassen, mer religion i det offentlige rommet, islams mangel på frihetsverdier generelt). Med dette som bakteppe forstår man hvorfor Rønsen er svært begeistret for boken Mens orkesteret fortsetter å spille, av Christian Tybring-Gjedde.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Rønsen åpner slik:

Christian Tybring-Gjedde gjør seg faktisk veldig bra i bokform!

Han er altså blitt overrasket, eller tatt på senga av oppfatninger han har fått gjennom media?

Rønsen vet hva det er å stå på utsiden, eller i Tybring-Gjeddespråk: ikke være innenfor.

Christian Tybring-Gjedde mener at alle som tar ordet i debatten om asyl- og innvandringspolitikk er «innenfor». Nå er til og med hans eget parti, Frp, godt plassert inne i folden: «Vi har frivillig påført oss en tvangstrøye.» Tilbake står en ensom mann på barrikadene. Han føler seg enda lenger «utafor» enn hva AKP(m-l) gjorde, da partiet programfesta væpna revolusjon.

Han har en tendens til å uttale seg i usedvanlig skarpe ordelag, selv om han er flink til å snakke sak, ikke person. Jeg har vært, og er, av dem som setter pris på det, og har blant annet skrevet i Klassekampen at venstresida burde være sjeleglad hver gang Tybring-Gjedde kom på skjermen i fri dressur. Underforstått – da vil folk skjønne at det er umulig å stemme på partiet hans!

Sånn har det som kjent foreløpig ikke gått, og det er grunn til å lytte til Tybring-Gjedde når han påstår at hans bok omtales på autopilot. Som vanlig, av alle som er «innenfor». Tybring-Gjedde spør hvorfor vi skal ha mange aviskommentatorer her i landet, så lenge alle taler med én stemme? Han tar i, og han har ikke helt rett. Men jeg skjønner hva han mener. Fra hans ståsted er det vanskelig å skille mellom Marie Simonsen, Harald Stanghelle, Arne Strand og Fridthjof Jacobsen.

Rønsen har fått enda en erkjennelse: Å kritisere helsepolitikken til Bent Høie eller Jonas Gahr Støre, er ikke å kritisere pasientene!

Man kan mene hva man vil om politikken hans, men han har krav på å bli tatt på alvor: «Jeg har overhodet ingenting imot innvandrere. Jeg er bekymret for de konsekvenser dagens høye tempo i innvandringen vil kunne få for den finansielle og kulturelle bærekraften i vårt samfunn. Det skyldes ikke innvandrerne, men innvandringspolitikken. Like lite som kritikk av helsepolitikken er kritikk av pasientene, er kritikk av innvandringspolitikken kritikk av innvandrerne.»

Morsomt nok glemmer Rønsen dette prinsippet i neste sving når han skal omtale HRS. Vi blir de innvandrerskeptiske. Han tilgis for det, da hva han sier om oss er fornøyelig og oppsiktsvekkende. Her er resten av anmeldelsen:

Akademikeren Tybring-Gjedde er det virkelig all grunn til å ta alvorlig. Tallene han legger fram – som viser at SSB konsekvent har underestimert innvandringa til landet – er jo ikke noe han finner på sjøl.

Han stiller spørsmålet: Er det lurt – eventuelt bærekraftig – at halvparten av hovedstadens bydeler vil ha etnisk norsk mindretall i 2030? At forholdstallet i bydelene Linderud, Vestli, Trosterud, Veitvet, Rommen, Fossum, Haugenstua og Furuset vil ligge mellom 86 og 100 prosent! Alt riktig nok ifølge en rapport fra det sterkt innvandrerkritiske Human Rights Service, men det meste tyder på at HRS har bedre utredere enn SSB (min utheving). Kan det hende, at det går litt fort i svingene for tida?

Tybring-Gjedde polemiserer mot alle som mener at «det går seg helt sikkert til». Nei, mener han. Ikke så lenge brorparten av ikke-vestlige innvandrere er muslimer – en religion han mener per definisjon preges av intoleranse, kvinneundertrykking, hat mot homofile, og generelt hat mot minoriteter. Akkurat i dette spørsmålet får han støtte av Venstres stortingsrepresentant fra Akershus, Abid Raja. I Aftenposten skrev han i 2012: «Jeg kjente knapt en eneste amerikaner, jøde, inder eller homofil. Men jeg hadde likevel antipatier mot disse. Dette fordi det er slik oppveksten til muslimske gutter flest er.»

Om Abid Raja har rett, byr jo dette mildt sagt på hva politikerne vanligvis kaller utfordringer. Og det er her Tybring-Gjedde vil ha en helt annen politikk, blant annet ved eksplisitt å forby henteekteskap. Hvorfor skal vi i stadig høyere tempo importere disse middelalderske holdningene?

Har dette strengt tatt noe med religion å gjøre? Ja, det har nok dessverre det. Det er vanskelig å si noe annet, all den stund jihadistene i Midtøsten skyter folk ned for fote, fordi de ikke kan sitere bestemte vers i Koranen.

Tybring-Gjedde ønsker integrering – ikke inkludering – av innvandrere som allerede er her, og vil sette bremsene alvorlig på for de som skal komme hit i framtida. Av integreringsmessige årsaker er han en tydelig motstander av kontantstøtte, liksom han vil avskaffe all økonomisk støtte til tros- og livssynssamfunn – også de kristne og humanistiske. Og han vil skille stat og kirke. Da blir det rart at han vil opprettholde retten til å drive kristne skoler, men forby muslimske. Han spår opprettelsen av Muslimsk folkeparti i nær framtid, og der er jeg ganske sikker på at han får rett.

Står han på trappa, i ferd med å danne et nytt parti? Han har i hvert fall krevd å bli fristilt i innvandringspolitiske spørsmål når det skal stemmes Stortinget, der ledelsen i partiet hans har «feiga ut». Han sier det slik i skriftlig form til partiet: «Dersom partiet eventuelt ikke skulle akseptere det, er jeg villig til å ta konsekvensen.» Kanskje får han lurt med seg Per Sandberg-fløya? Jeg hadde følt meg litt urolig, om jeg het Siv Jensen, Ketil Solvik-Olsen og Anders Anundsen.

Christian Tybring-Gjedde har skrevet en brannfakkel, en politisk pamflett som aktualiserer hva jeg har etterlyst mang en gang. Det norske demokratiet ville hatt bruk for et journalistisk og politisk miljø som kunne stable på beina en dagsavis der både Per Sandberg og Tybring-Gjedde følte seg hjemme. Men de krangler jo så busta fyker også med Kristin Clemet, så det blir nok aldri noe av.

Men Tybring-Gjedde omtaler også EØS og Schengen, i svært negative vendinger, og han er bekymra for at Stortinget nærmest daglig mister makt til overnasjonale organ, så kanskje … Jeg har forresten glemt å si at han skriver overraskende godt!

Jeg tror vi kan si det slik: Rønsen er en mann med høy integritet. Han har ingen behov for å være innenfor. Takk for at det finnes slike støpninger. Rønsen og Tybring-Gjedde burde ta seg en øl sammen. (Kan en av dem vennligst ta med båndopptaker som utskremt for rights.no?)