Forfatter og sosiolog Halvor Fosli er bokaktuell og skodd fra gulv til tak, eller kjeller til loft, med argumenter, anekdoter, observasjoner, og ugjendrivelig dokumentasjon, ofte hentet fra internasjonale storheter, men også formulert fra eget tankesett og Facebook.
At Foslis indre univers har romstert i årevis rundt innvandringens konsekvenser, beviste han også ved sin forrige utgivelse, Fremmed i eget land. Samtaler med den tause majoritet, som omhandler nordmenn som opplever seg fortrengt fra Groruddalen. «Selvsagt» var Dagblad-segmenet på banen for å benekte realitetene i Dalen. Det samme segmentet våger jeg å tro vil komme på banen når Foslis nye bok nå lanseres, Mot et nasjonalt sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tid (Document forlag).
Men godhetsposørene skal slite. Slite veldig. Utviklingen i Norge har nemlig gått i stikk motsatt retning av alle deres spådommer om det lovede lykkelige multikulturelle samfunnet. Fosli og andre som har blitt trakassert, latterliggjort og det som verre er, fikk rett. Fasiten er der, og Fosli har samlet den mellom to permer. De organiserte antirasistene, med stadig svakere kundegrunnlag, virkelighetsbenektende akademikere, bistands- og flyktningindustriens generaler, og de dvaske redaktører og journalister på sine pidestaller høyt svevende over fakta på bakken, kommer enten til å sitte helt tyst i de bekvemmelige stolene sine nå i håp om at stormkastene fra boken ikke når deres salonger, eller de kommer til å svare med skitne angrep. For det kan ikke bli annet enn skittent ettersom Fosli har utviklingen på sin side, han har fakta på sin side, han har faktisk også – selvsagt, hvis man er ærlig og fornuftig – moralen på sin side. For hvem kan med æren i behold i edru tilstand mene at det å rasere en velfungerende nasjonalstat med en velferd knapt noen andre land i verden er forunt, var rasjonelt?
Velkommen til Hotel Norge AS
Det er et vell av sitat man kunne plukket fra de om lag 400 sidene i boken. Jeg skal kun ta et par, for ikke å stå i fare for å ødelegge alle potensielle leseres kommende opplevelser. Fosli peker på den danske litteraturforskeren Hans Hauge sin lille pamflett Danmark (2013). Hauge siterer på sin side Francis Fukuyamas hyllest til Danmark «som en ideell, attråverdig modell av en nasjonalstat, preget av velstand, frihet, sosial tillit og fredelig sameksistens», altså kunne Fukuyama like godt pekt på Norge. Suksessen knytter Hauge til reformasjonen og fremveksten av en homogen nasjonalstat. Deretter skjedde følgende: en luthersk kirkestat ble avviklet og Danmark ble deretter et «hjem», en velferdsnasjon.
Siden landet var et hjem for danskene, ble de fremmede sett på som gjester – derav termen gjestearbeidere. Men gjesten dro ikke hjem igjen. Slik ble Danmark til noe tredje, og her velger Hauge metaforen hotell: «Men hvis Danmark i fremtiden verken kan være en kirke eller et hjem, hvilket billede er så det rette? Svar: Det nye Danmark er et hotel. Et hotel skal man ikke føle noget for. Statsborgeren er en hotelgæst. Alle kan tjekke ind. Nogle får suiter og store værelser, og andre får små kosteskabe. (…) Og ikke minst: Hoteller er universalistiske. Maden er international. Man kan få, hva man vil. De ligner hinanden, så alle har let ved at blive integreret. Derfor: Hotellet er det beste billede på Danmark som en konkurrencestat på det globale marked. Vi skal være et hotel i verdensklasse. Velkommen!»
I forlengelsen av dette resonnementet kan vi si at resultatet av norsk innvandrings- og integreringspolitikk inntil nå er dette: Velkommen til Hotel Norge AS, et all inclusive-hotell i særklasse.
Det er nettopp denne ekstreme holdningen Fosli tar et oppgjør med. For masseinnvandringen har vært ekstrem, sett i perspektiv av antall, i perspektiv av en kulturell, bærekraftig nasjonalstat som samler et folk under samme paraply, og også i økonomisk forstand. Det er altså ikke en politiker som Christian Tybring-Gjedde som gjennom årene har vært ekstrem (Fosli våger dertil å gi Tybring-Gjedde og Kent Andersen rett i innholdet i Norgeshistoriens kanskje mest utskjelte kronikk, «Drøm fra Disneyland»). Det er folk som Jan Egeland i Flyktninghjelpen, norske politiske partiers ledelser og landsmøter, akademikere som heller ikke kunne få nok fremmedkulturelle til Norge, aktivister med frynsete troverdighet, som har vært og fremdeles er ekstreme. De har ikke kunnet avvikle det gode Norge raskt nok og erstatte det med Allah, alt og intet.
De som nå lukter en hvit nasjonalist i forfatter Fosli, må jeg nok heldigvis skuffe. Telemarkingen Fosli utreder sitt syn på det å være norsk meget grundig allerede i første kapittel: «Hva er en nordmann?». En god nordmann er i Foslis univers en person som vandret inn fra kurdiske Tyrkia som voksen mann, Cemal Knudsen Yucel. Yucel har assimilert seg fullt og helt. Han har gjort Norge til sitt nye hjemland. Yucel vil Norge. Han elsker Norge. En som ikke har valgt å bli en nordmann, er eksempelvis legen og debattanten Bushra Ishaq (uten hijab, men med konservativ islam i frontallappen), og debattanten Sumaya Jirde Ali – med hijab og utvist forakt for landet som har gitt henne alt. Absolutt alt, og mer til.
– Et åpent hus er et hjem for ingen
Og det er islam som nok er den største bøygen i masseinnvandringsprosjektet som har fått pågå, sammen med også tilvandret klankultur. De som abonnerer på disse verdisettene, de velger selv å isolere seg. De brer om seg verdier i motstrid til alt den norske nasjonalstaten er, og det er også i disse gruppene man beviselig finner de store økonomiske belastningene. Dette burde være kunnskap erkjent av et samlet Storting, men fremdeles er våre politikere flest så redde for å innrømme de store problemene de har skapt, at de stort sett later som om de ikke eksisterer.
Men folk flest har forstått. Nettopp derfor, påpeker Fosli, sier 55 prosent av de spurte i ti sentrale europeiske land at de vil ha stopp i all framtidig muslimsk innvandring. Folk ønsker ikke «settlere» (bosettere), folk ønsker seg medborgere, eller sambygdninger, og er det én gruppe som har vist at de ofte ikke blir noe annet enn settlere, er det innvandrere fra den islamdominerte verden.
Folk har også merket seg, som Fosli, at med «større kulturelt og religiøst mangfold», ja, så blir det «mindre ytringsfrihet». For «islam har fått vetorett».
Flere navngitt politikere får sitt pass påskrevet. Jeg nevner én sentral her, som illustrerer hvordan den utvidede venstresiden trives i partiet Høyre: Statsråd Torbjørn Røe Isaksen, som i høst slo et slag for at hijab må anerkjennes som norsk: «Hvis ikke en ung kvinne med hijab også kan bli kulturelt norsk (…) blir diskusjonen om sammenhengskraft bare en teoretisk øvelse», skrev statsråden. Fosli svarer han slik:
Her vil jeg mene at statsråden støtter islamistene og salafistene i sine krav på anerkjennelse av at de er en del av en moderne, oppdatert norsk identitet, og ikke de sekulære muslimene som på ingen måte vil mene at hijab er forenlig med norsk kultur. Den primære grunnen til at mange ikke ønsker at hijab skal regnes som del av norsk kultur (…) er at hijaben bryter med jenters og kvinners likestilte rolle i norsk kultur. Å gjøre hijab til et legitimt uttrykk for norsk kultur og ikke bare en tolerert praksis som noen norske statsborgere bruker, er risikabelt og prinsippløst. Det er nok av land som fungerer som en trygg havn for nyortodoks islam om ikke vi også skal tilby det. Å tilrettelegge for at salafister, brorskapsislamister og andre ureformerte muslimer skal føle seg hjertelig hjemme i Norge, er feil.
Eller som han også sier det: «Et hus som er åpent for alle, er et hjem for ingen.» Fosli mener «karnevalets tid er forbi». Han maner til at vi må tilbake til «en normaltilstand», som ikke minst betyr at Erna Solberg avlyser masseinnvandringen og legger en assimileringspolitikk og en returpolitikk på bordet. Vi trenger ikke «integreringsløft», som statsråd Jan Tore Sanner drømmer om, vi trenger et «returløft» av dem som ikke vil Norge, fremholder Fosli.
Politisk oppvåkning?
Jeg mistenker Fosli for å tro at en bok som dette vil få folk til å våkne, ikke minst politisk ledelse. Dette var også troen hans da han var redaktør på min bok i 2006, Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser. Jeg trodde ikke den gang på en slik oppvåkning fra ansvarlig politisk hold, og jeg tror ikke på det nå heller. Alt for mange har alt for mye å tape på å innrømme at de tok grundig feil gjennom årene. Hvorfor offentlig erkjenne at de har påført Norge verdimessige og økonomiske skader som vil vedvare i generasjoner fremover? Det blir nok som Tybring-Gjedde sier det i tittelen på sin meget gode bok: Orkesteret fortsetter å spille.
Men som Fosli formulerer det om politikers fordømte plikt:
I politikken er det konsekvensetikk som styrer moralske valg. Det er ikke slik at den som vil det gode, nødvendigvis også er en etisk høyverdig person. I politikken er det avgjørende å se på tilsiktede og utilsiktede virkninger av hva man gjør – og ikke gjør. Det hjelper ingen om godhetsprioriteringer resulterer i at både vertslandets innfødte innbyggere og innvandrerbefolkning ender i sinne og sorg, slik jeg mener at Sverige er et slikt rystende eksempel på.
Og som Foslie også formulerer seg:
At folk som Arne Myrdal var imot innvandringen i årene rundt 1990, er heller ikke et argument for at det er både irrasjonelt og uetisk å være det i dag. Et standpunkt kan være rett selvom«feil» person støtter det. … Men «feil» folk skal ikke ha monopol på riktige og gode standpunkt.
Fosli er oppdatert på det meste av aktuell litteratur nasjonalt og internasjonalt om temaene han belyser. Som tungvekteren og sosiologen Sigurd Skirbekk, Terje Tvedt, Eric Kaufmann, Paul Collier, med mange flere. Han skriver grundig, klokt og jordnært. Han skriver med innestemme. Ja, han har rett og slett forfattet en bokalarm med innestemme.
Det jeg og antakelig en del andre vil tilføye negativt om boken, er at jeg tror den hadde tjent på å ha blitt kortet ned ganske betydelig. Den kunne også med hell vært redigert mer stringent. Noen kapitler henger ikke sammen med det forrige eller det neste, og kunne antakelig vært både slått sammen og kortet ned. Men, ettersom jeg forstår, gikk en utålmodig Fosli til Document forlag for ikke mange ukene siden. Dermed hadde man valget: Få boken ut til julesalget, eller vente til neste år? Jeg forstår godt at det var utålmodigheten til både forlag og forfatter som trakk det lengste strået. Boken fortjener uansett og i høyeste grad en plass på nattbordene i vårt langstrakte land.
Det skal bli uhyre interessant å se hvilke reaksjoner som kommer fra den etablerte norske offentligheten. La oss håpe at boken skaper en fruktbar debatt i det minste, om hva vi vil med Norge: Skal Norge få lov til å være det eneste landet i verden som vi ytterst få nordmenn på denne kloden faktisk kan kalle vårt hjem?
Vi lever snart på overtid som en særegen nasjonalstat. Men Norge er vel verneverdig? Det mener i alle fall forfatteren Fosli.
Boken kan forhåndsbestilles her.
Hovedillustrasjon: HRS