Anbefalt

(LANGLESING) Skriften på veggen: Det nye utrygge samfunnet er kommet for å bli

De første klare tegnene på vår nye utrygge tid kom allerede i 1990-årene. Som at unge kvinner forfulgt av sine egne ble jaktet på av sine "landsmenn". Som at Deeyah måtte rømme Norge 17 år gammel. Foreldrene klarte ikke å beskytte henne mot alle drapstruslene fra pakistanere her. Som at Asia Bibi - hvis hun hentes til Norge fra Pakistan- overhodet ikke kan leve som et fritt menneske i Norge. Dette er tung symbolikk som forteller om et forvandlet Norge. Den islamske verdens mentale og voldelige bakevje har slått sterke røtter hos oss.

Av og til må man lene seg tilbake og ta et blikk bakover i tid. Vi kan begynne i 1996 (men også tidligere), med artikkelen Sosialarbeider eller djevel? som ble publisert i  ungdomsbladet Det Nye. Gjennom en venn i Pakistan (dokumentarist) klarte jeg å få innpass i den lysskye «forretningen» til britiskpakistanske Tahir Mahmood i Huddersfield. Mahmood opererte som dusørjeger. Gjennom sitt britiskpakistanske nettverk innen taxinæringen, tok han oppdrag fra fedre og ektemenn som jaktet døtre og hustruer som hadde rømt fra ufrihet og vold. Og som Mahmood sa den gang: – Jeg finner dem alltid. Også om de gjemmer seg i et annet land.

Jobben hans var altså å bringe dem tilbake på dørstokken – mot en pris per hode.

En seksuell flyktning – fra Norge

Samme år, i 1996, skrev Norge historie, en historie som er skammens beretning. Det var da 17 år gamle Deepika, senere verdensberømte Deeyah, ble jaget fra Norge av «sine egne», altså norskpakistanere. Musikkartisten var så truet grunnet sine opptredener, at foreldrene ikke klarte å se hvordan de kunne beskytte henne lenger.

Deeyah i yngre dager.

Det var trusler om seksuell vold, eller om faktisk mord. Det var både yngre og eldre menn som framsa truslene, forteller hun. Og det var over alt: På gata, på telefonen hjemme. Familien måtte bytte telefonnummer utallige ganger.

– Men det var alltid en seksuell dimensjon i truslene. At jeg fortjente å bli pult på den ene eller den andre måten, eller at jeg måtte bli kuttet i slik at det ikke kom nye horer ut av meg. Fremmede menn følte de hadde rett til det.

(…)

– Det ble så ille at jeg ikke kunne gå ut uten at noe skjedde. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ble spyttet i ansiktet. Og jeg hadde blitt redd, jeg følte meg ikke trygg i Norge. Jeg hadde ikke råd til livvakter, så jeg gikk kun ut med mannlige venner, men da ble det ofte slåsskamper. Og jeg så at min familie ble isolert, de mistet vennene sine på grunn av meg. De har alltid støttet meg, og de har vært en fantastisk familie for meg. Jeg tenkte at jeg kan ikke dra dem gjennom dette til evig tid.

– En dag satte jeg meg ned min mor, og vi så på hverandre og gråt. Hun sa: «Du vet at du må dra. Vi klarer ikke beskytte deg».

Deeyah utfordret ekstrempatriarkene og -matriarkene. De kunne miste seksuell kontroll over døtrene sine. Døtrene kunne bli smittet av Deeyahs frihet. Derfor ville folk drepe henne. 17-åringen flyktet til London. Og i landet som hun ønsket skulle bli et nytt og trygt hjemland, fortsatte truslene fra «sine egne» der britiskpakistanere. Resultatet? Deeyah ga opp musikkarrieren og flyttet videre til USA.

-Vi har ikke et liv å tilby et barn

Vi kan fortsette på de britiske øyene med Jack og Zena, begge fiktive navn, førstnevnte brite, sistnevnte født i England av pakistanske foreldre. Zena skulle giftes bort til en fetter i Pakistan. Det var bestemt fra hun ble født. Men Zena elsket britiske Jack. De giftet seg tidlig på 90-tallet og måtte gå under jorden, hele tiden på flukt til nye steder. I hælene hadde de Zenas to brødre, pluss en privatdetektiv og en leiemorder. Tross nye identiteter var det helt umulig å leve et normalt liv igjen. Drapstrusslene var overhengende, også da jeg møtte dem i hemmelighet i London i 1997 hos forlaget som ga ut boken deres, Jack og Zena – en sann historie om kjærlighet og fare, en bok som skapte bølger også internasjonalt. Da boken ble lansert på norsk, i 1998 (Jack og Zena – en sann historie), var alle tenkelige sikkerhetstiltak iverksatt også her. Jeg så det med egne øyne da jeg hilste på dem igjen. For «noen» kunne jo ha fått snusen i deres Norgesbesøk og fulgt etter dem på reisen fra de britiske øyene.

Som Zena sa det til meg: – Vi skulle så fryktelig gjerne hatt barn, men det livet vi lever, hele tiden på flukt til nye steder, knapt vite noe om morgendagen, det er ikke et liv å tilby et barn.

På flukt levde også afghanske Anooshe, med to små gutter, på flukt i Norge grunnet en voldelig mann hun hadde separert seg fra. Hun skrev et brev i 2001, der hun ba om hjelp. Hun fortalte om ekstrem vold mot både henne og barna, i et ekteskap hun ble tvunget inn i 13 år gammel. Brevet rystet Norge da det ble publisert etter hennes død. Skutt og drept av sin afghanske eksmann ved inngangen til tinghuset i Kristansund 26. april 2002.

Barnehustruen Anooshe.

Da hun i en periode bodde på asylmottak, Svanviken på Nordmøre, vurderte personell rundt henne følgende løsning da hun etter å ha fått innvilget asyl skulle bosettes: Anooshe er så drapstruet (hun mente selv hun ville bli drept, spørsmålet var bare når), at skal hun sikres optimalt, og også barna sikres fra å bli kidnappet, må de plasseres på en øy uten fastlandsforbindelse slik at skipperen på ferja har full kontroll om uvedkommende prøver å ta seg til øya. For eksmannen hadde også hjelpere blant menn av ulike etnisisteter.

Anooshe ble ikke plassert på en øy, men i et ordinært boligfelt i Eide, der alle var forhåndsinformert om hennes situasjon (folkemøte), og bedt om å stille opp for henne både som gode naboer og beskyttere. Anooshe ble like fullt drept fordi den fraseparerte ektemannen søkte foreldreansvar (sic), og hun og ektemannen skulle i retten denne dagen.

Strupeskjæring, skudd, øks og terror

Vi spoler frem til 2004. Theo van Gogh skytes og strupeskjæres på åpen gate i Amsterdam.

Fordi han sammen med daværende politiker Ayaan Hirsi Ali laget kortfilmen «Submission» («Underkastelse», som islam betyr) om islams nedrige kvinnesyn.

Her legger jeg på vegne av HRS og friheten ned blomster på åstedet for henrettelsen av Theo van Gogh.

Van Gogh ble advart av Hirsi Ali om å tilkjennegi seg som produsent av filmen. Hirsi Ali hadde allerede før filmen sikkerhetsopplegg døgnet rundt grunnet sin politiske rolle og islamkritikk, det hadde ikke privatpersonen van Gogh.

Les også: Skuddene i Amsterdam: Aldri Submission!

I 2010 tar en somalisk mann med øks seg inn i hjemmet til tegnerne Kurt Westergaard (nå 83 år gammel), mannen bak Jyllands-Postens Muhammed-tegning 30. september 2005, Muhammed med antent bombe i turbanen.

Westergaard overlevde angrepet fordi han klarte å kaste seg inn på det innbruddssikre badet. Westergaard har etter dette ikke kunne leve én eneste dag i sikkerhet. Han har vakthold 24/7. Øksemannen fikk dom som terrorist, den første i Danmark dømt etter terrorparagrafen.

Kunstneren og kunstkritikeren Svenske Lars Vilks er forsøkt drept flere ganger grunnet tegningen av den såkalte rundkjøringshunden (av Muhammed).


Som da amerikanske Jihadi Jane feilet i sitt forsøk i 2009. Som brannattentat i 2010. Som da Vilks måtte trekkes fra bokmesse i Gøteborg året etter av sikkehetsmessige årsaker. Som da algeriske Ali Charaf Damache ble dømt til fengsel i 15 år for å ha rekruttert personer både i USA og Europa for å drepe Vilks, en av dem var Jihadi Jane. Vilks hadde allerede i 2011 fått over 150 drapstrusler, etter at blant andre Al-Qaida-magasinet Inspire og Al-Shabaab oppfordret til å drepe ham. Allerede i 2007 ble Vilks ført opp på Al-Qaidas dødsliste med en dusør på 100 000 dollar.

Og 15. februar 2015 holdt det på å gå fryktelig galt på et debattmøte i København der Vilks var hovedpersonen. Omar el-Hussein gikk til angrep. Filmregissør Finn Nørgård ble drept. Sikkerhetsfolkene til Vilks forhindret at flere liv gikk tapt.

Vilks har i mange år aldri kunnet leve en eneste dag i frihet, han flyttes på rundt i Sverige av sikkerhetsmyndighetene, og slik vil han nok måtte leve resten av livet, hans også.

Det samme gjelder den tidligere pressemannen Lars Hedegaard, blant annet tidligere redaktør av den venstreorienterte avisen Information, som ble utsatt for attentat i trappeoppgangen til leiligheten sin i København i 2013. Han overlevde på mirakuløst vis. Som han skrev i en epost til meg to dager etter at kulen føyk rett over hodet hans:

En ytringsfrihetens kjempe, Lars Hedegaard.

”Det er mærkeligt, at jeg ikke er død efter at have fået en pistol affyret på mindre end en meters afstand”.

Han avrundet slik:

”Jeg har det godt og vil fortsætte kampen med større styrke end hidtil.”

Trusselnivået mot denne islamkritikeren ble ansett for å være så høyt, at Hedegaard ble flyttet ut av fastlands-Danmark. Når han eksempelvis er på et seminar i vår gamle hovedstad København, så skulle man tro det var statsministeren som kom. Så høyt er sikkerhetsoppbudet.

Flere hendelser i vår nye tid kunne vært nevnt, som at den nederlandske politikeren Geert Wilders siden 2004 har levd med tung sikkerhet rundt seg døgnet rundt, og puttes i fengselscelle eller militærbase når myndighetene opplever at trusselnivået er så høyt at de ikke har kontroll. Men jeg stopper her. Meningen har vært å tegne et bilde av transformasjonen vi har gått gjennom.

Blasfemi – det aller farligste

Det er én «synd» i islam der de lærde nærmest unisont er enige om straffen. Og resonnementet er like logisk som det er heslig: Den som kritiserer islam eller Muhammed anses å ha begått blasfemi (i tillegg har man jo klassisk blasfemi som å latterliggjøre islam, som jo også er kritikk).

Westergaards «blasfemiske» Muhammed-karikatur, datert 30. september for 13 år siden.

Kritikk ses som et angrep på islam. Et angrep som kan få andre til å begynne å tenke selvstendige, spørrende og granskende tanker. Som kan lede til at grunnteser i islam må revurderes. Som igjen kan lede til en (ikke ønsket) reformasjon av islam, en humanisering av islam, og dermed til at islam sekulariseres. Islam mister altså makt. Korthuset rakner. Islam var bare «fake news» – som de fleste av oss jo forstår denne «religionen» er.

Muhammed var (derfor) et perfekt menneske. (Hvis han overhodet har levd, da.) Ingenting ved hans handlinger kan på noen måte være gjenstand for en kritisk gjennomgang. Hvis man i diskusjon med «de troende» peker på historiske muslimske kilder, som historikeren Halvor Tjønn har gjort til gangs, som viser at Muhammed gikk til krig og slaktet for fote, er motargumentet: – Men han gjorde det for å forsvare seg da han og muslimene ble angrepet!

Eller når man peker på konkrete mennesker som ble plukket ut av Muhammed og drept, typisk diktere som var kritiske på verselinjene til «profeten» Muhammed, så kommer igjen de unnskyldende bortforklaringene der historiske muslimske kilder snus på hodet.

Det finnes ingen angrefrist for påstått blasfemi. Men det finnes angrefrist for frafall. Igjen er dette logisk: En som angrer frafall og trer tilbake i de troendes rekker, er jo da med på å opprettholde/styrke ummaen.

For Asia Bibi finnes det ingen angrefrist. Det er opplest og vedtatt at hun er en blasfemiker. Den opphevede dødsdommen av pakistansk rett, teller ikke for «de gale hellige». De er ikke ferdig med raseriet sitt før Bibi er drept. Sann mine ord.

Sjarmerende menn i Pakistans gater disse dager grunnet frifinnelsen av Bibi. Ved Gud så «religiøse» de er.

Og det er denne islam som i bøtter og spann har kommet til oss i Vesten. Det er denne islam fra Muhammeds maktdager (622 – 632) og de neste tre generasjonene muslimer, som har seilt opp på makttronen i moskeer og bevegelser.

Be my guest og motbevis påstanden. Du skal slite herfra og til (halv-)månen.

Det er nettopp derfor vi har sett de fanatiske demonstrasjonene i Oslo gjennom årene. Alle er knyttet til blasfemi mot Allah og Muhammed. Først Salman Rushdies bok Sataniske vers i 1988. Over 50 mennesker ble drept i opptøyer grunnet romanutgivelsen, 36 av dem i Tyrkia. I Bolton og Bradford i Storbritannia så vi demonstrasjoner og bokbrenning som minnet umiskjennelig om Middelalderens Europa og Hitlers Tyskland på 30-tallet. Flere britiske bokhandlere ble utsatt for bombeattentat, det samme skjedde med Viuls bokhandel i Oslo. Bokhandelen ble totalskadet og alle bøkene brant opp. De samme reaksjonene så vi i USA, der også en avisredaksjon i New York ble lagt i støv etter å ha blitt rammet av brannbomber. Dette var straffen for at en lederkommentar kritiserte alle bokhandlerne som ikke våget å selge boken over disk.

Bokutgivelsen og den påfølgende fatwaen fra Teheran ga starten til Islamsk Råd Norge, først under paraplyen Det islamske forsvarsrådet. Forsvarsrådet klarte å samle 3 000 menn, først og fremst pakistanere, som demonstrerte i Oslos gater i februar 1989. «Rushdie satan», og «Allah er stor» kunne man lese på plakater. Andre plakaters budskap var på urdu og arabisk. Det var liten tvil om at ønsket var Rushdies hode på et fat.

På denne tiden skal det ha vært registrert rundt 26 000 muslimer i moskeer i Norge, liten som stor, kvinne som mann. Når man ser dette tallet – opp mot de 3 000 mennene som demonstrerte – burde man klare å ta innover seg omfanget av ekstremt tankegods som hadde flyttet til Norge allerede den gang. 

Varslet terror mot Norge

I 2010 skjedde følgende: På PSTs Facebook-side pågikk det en diskusjon om islam i 2010. Påstanden fra den islamske ekstremisten Arfan Bhatti, var at PST lot en karikatur av Muhammed som gris ligge på debattsiden sin i et par dager, hvilket han fant krenkende. Bhatti oppsøkte Dagbladets lokaler for å få medienes søkelys på det han mente var kritikkverdig av PST. Dagbladet valgte å publisere en nyhetsartikkel presentert på salgsplakaten, der Bhatti var åpen kilde til kritikken mot PST. I reportasjen ble grisetegningen vist.

Tre dager senere, natt til en lørdag, parkerte rundt 1 000 drosjesjåfører bilene sine i Oslo sentrum i to timer i en spontanaksjon mot Dagbladet. Alle sjåførene skal ha vært troende muslimer.

Dette var bare opptakten til noe langt større som skulle komme til å skje på Universitetsplassen i Oslo seks dager senere, 12. februar. En gruppe som kalte seg De frivillige tillyste demonstrasjon i Oslo, anført av blant andre Arfan Bhatti. Folkemengden talte opp mot 3 000 personer, tungt dominert av menn.

Det hele startet med at over 100 menn la seg i bønn bak en imam, en ren maktdemonstrasjon. Bak disse mennene igjen ba noen titalls kvinner, tungt tildekte i hijab og vide kåper. En ung mann fra Larvik, som da studerte islamsk lov sharia ved ekstremistisk universit i Medina, fikk deretter alles oppmerksomhet under denne demonstrasjonen. Mohyeldeen Mohammad holdt hovedappellen, der han åpnet med å påstå at våre medier står «til tjeneste for de norske myndighetenes krig mot islam», ved å publisere «hånende karikaturer». Norske myndigheter ble beskrevet som «ondskapsfulle», de driver med «korstog mot islam», fortsatte han.

De ordene som skrev seg inn i historien vår, lød slik: «Har ikke vi krav på samme respekten som alle andre? Har ikke vi samme følelser som alle andre? Når vil norske myndigheter og deres medier forstå alvoret i dette her? Kanskje ikke før det er for sent? Kanskje ikke før en 11. september eller 7. juli på norsk jord. Det er ingen trussel, det er en advarsel … »

Mens folkemengden ropte ut sin støtte på de to første spørsmålene til Mohammad, lød det ikke en eneste hørbar protest da trusselen om terror på norsk jord falt.

De frivillige hadde fått tillatelse av politiet til å demonstrere på Universitetsplassen – og kun der. Avtalen ble brutt, og folkemengden beveget seg – uten motstand fra politi – ut på Karl Johan og ned til Jernbanetorget. Sentralt i menneskemassen på Jernbanetorget ble det vaiet med det svarte flagget med arabisk skriftetegn i hvitt som markerer kalifatet, samme flagg som har vært Den islamske statens «nasjonalflagg». Flaggets påskrift er den islamske trosbekjennelsen: «Det er ingen annen Gud utenom Allah, og Muhammed er hans sendebud.»

Den krenkede biskopen, ordføreren og politibetjenten 

Den neste større og tankevekkende hendelsen fant sted i 2012. Da så amatørfilmen «Innocence of Muslims» dagens lys på Youtube. Den 10 minutter lange traileren ble laget i USA av en kristen (koptisk) mann født i Egypt, som på dette tidspunktet var dømt for både narkotikaforbrytelser og svindel. Filmen, som rakker ned på islam og Muhammed,
er kjemisk fri for kunstneriske kvaliteter, i motsetning til Theo van Goghs Submission. Likevel ble det igjen opptøyer og drap i Midtøsten og 12 mistet livet i et selvmordsangrep i Afghanistan. Totalt gikk i overkant av 50 menneskeliv tapt. Fra Sydney kom kravet om verdensomspennende halshogginger av de som «fornærmer Muhammed», mens en statsråd i Pakistan utlovet en dusør på 100 000 US dollar – fra egen lommebok – til den som tok livet av bakmannen.

5 – 6 000 i demonstrasjon på Youngstorget i 2012 mot filmen «Innocence of Muslims». Hvor mange klarer de å mønstre om fem år, ti år? Foto: HRS.

I Oslo så vi den største mobiliseringen fra moskémiljø og paraplyorganisasjonen Islamsk Råd Norge (IRN) noensinne, som jeg straks kommer tilbake til. Først skal vi se hvordan ordensmakten forholdt seg til den antatt opphetede stemningen i enkelte miljø. Betjenten i Oslopolitiet med ansvar for såkalt dialog med moskeer og liknende i hovedstaden, politispesialist Erik Andersen, møtte frem under fredagsbønnen i den pakistanske moskeen Central Jamaat-e-Ahle Sunnat, der dødstraff for blasfemi-tilhengeren Nehmat Ali Shah er imam. Etter å ha åpnet med å hilse forsamlingen med den arabiske frasen «Assalamu Alaikum» (fred være med deg), formildet Andersen seg slik, med dempet og alvorstung stemme, til den fullsatte salen av menn og noen gutter:

Norsk politi i dialog med jihad-kledde muslimske ledere. Faksimile Politiforum.

«Når en person sprer usanne rykter, sier ting som gjør deg vondt, så bli man lei seg. Jeg personlig, Oslo politidistrikt, politiet Norge, samfunnet Norge, vi tar sterk avstand fra den filmen som er laget via en person i USA. Jeg blir veldig lei meg når noen mennesker kan gjøre noe sånt. Jeg vil vise litt til hva vi pratet om sammen etter 22. juli i fjor, hvor vi ble en sterk enhet. Vi ble ett folkeslag, dere som muslimer, vi som nordmenn, kom mye sterkere sammen. Vi løste den tragedien på en fantastisk flott og rolig måte. Det gjorde meg glad, det gjorde dere glad, og når vi opplever sånn ting som har skjedd de siste dagene, så tror jeg det er veldig viktig at vi tenker på hva som skjedde i fjor. For vi var rolige, vi pratet sammen, vi skapte en god dialog, og vi løste ting rolig utad.

Jeg kan godt skjønne, for å si det litt sterkt, at dere er forbannet på det som har skjedd, men jeg vil oppfordre dere til å bruke fornuft, riktig kommunikasjon og gjøre ting som er lovlig. Løs det sammen, stå sammen, så går det nok bra. Vi skal ikke akseptere, men det finnes faktisk noen personer som ødelegger så mye som den personen her har gjort. Heldigvis er det ikke så mange av dem. Dere skal vite at, som jeg sa til å begynne med, at dere har vår dypeste medfølelse og største respekt, og vi tar sterk avstand fra det som har skjedd.»

Fabian Stang, hovedstadens ordfører for Høyre, var også fortvilet og opprørt over filmen. Stang stilte opp på demonstrasjon mot filmen på Youngstorget, skulder ved skulder med biskop Ole Jacob Kvarme, og en lang rekke imamer. Målet med demonstrasjonen var å protestere mot filmen og kreve respekt for islam. Leder av IRN, Mehtab Afsar, hadde varmet opp både imamer, ordfører og biskop i media de forutgående dagene: «Mobbing», «mental tortur», «hån», «latterliggjøring», var begrep som gikk igjen. Afsar hadde også oppfordret «mobbeofrene» om å stille opp for profeten.

Jeg bivånet selv på nært hold massen på rundt 5 000 demonstranter, svært mange menn i kopi av klesdrakten Muhammed anbefalte, altså posebukser til ankelen, kjortler og ulike islamske hodeplagg. De mentale kuldegradene var nærmest til å ta og føle på fra en forsamling som taktfast og aggressivt ropte «takbir!» – et historisk krigsrop som oversettes med «Allah er større».

En av demonstrantene hadde notert følgende på en medbrakt plakat: «Filmen er et større angrep på menneskeheten enn en atombombe.»

Biskop Kvarme uttalte følgende til forsamlingen: «Som troende forstår vi hverandre. (Vi ønsker) å verne og styrke vårt fellesskap. … Vi bruker vår ytringsfrihet i dag til å vise at vi må ha respekt,» fortsatte Kvarme, og ga ordet videre til Fabian Stang: «Dessverre er det noen som misbruker ytringsfriheten for å krenke andres følelser og for å skape hat og motsetninger. … Det er lov og forståelig å reagere med sinne og raseri når det kjæreste vi har blir hånet og ydmyket.»

Både Kvarme og Stangs hadde full forståelse for sinne og aggresjon. Sett dette opp mot sinnet mot Asia Bibi som vi ser åpent utspille seg i Pakistan i disse dager. Sett dette opp mot at Norge skulle hente Bibi hit. Sett Bibi i Norge opp mot demonstrasjonen i 2016 mot at Mumtaz Qadri ble henrettet for å ha drept guvernøren Salam Taseer. Den foregikk utenfor Pakistans ambassade, og rundt 100 deltok i hyllesten av drapsmannen.

Vår ideologiske istid

Hvilket bilde tegner seg? Drepende islam er her, midt blant oss. Vi åpnet dører for arbeidsmigranter fra Pakistan sent 60-tallet, det forsatte med familiegjenforeninger, deretter tillot vi henteekteskap. Så kom asylsøkere fra den islamdominerte verden som ville ha beskyttelse i vårt frie og trygge samfunn.

Hva kan vi tilby «blasfemikere» og frafalne muslimer i dag? Mye av den samme utryggheten som fulgte med på lasset til de ovennevnte gruppene.

Vi har gjort Norge til et land som i praksis ikke kan gi reelt trengende «blasfemikere» og frafalne muslimer asyl lenger.

Dette er den stygge skriften på veggen. Og det ser ut til at Storbritannia innser at de er i samme forferdelige situasjon, for ifølge Bibis støttespillere er det søkt asyl der for henne, som skal være avslått med begrunnelsen: myndighetene frykter at asyl til Bibi på deres jord kan føre til sosial uro, angrep på sivile og at ambassader kan bli rasert.

Sagt med mine ord: Myndighetene frykter at de mister kontroll over egne gater. Voldsbermen overtar.

Med den demografiske utviklingen, der den muslimske befolkningen om lag dobler seg hvert 10. år (som i Storbritannia og Norge), og et «steinalder-tankesett» i dens midte, tyder de fleste målbare parametre på at vi kun ser starten på den ideologiske istiden i Vest-Europa. Virkelig en smertefull erkjennelse.

Hovedfoto: HRS. Arfan Bhatti og hans ideologisk venner ber og demonstrerer foran Stortinget i 2012 grunnet Norges deltakelse i Afghanistan.