Essayet «Vi vil leve i vår ånd»

Med tillatelse fra Dreyers forlag kan rights.no publisere hele essayet til Hege Storhaug i den nye boken som lanseres i dag, "Ny vind over Norge. 16 artikler om frihet og ansvar". Essayet omhandler drapsforsøket på Lars Hedegaard tidligere i år og norske mediers unnfallenhet overfor det som er størst av alt, friheten, og derav ytringsfriheten, Den første menneskeretten, som Arnulf Øverland formulerte seg.

Essay i boken Ny vind over Norge. 16 artikler om frihet og ansvar.

Vi vil leve i vår ånd

Vi gudeløse som tilber ytringsfriheten høyere enn alt annet, måtte gå en runde med vårt forhold til guder og profeter etter det som fremstår som et sant mirakel i vår tid: ytringsfrihetskjempen Lars Hedegaard overlevde attentatet mot ham ved inngangen til sitt eget hjem i København 5.februar i år.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Det skulle rett og slett ikke være mulig.

Som han skrev til meg i en e-post to dager etter at kulen føyk rett over hodet på han:

”Det er mærkeligt, at jeg ikke er død efter at have fået en pistol affyret på mindre end en meters afstand”.

Han avrunder slik:

”Jeg har det godt og vil fortsætte kampen med større styrke end hidtil.”

Hvem er så denne 71 år gamle mannen, som jeg har kjent i 10 år nå?[1]  Lars har vært trotskist på sin hals, altså en av de sjeldne islamkritikerne med en venstreideologisk historikk, og, som han sier det, bruker han alltid marxisme som politisk analyseverktøy, også opp mot islam. Han er utdannet historiker og bevandret i journalistikkens korridorer, også som redaktør av avisen Information. Det var da han sammen med Helle Merete Brix og Torben Hansen skrev boken I krigens hus. Islams kolonisering af vesten i 2003, at islamballen begynte å rulle, en etter min skjønn saklig og faglig god bok, men som straks fikk den venstreorienterte meningseliten til å definere forfatterne som ”fremmedfiendtlige” og ”anti-islamske”. 

Kontroversenes høydepunkt ble dette: Lars søkte opptak i den foreningen som presenterer seg selv som ”verdens største skribent- og ytringsfrihetsorganisasjon”, P.E.N (med avdelinger i store deler av verden, inkludert Danmark og Norge). Søknaden skapte splid i styret til danske P.E.N., nettopp på grunn av nevnte bok, som av styremedlemmer ble definert som ”hate speech”. Styret ville derfor overlate til generalforsamlingen å avgjøre om Lars’ islampolitiske posisjon skulle slippe gjennom moralnåløyet til smaksdommerne.

Den stemoderlige behandlingen fant ikke den rettferdighetssøkende brumlebassen Lars seg i.

Lars trakk søknaden i protest, og året etter så Trykkefrihedsselskabet (TFS) dagens lys – et motsvar til ytringsfrihetshyklerne i P.E.N., for å bruke en sjargong som kler Lars.[2]

Siden den gang har Lars vært høyt og lavt nasjonalt og internasjonalt i kampen for det absolutt frie ordet[3], og ikke minst hentet forfulgte islamkritikere til TFS sin scene i vår tidligere hovedstad København. Som Europas gjeveste trofé for wanna be-terrorister, Geert Wilders, gjeveste fordi han er den mest profilerte islamkritikeren i Europa og dertil folkevalgt politiker i Nederland.  Trusselbildet mot islamkritikeren Wilders er så ekstremt at til tross for at en håndfull sikkerhetsvakter vokter han døgnet rundt, har han i perioder blitt ”fengslet”, da en fengselscelle har blitt vurdert som den sikreste løsningen i akutte trusselperioder.

(Her bør det europeiske alvoret understrekes med bred penn: Wilders leder et demokratisk parti, Frihetspartiet, et av de største partiene i Nederland, dertil i landet som fostret en av de aller fremste rasjonalistene i filosofien på 1600-tallet, Spinoza. Spinoza var kanskje den viktigste bidragsyteren for moderne bibelkritikk, og tankene hans var så utålelige for sin tid, at han allerede 24 år gammel ble utstøtt av det jødiske samfunnet i Amsterdam. Men drapstruet? Aldri.)  

En annen TFS har løftet frem er den dødsdømte franske filosofilæreren Robert Redeker, dømt til døden fordi han skrev en kronikk i Le Figaro i 2006: ”Hvordan skal den frie verden forholde seg til islamistenes trussel?”[4]  ”Dommeren” var den verdensledende sunni-islamisten Yusuf al-Qaradawi, som spredte budskapet sitt til titalls millioner av seere på Al-Jazeera om ”øyeblikkets islamofob”, og drapstruslene flommet straks og intenst utover nettet. Siden den gang har Redeker levd under jorden med politibeskyttelse i det som er blitt kalt opplysningstidens vugge, landet som fostret Voltaire før den franske revolusjonen eksploderte. Voltaire som blant annet sa at den som tier om to emner, regjering og religion, ikke er annet enn en ”kujon”, og som fortsatte slik: ”Vår penn er det første våpen mot tyranni, og vårt sverd det andre.” Drapstruet? Aldri. Men fengslet for sitt ”kjetteri” mot den totalitære makten, ja.

En tredje i rekken er Sabatina James, født i Pakistan, vokst opp i Østerrike, og som nå lever et liv i dekning i Tyskland etter at faren har lovet å fjerne henne fra jordens overflate fordi hun konverterte fra islam til katolisismen. Hun har hendene fulle med islamkritiske foredrag og bøker, nasjonalt og internasjonalt, og hun taler æreskulturens svøpe midt i mot, den svøpen hun selv ble utsatt for i yngre år som jente og ung kvinne. Nå er hun villig til å ofre resten av livet i kampen for det gode samfunnet. Kun 32 år gammel. I sitt nye hjemland Tyskland, der den kompromissløse statsviteren, politiske filosofen, skribenten og debattøren Hannah Arendt, død i 1975, tok et nådeløst oppgjør med alt som er totalitært, som utforsket menneskets ondskap, og som hyllet refleksjonen og den sunne fornuften som gjør oss i stand til å fri oss fra konformitetens lenker og selv velge våre liv. Med livet som innsats? Aldri.

Og ikke minst vår egen Vebjørn Selbekk, totalt sviktet av vår regjering, akademiske elite og redaktører, endog da han hadde mer enn 50 drapstrulser hengende over hodet i 2006, fordi han i opplysningstidens ånd hadde skrevet en sober og oppklarende artikkel i (daværende) Magazinet om hva den såkalte ”karikaturstriden” handlet om, ledsaget av en faksimile av Jyllands-Postens utgave 30.september 2005, som presenterte tegninger av Muhammed.[5] Den politiske jakten på Selbekk endte med for meg et av de mest svikefulle bildene i norsk samtid: sviket mot vår egen umistelige kulturarv, opplysningsånden og ”kjettere” som Henrik Wergeland og Arnulf Øverland: Selbekk, statsråd Bjarne Håkon Hanssen og lederen for Islamsk Råd i ”forsoningsmøte” i regjeringens korridorer, et møte som artet seg som en ren kapitulasjon for mørkekreftene. Der endog Islamsk Råd sa følgende – med regjeringens velsignelse – da unnskyldningen for å ha krenket religiøse følelser ved bruk av ytringsfriheten falt: Selbekk trengte ikke frykte lenger for sitt liv. Han var nå under Islamsk Råds beskyttelse (!).

Jeg må skynde meg å legge til her at Selbekk ikke beklaget publiseringen, men han beklaget, forståelig nok ut fra den makabre trusselsituasjonen, at han hadde såret de som mente seg krenket.

Listen er langt lengre over hvilke forfulgte europeiske stemmer Lars og hans kollegaer i TFS har løftet inn i varmen. Tillat meg likevel å nevne en til, som ga meg en av de verdigste opplevelsene i mitt 21 år lange virke innen innvandring, islam og det flerkulturelle samfunnet: 27.mars 2007 landet jeg på Kastrup. I ankomsthallen ventet Lars med en overraskelse under armen, dagens utgave av Jyllands-Posten. Jeg hadde fått det ærefulle oppdraget å overrekke TFS sin pris, Sappho-prisen for uredd journalistikk, til Flemming Rose, kulturredaktøren bak Muhammed-tegningene i Jyllands-Posten som hadde skapt (en tragisk) verdenshistorie. I forkant av talen til Rose hadde jeg oversendt den til Lars for eventuelle kommentarer og korrigeringer. Jeg fikk ikke svar.

I dag var denne talen til Lars’ (og min) store glede kronikken i Jyllands-Posten: ”Frihed er ikke for bange mennesker”.

Det var en tale og kronikk som ble ønsket velkommen helt inn i den danske regjeringen, som opplevde sviket fra sine norske regjeringskollegaer, sine gamle landsmenn, som særlig tungt. Jeg kan ikke her røpe hvem i den da liberalkonservative regjeringen som fortalte meg dette samme dag som kronikken stod på trykk, da man i anstendighetens navn ikke refererer fra et lukket, fortrolig møte i maktpolitikkens korridorer. Jeg skal dog vise et utdrag av talen/kronikken, så forstår nok leseren hvorfor danske statsråder nikket fornøyd:

Våre ledende statsråder, inkludert statsminister Jens Stoltenberg, løp fra skanse til skanse, fra det ene TV-studioet til det andre radiostudioet, med disse formuleringene: »Ja, vi har ytringsfrihet, men ikke alle ytringer er kloke.« »Ja, vi har ytringsfrihet, men vi har ikke ytrings- eller trykkeplikt.«

Den norske regjeringen kapitulerte således på egen grunn for voldelige krefter. Det var nesten ikke til å tro. Hele seansen var definitivt av en annen verden enn Danmark. Slik underkastet vår regjering seg islamske dogmer, islam som nettopp betyr underkastelse. Det var den norske oljen som skulle beskyttes, ikke ytringsfriheten.

(…). Norge ga etter da den fundamentale menneskeretten ytringsfrihet ble satt på prøve. Spørsmålet nå er dette: Hva blir det neste mørke kravet som fremsettes? Vil vi fortsette å kapitulere og gi fra oss bit for bit av demokratiet, inntil det er tapt? (…). Muhammed-balladen var den første store konfrontasjonen med islamismen på europeisk jord, og var et kraftig signal om at mørke krefter arbeider intenst og målrettet for at våre frie europeiske demokrati skal underkaste seg islamsk lov. Ja, Muhammed-balladen stadfestet det faktum at Europas frie demokrati allerede er i kamp med islamismen. Den frie tanken, det frie uttrykket, som er selve livsnerven i våre samfunn, skal knebles.

(…). Å særbehandle en spesiell religion og en spesiell religiøs gruppe, som muslimer, vil nettopp være den reneste diskriminering. For da sier vi jo indirekte at muslimer er svake, de trenger særlig beskyttelse mot den frie tanken. En slik holdning er vitterlig respektløs. Og en slik holdning vil frarøve betydelige masser muligheten til å løftes inn i demokrati og menneskerettigheter.

(…). For å kunne overleve er et demokrati nødt til at gjøre opp med eksisterende dogmer. Vi så det eksempelvis da kvinner og homoseksuelle fikk deres rettigheter. Vi så det, da bålene brant i Europa og kjettere og krenkere ble slukt av flammene. Men det var da godt at noen holdt fast ved at jorden var rund, og ikke flat.

(…). Jeg vil avrunde med de ordene, som har gjort dypest inntrykk på meg i mitt voksne liv, ordene til moren til Theo van Gogh under bisettelsen av sønnen. Hun sa: »Frihet er ikke for redde mennesker.«

Og hun avsluttet sin tale ved kisten slik:

»Pass godt på fremtiden.«

En mann som definitivt også har skrevet seg inn i verdenshistorien, og som må avfinne seg med den dystre skjebnen å ha mistet den personlige friheten i det herværende livet, signerte illustrasjonen som fulgte kronikken. Kurt Westergaard, tegner, pensjonist og bestefar, mannen som har bevart den usedvanlige lune humoren, tross den uttålelige posisjonen som wanted, helst ikke alive, nei, aller helst dead. Westergaard som tegnet Muhammed med bombe i turbanen. Den av tegningene i Jyllands-Posten som fikk argest øyne fra de som trives i ytringsmørket. (At budskapet til Westergaard var å vise fingeren til terrorister som han mener har ”kapret” islam, se det teller ikke.)

Westergaard illustrerte kronikken min med et blekkhus, en penn med en påtent bombe, der det i bomben stilles et kortfattet spørsmål: ”dialog?”, mens i blekkhuset kan vi lese: ”… eller hvad synes du det tegner til?”

Både TFS’ opptrykk av Westergaards Muhammedtegning og kronikken med hans illustrasjon, gløtter jeg på hver dag. Begge innrammet over kontorpulten min.

Selv om vi i skrivende stund, sen februar 2013, ikke kjenner motivet bak attentatet mot Lars, er det nærliggende å tro at den unge mannen med arabisk eller pakistansk utseende, ikke var ute etter Lars grunnet hans engasjement mot det han mener er EU-trollet, men hans engasjement for frihetsverdiene og mot islamisme. Så skulle man tro at særlig media ville reise seg med et løvens brøl i forsvar for en forsvarer av deres levebrød – det frie ord – en mann som endog er deres pressekollega. [6] I erkjennelsen av at påstått gudegitt juss, sharia, er implementert på norsk og europeisk jord. At våre toneangivende redaktører raste ut i spaltene mot det faktum at vi har blitt tvunget til å bli en del av islamistenes globale jihad mot rasjonalitet, mot fornuft, mot ånden til Spinoza, Voltaire og Arendt.

Men, nei da. Igjen spyttes det på gravstøttene til spinozaene og arendtene. Det spyttes på Lars. For Lars har jo vært tauet for domstolen for lurvete uttalelser under en julefrokost i sitt eget hjem da han ble intervjuet av en venn, og uten Lars’ vitende ble han videofilmet, et intervju som ble kringkastet på nettet uten at han hadde fått det til godkjenning. [7] Slik falt de grovkornede og unyanserte ordene som ble tauet inn i rettssalen: «de voldtager deres egne børn. Det hører man hele tiden. Piger i muslimske familier bliver voldtaget af deres onkler, deres fætre eller deres far.» [8]

Jeg registrerte ikke en eneste norsk avis som i timene etter drapsforsøket ikke trykket overnevnte sitat og delte ut etiketter som antyder indirekte offerskyld: den ”omstridte”, ”den kontroversielle”, ”den rasismeanklagede”, ”den muslimhatende”, ja, NRK radio gikk så langt som å påstå at Lars hadde vært ”bøtelagt flere ganger”, tross at sannheten er at han ikke har fått en eneste rettskraftig bot.[9] Faktum er at han har vært rettsforfulgt for sitatet over, men ble frifunnet i Høyesterett.[10]

Det var nettopp statens rettsforfølging av Lars grunnet rasismeparagrafen (§266b) som ledet opp mot attentatet. Gjennom de tre rettsrundene ble han et meget kjent offentlig ansikt, og slik ble han et legitimt og ettertraktet mål for dem som er mer opptatt av en død påstått profet enn opplysning, utvikling og humanisme.

Er norske journalister, redaktører, meningsdannere og politikere villig til å ofre skinnstolen i de sobre salongene – i opplysningstidens ånd – i møtet med totalitære krefter, nå ikledd voldelig religiøs overtro? Vår tids store sivilisasjonskonflikt, slik jeg ser det.

Jeg ser ingen krusning på havoverflaten på utsiden av vinduet mitt. Jeg nærer ingen ny vind.

Nettopp hendelsen i København 5.februar i år styrket min dystre opplevelse av at verken på den røde eller blå politiske siden finnes det en genuin vilje til å stå opp for det som er størst av alt, friheten.  Jeg registrerte ikke en eneste lederkommentar i toneangivende medier som stilte seg skulder ved skulder med Lars. Og jeg merket meg med bestyrtelse at i den avisen som liker å tro at den er Norges fremste, Aftenposten, signerte politisk redaktør Harald Stanghelle en helsides kommentar om hendelsen i København – uten å nevne islam eller islamisme med ett ord.[11]

Man må spørre seg: finnes det en europeisk Hedegaard, en Wilders, en Redeker, en Westergaard som har kritisert en annen religion eller ideologi?

Ikke som jeg vet.

Det påfallende med Stanghelle er at han går lengre enn noensinne i å utrykke bekymring for ytringenes fremtidige kår. Han åpner kraftfullt slik:

”Det er blitt farligere å ytre seg i de nordiske land. Vi ser en utvikling som inviterer til en selvsensur som kan sette oss flere tiår tilbake.”

Han avrunder slik:

”Det handler om en kjede av trusler mot ytringer som hates. En kjede som må brytes før den strammes så hardt at vi blir et samfunn som sakte, men sikkert kommer til å oppleve et innskrenket ytringsrom.

Da kan vi plutselig en dag våkne opp til et samfunn der det liberale tidsvinduet er lukket igjen.”

Til NRK tre dager senere går Stanghelle et skritt videre: Det er bare ”tilfeldig at ikke liv har gått tapt i Norden”, grunnet ”ekstremister som er villige til å ty til vold, i verste fall å drepe”. Han håper ikke dette fører til at ”vi demper oss”:

”Men jeg tror det gjør det.”

Det tok altså 20 år etter attentatet mot William Nygaard, ni år etter at Theo van Gogh ble drept i Amsterdams gater og Wilders og politikerkollega Ayaan Hirsi Ali ble loset under jorden, syv år etter karikaturstriden, fem år etter de første drapsplanene mot Westergaard ble avdekket og han fikk den sikkerheten rundt seg som reddet livet hans to år senere, da en mann prøvde å drepe Westergaard i hans eget hjem med øks – for å nevne noen hendelser – før Stanghelle forstod at ytringsfriheten er på revers?

Ytringsfriheten, av Arnulf Øverland beskrevet som ”Den første menneskeretten”, hoved-DNA-et i vårt kulturelle reisverk.

Jeg mer enn aner en klar resignasjon i Stanghelles uttalelser, og for en kontrast til holdningen til Lars: ” Jeg (…) vil fortsætte kampen med større styrke end hidtil.”

Kunne man i det minste forvente at en politisk redaktør sa det rett ut, og i tråd med punktlisten for forsvar av ytringsfriheten til den britiske forfatteren og kommentatoren Nick Cohen: ”Hvis du er redd, ha i det minste guts til å si det ”, et punkt VGs tegner Roar Hagen har etterfulgt et par ganger når Muhammed har vært temaet?

Jeg merket meg en annen svært tankevekkende hendelse i samme avis, Aftenposten, et par år tidligere, som ytterligere befester min påbegynte resignasjon i håpet om at fornuft og rasjonalitet seirer. Det gikk nemlig ut et budskap til det lille landet vårt om at en biografi om islamstifteren Muhammed var født, en dristig øvelse må man kunne si, signert historikeren og Aftenpostenjournalisten Halvor Tjønn.[12] Og ikke til å undres over at Aftenposten fikk et eksemplar fra forlaget før andre medier, er det vel?

Dermed kunne avisen publisere en anmeldelse allerede to uker før boken ble sluppet. 9.mars 2011 trykket således Aftenposten en rendyrket, harselerende anmeldelse, signert forfatteren Aage Borchgrevink, som dertil prøvde å ta fra Tjønn all faglig troverdighet.[13] En ren ”henrettelse” av Tjønn. I hans egen avis.

Tittelen forteller at dette er et ”Klippet og limt Muhammed-portrett”, og videre at boken er ”en 500 sider lang Vi Menn-reportasje”. De to ”høydepunktene” fra anmeldelsen må sies å være disse:

”Visste vi ikke at han (Muhammed, min merknad) handlet på Guds ordre, ville man fort oppfatte ham som en manipulativ, hevngjerrig, pedofil tyv, med hang til massakre og drap på satirikere.”

(Les gjerne setningen et par ganger, og den står meget godt uten min kommentar.)

Slik avrundes det hele; har Muhammeds liv noen aktualitet?

«Spørsmålet er om ikke problemstillingen snart er datert. I omveltningen som foregår i Midtøsten er islamistene blitt stående igjen på perrongen. Går terrorismens time mot slutten? Det Tjønn kaller dagens terrorister er, forhåpentligvis, allerede gårsdagens menn.»

Nå er det ikke selve analysen i anmeldelsen som er mitt hovedpoeng, men det kan være nyttig å blåse støv av følgende faktum en stakket stund, nemlig at i den ene regjeringskorridoren etter den andre i Midtøsten har islamistene toget inn, gisseltragedien i Algerie i år som også tok norske liv kan også med hell nevnes, og europeiske lands sikkerhetstjenester som alle rapporterer om eskalerende terrorfare fra islamistisk hold.

Hvorfor trykket Aftenposten denne anmeldelsen? Hvorfor sendte Aftenposten den til en anmelder som åpenbart mangler helt grunnleggende kunnskap og vilje til å sette seg inn i det møysommelige arbeidet Tjønn hadde levert, basert på å gå til de første muslimske historikernes beretninger om Muhammed?

Dette bør også nevnes: både VGs (nå avdøde) Olav Versto[14] og Dagbladets Arne Dvergsdal[15] omtalte boken i rosende ordlag. Versto åpnet slik:

En ny, god og viktig bok formidler en fremstilling av islams grunnlegger som er egnet til å forferde moderne mennesker.”

Dvergsdal åpnet slik:

”Behovet for Halvor Tjønns bok er hevet over enhver tvil.”

Spørsmålet som presser seg frem like intenst som når toget forlater perrongen, er dette: Var ledelsen i Aftenpostenhuset redd for et nytt Jyllands-Posten-scenario? Det er for meg umulig ikke å tenke i de banene når man tillater karakterdrap av egen medarbeider og også latterliggjør boken og temaet.

Frykten for reaksjoner fra islamistisk hold, var dog reell. Frykt er ingen kriminell følelse, men kan tvert om ofte være en rasjonell følelse.

Et moment er å la den personlige frykten gi etter for krefter som vil tvinge oss til å leve på en annen måte. Et annet moment er ønsket om å fastholde posisjonen i de sobre salongene. Ja, for det koster å stille seg skulder ved skulder ved de som våger å gå mot strømmen, og de som forfølges, de som de fleste kappes om å ta avstand fra da de ikke innehar de samme standpunkt som konsensuseliten.

Men du verden hva det kan koste å velge konsensus og, enn så lenge, sosial anerkjennelse i maktens rekker. For som den tyske teologen og presten Mar­tin Niemöller skal ha formulert det i diktet Likegyldighet etter et besøk i konsentrasjonsleiren Dachau i 1946, der han selv satt som fange under krigen:

Da nazis­tene hen­tet kom­mu­nis­tene, tidde jeg: Jeg var jo ikke kommunist.

Da de sper­ret sosial­de­mo­kra­tene inne, tidde jeg: Jeg var jo ikke sosialdemokrat.

Da de hen­tet de fag­or­ga­ni­serte, pro­te­sterte jeg ikke: Jeg var jo ikke fagorganisert.

Da de hen­tet jødene, pro­te­sterte jeg ikke: Jeg var jo ikke jøde.

Da de hen­tet meg, var det ingen igjen som kunne protestere.

Da alle stanghellene i misunnelsesverdige ytringsposisjoner synes å være lammet av frykt og famle i blinde etter løsninger på om hvordan vi kan tvinge mørket på retrett, tillater jeg meg å fremme et par forslag: inviter dem dere hittil ikke har våget å kunne bli assosiert med, som Hirsi Ali, Wilders, Hedegaard, Westergaard, Redeker. Gi dem scenen på Litteraturhuset i Oslo, de presumptivt ”anstendiges” lekestue. Og vær så snill: ikke introduser dem – i feighetens navn – som ”kontroversielle”, som ”omstridte”, men som det de vitterlig er, etterfølgere av opplysningstidens apostler. For husk: De respekterer til fulle demokratiets spilleregler og rettsstatens prinsipper. De står alle på menneskerettighetenes side.

I motsetning til de kreftene de prøver å bekjempe for at Europas neste generasjoner skal kunne leve med den samme graden av frihet som 68-generasjonen har nytt så uendelig godt av.

For vi vil vel ikke leve i tråd med hva statsråd Jonas Gahr Støre postulerte 16.november i for i NRK Debatten: ”vi må leve med” at personer av motsatt kjønn ikke vil håndhilse på hverandre – i islamismens ånd – vil vi vel?

                                                                       *

Etterskrift: Landstingssalen i Folketinget 21.februar 2013 er fullsatt.  Ved inngangsdøren til salen har alle toneangivende danske presseorgan stimlet sammen. Det er Lars vi alle venter på, etter å ha gått gjennom samme sikkerhetsprosedyrer som på en flyplass. 

For første gang siden attentatet får han opptre offentlig, et toppolitisk debattmøte arrangert av TFS om kampen videre for ytringsfriheten etter attentatet. 

Nøyaktig kl 17 åpnes en bakdør av sikkerhetspolitiet, og der står Lars med et bredt smil i blitzregnet. 

Men jeg ante noe nytt ved Lars. Ikke en resignasjon, men noe usikkert og sorgtungt. På personlige spørsmål fra pressen om hvordan livet artet seg nå, svarte han:  

Jeg savner familien min og vennene mine. De kan ikke besøke meg, og jeg kan ikke besøke dem.  

Jeg savner å gå tur på stranden og i skogen. 

Jeg vet ikke hvor jeg skal bo i fremtiden. Jeg får ikke tilbake et alminnelig liv. 

Et spørsmål presser seg naturlig frem: Er det verdt det? 

Jeg kan ikke kalle meg historiker og skribent hvis jeg velger å gjemme meg heller enn å uttrykke min mening. Jeg vil fortsette arbeidet med full styrke, for at våre barn og barnebarn ikke ender opp i et Europa under diktaturets fane som de ikke makter å kjempe seg ut av. 

Den personlige friheten er tapt i hverdagen. Men Lars’ motsatser har derimot tapt samvittighetslivet.  

Rent bortsett fra det, har de beholdt alt.



[1] Gjennom mitt virke i Human Rights Service, ble jeg kjent med Lars under ulike arrangement for ytringsfriheten i København, der Trykkefrihedsselskabet som han er formann for ble opprettet. Jeg sitter som medlem av det rådsgivende organet til Trykkefrihedsselskabet.

[2] Trykkefrihedsselskabet ble opprettet av Lars i samarbeid med Helle Merete Brix, min kollega i Human Rights Service som skriver på nettsiden vår rights.no.

[3] Selvsagt ikke absolutt, i den forstand at man trekker en klar grense ved oppfordring til har mot gruppe og vold.

[4] Kronikken var et tilsvar til Pave Benedikts tale i Regensburg der han gjengav en historisk samtale mellom keiser Manuel II Paleologus og en lærd perser i Ankara i 1391, som omtaler islamstifteren Muhammed lite flatterende, noe som skapte oppstyr blant politikere og lærde i den islamsdominerte verden. 

[5] Igjen børt bakgrunnen for tegningene omtales: Forfatteren og den venstreorienterte Kåre Blütken skulle utgi en familiebok om Muhammed, men ingen ville illustrere boken. Jyllands-Posten ville teste om dette handlet om frykt og selvsensur og ga oppdrag til en rekke tegnere om å tegne Muhammed. Noen våget, og disse tegningene ligger til grunn for artikkelen ledsaget av tegninger 30.september 2005.

[6] Lars er blant annet redaktør av magasinet Dispatch International og nettstedet sappho.dk som ligger under TFS.

[7] Vennen driver nettstedet Snapphanen.dk, og som Lars oppsummerer det i e-post til meg 7.mars i år: ”Jeg udtalte mig ganske bredt, idet jeg forventede at få inteviewet til godkendelse. Det skete ikke, og det var årsagen til, at Højesteret bestemte, at de famøse ord ikke havde været udtalt med henblik på offentliggørelse – som er betingelsen for at blive dømt efter 266b.”

[8] Jeg kritiserte Lars sine uttalelser både i Jyllands-Posten (13.januar 2010), og hos sappho.dk og rights.no den gang, men jeg understreket at isteden for ”å skyte budbringeren” burde det tabubelagte temaet seksuelle overgrep mot jenter innad i muslimske storfamilier, som etter min erfaring er et utbredt fenomen, tas opp til bred debatt. Hvis man også er genuint opptatt av at også jenter med muslimsk bakgrunn fortjener å leve et liv fri for grove overgrep, da.

[9] NRKs korrespondent i København, Tove Bjørgaas, påstod dette i blant annet nyhetssending kl 16.30 attentatdagen. Jeg tror ikke det var med overlegg at hun desinformerte, men at det var et resultat av en autopilotreaksjon i medias kappestrid om å ta avstand fra Lars, og derav dårlig kildearbeid.

[10] Frifunnet i Høyesterett 20.april 2012.

[11] Aftenposten 7.februar 2013.

[12]Muhammed – slik samtiden så ham (Dreyers forlag 2011).

 

[14] ”Rystende historie om Muhammed,” tilgjengelig på nettet, ikke datert.

[15] ”Sjokkerende møte med Muhammed,” Dagbladet 24.april 2011.