Anbefalt litteratur

En av vår tids viktigste bøker – profeten og krigeren Muhammed

Jeg skulle ønsker tittelen hadde vært helt annerledes. Men det er et faktum at Muhammed 1400 år etter sin død er mer levende i dag enn andre totalitære skikkelser som Stalin, Mussolini og Hitler.  Nettopp derfor er kunnskap om Muhammed og hans gjerninger – som anses som perfekte – avgjørende for å forstå vår tid og fremveksten av en ny voldelig og totalitær ideologi. Historiker og forfatter Halvor Tjønn har igjen prestert en biografi om islams stifter. Denne utgaven, «Muhammed. Profet og kriger», bør bli en «folkebok». Du kan ikke diskutere islam uten basiskunnskap om den eneste historiske personen som VGs tegner Roar Hagen ikke våger å tegne.

I 2011 ble Norge presentert for en doktoravhandling av en bok på over 500 sider, Muhammed – slik samtiden så ham. Det er ingen bok jeg hadde mer nytte av enn denne da jeg skrev Islam. Den 11. landeplage. Tjønns Muhammedbiografi er basert på de tidligste muslimske historikernes beretninger om denne stifteren av en ny religion. Boken vil antakelig overleve så vel forfatteren som dette århundret: Aktualiteten minnes vi om hver eneste dag i mediebildet.

Tross min begeistring for utgivelsen i 2011, skal jeg ærlig innrømme at dette ikke var en bok jeg leste fra perm til perm. Til det er den for tung i sin grundighet. Jeg bruker den som oppslagsverk, og jeg har lenge ment at boken burde vært gitt ut i en forkortet utgave. Nå er dette ønsket oppfylt i en lett tilgjengelig bok for folket om profeten og krigeren på overkommelige 200 sider.

Ny Muhammed-biografi, en bok for folket.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Anmeldelse som påkaller latter

Halvor Tjønn har i den nye utgaven tillatt seg noen fornøyelige betraktninger på de første sidene: «Forord – En beretning om en bokutgivelse.» Ja, jeg glemmer ikke min reaksjon da jeg i Tjønns egen avis den gang, Aftenposten, leste den første anmeldelsen av boken. Aftenposten fikk eksklusiv førsterett til å anmelde boken og la den i hendene på Aage Borchgrevink, som totalslaktet boken. Var det frykt for vold fra Muhammeds rekker som styrte Aftenpostens valg den gang?

Her er et par smakebiter: Tittelen til Borchgrevink forteller at dette er et ”Klippet og limt Muhammed-portrett”, og videre at boken er ”en 500 sider lang Vi Menn-reportasje”. De to ”høydepunktene” fra anmeldelsen må sies å være disse:

”Visste vi ikke at han (Muhammed, min merknad) handlet på Guds ordre, ville man fort oppfatte ham som en manipulativ, hevngjerrig, pedofil tyv, med hang til massakre og drap på satirikere.”

Det er lov å trekke på smilebåndet – Guds ordre…

Slik avrundes det hele: Har Muhammeds liv noen aktualitet?

«Spørsmålet er om ikke problemstillingen snart er datert. I omveltningen som foregår i Midtøsten er islamistene blitt stående igjen på perrongen. Går terrorismens time mot slutten? Det Tjønn kaller dagens terrorister er, forhåpentligvis, allerede gårsdagens menn.»

Gårsdagens menn. Det er vel knapt noen annen anmeldelse i vår tid som har vært en større skivebom enn akkurat denne.

Tjønns bok fikk en helt annen behandling i Dagbladet og VG: Arne Dvergsdal skrev om ”det sjokkerende møtet med Muhammed”, og at behovet for boken ”er hevet over enhver tvil”, mens VGs Olav Versto skrev denne ingressen: ”En ny, god og viktig bok formidler en fremstilling av islams grunnlegger som er egnet til å forferde moderne mennesker.”

Versto fortsatte slik:

«De tre muslimske historikerne forteller om holdninger og handlinger som krenker absolutt alle de verdier og prinsipper som vår vestlige samfunnsform, moral og lovgivning er tuftet på. Det hadde vært naturlig i en bokomtale som denne i vår tids avisspråk å summere opp de viktigste av hovedpersonens gjerninger og gi en vurdering av dem. Men jeg tør ikke. Folk er drept for langt mindre».

Ordene til Versto ble etterfulgt av denne kommentaren fra kollegaen Hagen:

«Jeg vil ikke tegne ham. Jeg vil ikke bli tvunget til å leve som min danske kollega Kurt Westergaard (tegneren i Jyllands-Posten som lever med drapstrusler, min anm)».

Hagen fortsatte slik:

«Muhammed er det eneste mennesket i verdenshistorien jeg ikke kan tegne».

Intet mindre, altså.

Den silkefrie Muhammed og Mohammad

Islamstudier ved norske universitet burde vært pålagt å ta inn Tjønns Muhammedbiografi på pensumlisten. Islam er nemlig først og fremst Muhammed. Hans påbud og forbud. Det er et faktum. Bare spør Mohammad Usman Rana, som i sin tid ble så lykkelig da han fant en butikk på Internett som kunne garantere han silkefrie slips – «halalslips» – for profeten forbød menn å bruke silke…

Et meget godt eksempel på hvor grundig og korrekt Tjønn fremstiller Muhammed gjennom muslimske historikere selv, må være denne kommentaren fra samme Usman Rana:

«Tas (boka) i nærmere øyesyn, fremstår det som om Tjønn ikke en gang har skjønt at hans bok om profeten, som har gitt ham ekspertstatus, er basert på til dels upålitelige kilder, og han evner ikke å drive kontekstuell og historisk kildekritikk av profetens liv.»

Merk også den nye tittelen: Profet og kriger. Ja, nettopp, Mekka og Medina, et udiskutabelt historisk skille som peker på to helt forskjellige epoker i islams historie, som også er et hovedpoeng i Landeplagen.