Se for deg at en av fire prester får marsjordre og må forlate Norge. Eller må forlate et hvilket som helst annet land, fordi deres ideologi er en trussel mot det frie samfunnet.
Ja, det er utenkelig, men det er altså tenkelig når det kommer til islam, som er mer totalitær politikk og juss enn det er spiritualitet på et personlig plan. Og dette sier i seg selv alt om at islam er en konstant vandrende krise.
Hører ikke hjemme
Østerrikes handlekraft kan sette spor i Vest-Europa. Det sies at syv moskeer, de fleste arabiske, skal stenges, og det snakkes om utvisning av opptil 60 imamer, majoriteten tyrkiske. Av landets 240 imamer, betyr dette at foreløpig får rundt en fjerdedel marsjordre. Og «dette er bare begynnelsen», sier visekansler Heinz-Christian Strache, mens statsminister Sebastian Kurz begrunner beslutningen med at «parallelle samfunn, politisk islam og radikalisering ikke hører hjemme i landet vårt».
Dette er sterk kost og utenkelig i Norge. Her må vi dog smette inn følgende norske lyspunkt: Stortinget vedtok i mai at det skal føres tilsyn med koranskoler, og at dette er en betingelse for at moskeer skal få offentlig økonomisk støtte. Kravet er «åpenhet», og dette begrunnes med at Stortinget vil hindre at man «fremmer ekstreme holdninger og kjønnssegregering fra barnsben av». Dette er altså et «angrep» fra Stortinget på moské-islam.
Man skulle tro mediene ville gå amok når islam «dras ned i søla» på denne måten, for det er det Stortinget gjorde: man viser åpent mistillit til moské-islam i Norge. Men mediene tidde, og tier fremdeles. Hva er de redde for? Eller er det kunnskapsløsheten som råder? Man forstår ikke hvilket historiske vedtak som ble fattet?
Folket forstår
Folket er ikke kunnskapsløst, langt derifra. Folk i hele Europa har forstått for lengst at islam ikke er som en hvilken som helst annen religion.
Man har gjennom årene fått med seg den ene avsløringen etter den andre fra det indre moské-livet, som i Norge av imamer og ledere som støtter oppunder kjønnslemlestelse (2000), som da Jeanette viste de grufulle imam-holdningene til «vantro» allerede i 2002, som da britene fikk se gufsene fra moskeene i 2007, svenskene i 2013, og danskene i 2016 i «Moskeerne bag sløret». Alt dette nevnte er gjort med skjulte opptak, for disse herrene, altså imamene, sier selvsagt det stikk motsatte for åpen mikrofon. Da er det lettlurte vestlige ører som smøres med fyndord om demokrati, toleranse, respekt – and you name it.
Vanlige folk flest er altså ikke brødhuer når de med rette gir beskjed om at de ikke liker islam. Som i Frankrike, terrorens episenter i Europa, der folk viser en «total avvisning» av islam: I 1989 var 33 prosent av den franske befolkningen positive til oppføringen av moskèer, mens det samme tallet i 2016 er på små 13 prosent. I 1989 var 31 prosent motstandere av generell islamsk tilsløring. Dette antallet har økt til 63 prosent. Mens i 2013 sa hele tre av fire franskmenn at islam er intolerant og uforenelig med verdiene som er republikkens fundament. Over halvparten mente endog at muslimer er fundamentalister «i sitt flertall». 62 prosent sa at de ”ikke lenger føler seg hjemme som før” i sitt eget land. Dette var altså over to år før det første omfattende terrorangrepet i november 2015. I Belgia sier hele 77 prosent at de ikke føler seg hjemme som før. Vi finner den samme avvisningen av islam i Tyskland. Senest i år slo folket beina under Angela Merkels forsøk på å lure folk til å omfavne islam, at «islam hører hjemme i Tyskland»: Hele tre av fire sier nå at «islam ikke hører hjemme i Tyskland».
Og derfor sier majoriteten europeere, 55 prosent, at de ikke vil ha flere muslimske innvandrere til Europa (kun 20 prosent er motstander av en stopp i innvandringen fra muslimske land), og 63 prosent vil heller ikke ha flere moskeer. Islams image i Europa er bankerott.
Truslene
Selvsagt får også islamisten Erdogan med seg denne krisen for islam i Europa. Når Østerrike i tillegg handler resolutt ved å stenge moskeer og utvise imamer, kommer naturlig nok truslene fra tyrkisk politisk ledelse, endog om krig. Det er nemlig et kjent mønster fra islamistisk hold nettopp å true. Men at Erdogan skulle vinne frem ved å gi oss assosiasjoner til osmanernes inntog i Europa etter at Konstantinopel ble erobret i 1453, det lar nok ikke Kurz & co skje.
Det er først og fremst tyrkiske imamer fra ATIB (Tyrkiskislamsk kulturforening) som utvises. ATIB er Tyrkias forlengede arm inn i Europa og sorterer innunder Diyanet, som har ansvaret for den tyrkiske regjeringens religiøse anliggender (det var sammme Diyanet som for få år siden, i 2015, annonserte at tyrkerne nå kan benytte toalettpapir, og ikke bare hender og småstein etter Muhammeds tradisjon). Diyanet betaler tyrkiske moskeer og imamer i Europa.
Av de syv moskeene som skal stenges (stakkars Aftenposten, nå er det vel krise igjen i den islambeskyttende gården), er seks arabiske og en er tyrkisk. Den tyrkiske skal være ekstrem-nasjonalistisk og driftes av De grå ulvene, som vi også har i Drammen, avdekket rights.no i fjor. Av den 8,8 millioner store befolkningen i Østerrike, er 600.000 muslimer, de fleste fra Tyrkia. I Østerrike er følgende avdekket fra innsiden av tyrkiske moskeer: Barn i militæruniform som gjenskaper De falnes dag, en tyrkisk minnedag fra første verdenskrig. som handler om slaget ved Gallipoli mellom Tyrkia på den ene siden og Storbritannia og Frankrike på den andre siden, den såkalte Ententemakten. Hvis Tyrkia hadde tapt slaget, ville antakelig Istanbul blitt en del av det vestlige Europa. Nøyaktig det samme har vi tidligere sett fra Tyskland. Vi snakker med andre ord om en regelrett femtekolonne i landet, også oppmuntret av statsleder Erdogan om å forbli tyrkere.
Erdogan spiller høyt. Han kan falle dypt, for enden på visa kan bli at Europa samlet slår hardt tilbake mot han og hans likes forsøk på å omskape Europa til et kontinent under halvmånen. Vi har gjort det to ganger før, og hvis noen lurer på hvordan India etter 1300 år med islam på innsiden har klart å få til «integrering», er svaret følgende: Det har overhodet ikke gått seg til. På 1300 år!