Innvandring

Livet i posthegemonisamfunnet

Det er lett å le av nyordet "postfaktasamfunn" fordi det så til de grader avslører brukeren og dennes selvbilde. Men i realiteten er det en snedig kontruksjon, for det fremstår som analytisk når det er alt annet. Hensikten er naturligvis å fremheve at avsenderens (politiske) synspunkt og holdninger er basert på fastlagte fakta, mens alle som mener noe annet enn vedkommende har latt seg lure og følgelig har inntatt synspunkter og holdninger som ikke er basert på fakta. Den forklaringsmodellen bør avvises tvert, for hvilke fakta er det innvandringsliberale ønsketenkere egentlig har operert med de siste tyve år?

Dagbladet er som vanlig alltid foran og er derfor blant de første som benytter seg av det mytiske ordet «postfaktasamfunnet». Ordet har spredt seg som ild i tørt gress blant rådville, skuffede EU-tilhengere på både den liberale høyresiden og venstresiden og i en forvirret presse som sliter med å forklare – både for seg selv og andre – alt som er blitt så vondt og vanskelig i de siste årene.

Det må jo være noe veldig galt på ferde med hele samfunnet når alminnelige dødelige ikke stemmer slik den politiske og kulturelle eliten samt store deler av pressen vil? Deres interesser er jo folkets interesser – selvsagt! – så når folk stemmer noe annet, så kan det jo absolutt ikke skyldes at de faktisk er informert nok til å stemme for sine egne interesser og mot den nevnte elitens. Å nei, barn, slik kan det jo ikke henge sammen.

Men hvis vår politiske ledelse og det som kaller seg en kritisk presse skulle gå i dybden å undersøke den virkelige grunn til at våre samfunn er dypt splittet og at folk føler et rettmessig sinne over utviklingen, så måtte de også innrømme at «elitekritikken» er korrekt – at våre politiske, kulturelle, akademiske og mediale eliter tilbringer tiden i selvrekrutterende miljøer og ekkokamre og er derfor sterkt preget av enighet og solidaritet med hverandre, men ikke med (minst) halvparten av befolkningen de skal tjene – og det skulle tatt seg ut, du! Ingen som har fulgt med på samfunnsutviklingen de siste ti-tyve årene og leser andre aviser enn Aftenposten, Politiken og The Guardian har kunnet unngå å få med seg hva som har vært under oppseiling. Så at innvandringsliberale, påstått internasjonalt orienterte, tolerante og mangfoldige – og noe så innmari også, det! – europeiske eliter og deres meningsfeller i pressen har gått glipp av det, forteller en hel del. Om dem. Ikke oss andre.

hege_banner_rights_special_778x150

Det kan de ikke innrømme hverken for seg selv eller andre og derfor går oppfinnsomheten på høygir for å forklare saken på en måte som unntar dem selv for kritikk.

Denne gangen består motstrategien av innføring og bruk av begrepet «postfaktasamfunnet» eller «postsannhetssamfunnet». Som om en del av samfunnet holder seg til eviggyldige sannheter og resten av oss til… ja, hva da, egentlig? Det sier seg vel selv: hvis f.eks. EU-tilhengerne holder seg til den skinnbarlige sannheten, hva holder så EU-motstanderne seg til….?

En snedig tilsnikelse

Det er lett å le av nyordet fordi det så til de grader avslører brukeren og dennes selvbilde. Men i realiteten er det en snedig kontruksjon, for det fremstår som analytisk når det egentlig er alt annet. Hensikten er naturligvis å fremheve at avsenderens (politiske) synspunkt og holdninger er basert på fastlagte fakta, mens alle som mener noe annet enn vedkommende har latt seg lure og følgelig har inntatt synspunkter og holdninger som ikke er basert på fakta. Avsender hever således seg selv og egne synspunkter over debatten og over det politiske – hun/han er så rasjonell at hun/han bare baserer seg på udiskutable fakta, må vite – mens enhver meningsmotstander blir avfeid som irrasjonell; en som bare baserer seg på følelser, feilaktige fremstillinger, konspirasjonsteorier, løgn og all landens ulykker for øvrig.

I tillegg er begrepet svært flatterende for avsender: Han/hun er i stand til å bedrive kildekritikk, holder seg utelukkende til fakta og er således så smart og velinformert at hun/han absolutt ikke kan lures av sleipe demagoger. Meningsmotstanderen derimot – dusten!

En av dem som forsøker å fremheve seg selv på denne måten er Dagbladets Inger Merete Hobbelstad. Artikkelen «Når fakta ikke fungerer» er et skoleeksempel på hvordan begrepet «postfaktasamfunnet» er ment å fungere.

Man begynner flott; for roten til alt ondt er selvfølgelig Hobbelstads meningsmotstandere. Det er de som har skapt postfaktasamfunnet:

Donald Trump roses av sine mest åndeløse fans for å «si det som det er», selv om sannhetsgehalten i talene hans kan være forsvinnende liten. Han var en direkte inspirasjonskilde for Brexit-forkjemperne, som selv ga løfter de visste de ikke ville kunne holde. En av Ukips store bidragsytere, Arron Banks, fortalte hvordan Leave-leiren skottet til Trumps valgkamp og tidlig slo fast at «fakta fungerer ikke». De gikk inn for en strategi som handlet om å kommunisere emosjonelt, og validere og forsterke følelsene til de som hørte på.

Javisst, og EU-tilhengernes skremmekampanje om «tredje verdenskrig» og den «vestlige sivilisasjonens sammenbrudd» var derimot utsagn basert på rasjonelle, kjølige fakta. Innvandringsliberale politikere, NGO`er og medier tyr jo heller aldri til strategien med å «kommunisere emosjonelt, og validere og forsterke følelsene til de som hører på». Det var nok derfor f.eks Dagbladet ikke illustrerte tallrike artikler med bilder av «flyktninger» som krøp over og under piggtråd i Europa og slett ikke brukte det dypt tragiske bildet av vesle Alan Kurdis døde kropp for alt det var verdt sommeren og høsten 2015.

Ikke desto mindre klager Hobbelstad videre: – I den nye politiske debatten er det viktigere at noe føles sant enn at det er det.

«Den nye politiske debatten»?

Beklager å måtte si det, men du skal være bra innesnødd hvis du tror at «postfaktasamfunnet» hvor følelser er viktigere enn fakta ble skapt av noen EU-motstandere i noen hektiske måneder før Brexit-avstemningen. Men andre forklaringer tar seg ikke så godt ut for artikkelforfatterinnen, så da er det mye bedre å rette pekefingeren utover. Mot meningsmotstandere på høyresiden. Er det ikke rart hvordan alle den innvandringsliberale venstresidens analyser alltid finner at alt er alle andres feil?

Hvilke fakta ble produsert i Hobbelstads faktasamfunn?

Finnes det èn innvandringsliberal politiker, akademiker, kulturarbeider eller journalist som ikke baserer seg på hva de føler at er sant?

La oss se litt på sannhetsgehalten i de innvandringsliberales versjon av «faktasamfunnet»:

Vi har i alle år fått høre at et såkalt mangfoldig og pluralistisk samfunn gjør oss sterkere. Er det sant? Nei. Det finnes knapt et eneste spørsmål som splitter befolkningen mer enn innvandringspolitikk. Det måtte i så fall være EU-spørsmålet.

Det har frem til de siste årene – og for noen er det fortsatt det – vært en fremherskende sannhet at samfunnet tjener stort økonomisk på massiv asyl- og familieinnvandring, for ikke å nevne arbeidsinnvandring. Eksponenter, helt ukritisk fremstilt i pressen, for dette synspunktet er blant andre Victor D. Norman, Christine B. Meyer, Per Valebrokk og Terje Strøm. Er det sant? Nei.

Vi har i alle år fått høre at alle innvandrere fra svært fremmede kulturkretser ville «bli som oss», spesielt arbeidsmessig sett, men også kulturelt og sosialt, etter en integreringsprosess. Er det sant? Nei.

At innvandrere vil redde velferdsstaten og ta unna for eldrebølgen har vi også lest og hørt i årevis. Er det sant? Nei.

Asylsøkere til Europa driver ikke asylshopping, og flesteparten flykter hals over hode direkte fra krigsområder. Er det sant? Nei.

Asylsøkere har ingen forhåndskunnskaper om de forskjellige europeiske lands regelverk og velferdsordninger. Er det sant? Nei.

Folk som var bekymret for arbeidsplassene sine ble avfeid som rasister og fremmedfiendtlige. Innvandring ville ikke føre til tap av jobber eller lønnspress. Er det sant? Nei.

Stengte grenser, annonser som advarer folk mot å dra til Europa og innstramninger i regelverk kan ikke stanse asyltilstrømningen. Er det sant? Nei.

Asylinnvandringen er en økonomisk fordel hvis vi bare endrer loven slik at de kan begynne å jobbe med en gang. Er det sant? Nei.

Særlig syriske asylsøkere er høyt utdannet og derfor arbeidsparate når de ankommer. Er det sant? Nei.

Innvandring fører ikke til mer kriminalitet. Er det sant? Nei.

Schengen-avtalen er et ubetinget gode for Europa, som har kontroll på sine yttergrenser. Er det sant? Nei.

Innvandring vil ikke føre til press på infrastruktur som boligmarkedet, helsetjenester, sosialbudsjetter og skoler. Er det sant? Nei.

Fra vårt naboland Sverige har vi inntil i vinter blitt fortalt at det ikke fantes noen grenser for hvor mange migranter landet kunne ta imot. Er det sant? Nei.

«Wir Schaffen das», sa Angela Merkel, til pressens og andre innvandringspåheieres begeistrede applaus. Tysk næringsliv åpnet champagnen, for den enorme tilstrømningen bød på hardt tiltrengt arbeidskraft som markedet hadde behov for. Er det sant? Nei.

Og tilbake til Dagbladet: At terrorister sniker seg inn i Europa med «flyktningstrømmen» er bare en konspirasjonsteori. Er det sant? Nei.

Og sånn kunne vi fortsette resten av dagen. Resten av måneden også, antagelig. Og hvis du lurer på om dette er noe jeg postfaktasamfunnsmessig føler, så foreslår jeg at du begynner med å lese regjeringens perspektivmelding, Brochmann-rapporten og Statistisk sentralbyrås rapport om innvandring og makroøkonomi (2012). Den siste konkluderer med at selv arbeidsinnvandring er et underskuddsforetak i det lange løp. Ta også en kikk på hva LO og NHO skriver om fortrengning på arbeidsmarkedet og lønnspress.

Ekspertise er jo så mangt

Men det motsatte har altså blitt servert som «sannheter» i en årrekke, ikke minst i media, som har unnlatt å stille for mange kritiske spørsmål til alle som har forkynte den rette lære. Så har de da også etterhvert fått det de har bedt om:

Men den nye skepsisen er ikke så mye knyttet til konkrete eksempler på at ledere og eksperter ikke gjør jobben sin, som en intens mistro mot politikere, journalister og akademikere som sådan. De avfeies ikke på grunn av hva de sier, men på grunn av hvem de er. Dermed oppstår paradokset at en påstand oppleves som lite troverdig fordi den kommer fra ekspertisen. Forskjellen mellom et politisk ståsted basert på en fornemmelse og et politisk ståsted basert på kjensgjerninger blir utvisket. Og alle populister har fått en hersketeknikk i hendene de kan bruke mot hvem som helst som kommer med faglige innvendinger mot påstandene deres – som da Leave-forkjemper Michael Gove i et intervju før Brexit-avstemningen sa at «folk i dette landet har fått nok av eksperter».

Mener Hobbelstad virkelig at noen skal stole på ekspertise som f.eks. samfunnsøkonom og tidligere politisk rådgiver for Høyre Terje Strøm og byrået NyAnalyse, hvis «innvandrerregnskap» gikk i pluss bare fordi det skandaløst nok utelot alle offentlige utgifter, hvilket selv en under middels kritisk Dagblad-journalist burde ha sett det med det blotte øyet? Men den politiske klassen hyllet unisont den dårlig underbyggede rapporten. Den kongelige norske presse ropte ut det glade budskap og det var ikke et kritisk spørsmål å se i mils omkrets. Det måtte en nisjeavis som Finansavisen og alternative medier som Document.no og Rights.no til for å avsløre Strøms ønsketenking. Og dette er altså ekspertisen vi bør stole på….? Det blir ikke i dette året, i hvert fall.

Nå er for så vidt Hobbelstads forsøk på analyse mer generell enn innvandringsspørsmålet, men det er all grunn til å gå ut fra at det er dette spørsmålet som har ført til alminnelige folks opprørskhet. Nesten alle europeiske undersøkelser viser nå at innvandring står øverst på listen over det folk oppfatter som det viktigste politiske spørsmålet i vår tid. Det topper også listen over det folk bekymrer seg mest om. Og det er ikke rart, for den massive innvandringen har store konsekvenser for nær sagt alle samfunnsområder. For mange har den også direkte og følbare konsekvenser i deres hverdagsliv. Det er nettopp derfor de fleste samfunnsdebatter i dag ender i en debatt om innvandring.

Dette skulle pressen, som i følge Hobbelstad fortsatt «observerer, formidler og forklarer hva som skjer i samfunnet», ha beskjeftiget seg med for lengst og forklart på en saklig måte, i stedet for å formidle innvandringsliberale «sannheter» og forklare opposisjon som rasistisk, fremmedfryktende, konspiratorisk, islamofobisk og nå altså dannelsen av postfaktasamfunn. Så vidt meg bekjent er Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen den eneste redaktøren som på lederplass er kritisk til innvandring, både antall og type. Resten mumler noe svevende om å løse problemer som har vært forsøkt løst uten hell de siste 30 år, men er stadig for fortsatt høy innvandring og går bananas når fæle folk som Sylvi Listhaug faktisk foreslår noe som kunne bidra til å få innvandringen ned.

De er særlig sinte på politikere, journalister og akademikere – altså de som tradisjonelt observerer, formidler og forklarer hva som skjer i samfunnet overfor et større publikum, og som fatter beslutninger. Dette har historisk vært mektige posisjoner, og de som innehar dem, bør gås kontinuerlig etter i sømmene.

Akk ja, og det er vel helst her skoen trykker. Politikere og akademikere – i alle fall de få som er innvandringskritiske – har nok blitt ettergått kontinuerlig i sømmene av en våken presse. Pressen selv og hva den sprer av likt og ulikt har derimot ikke det. Det er det eneste nye her. Og det later ikke til at Hobbelstad liker det.

Mistenksomheten mot en elite som oppfattes som fjern og uten fingerspissfølelse er ikke nok til å skape et postfaktasamfunn. Den teknologiske revolusjonen bidrar også godt. I større grad enn før kan alle nå komponere sin egen, daglige nyhetsstrøm, der de aldri trenger å få sitt eget verdenssyn utfordret. Alle har en tendens til å være instinktivt enige med påstander som støtter opp om det de allerede tror. Men svekkelsen av hovedstrømmen gjør at det er mulig å omgi seg med slike påstander, og holde alle andre på avstand. Hver mann kan bli en øy, eller flytte inn i et klamt ekkokammer uten utlufting. World Economic Forum har erklært at digital feilinformasjon er en av de globale utfordringene i moderne tid.

Vel, jeg tillater meg å tvile på at Hobbelstad og andre norske journalister får sitt verdenssyn nevneverdig utfordret av å lese innvandringsliberale The Guardian, som tilfeldigvis også er den avisen som mer enn noen har lagt seg i selen for å forklare sine knuste illusjoner med begrepet (Taraa:) postfaktasamfunn.

Tillit må fortjenes

De innvandringsliberales faktasamfunn var bare et faktasamfunn når de selv kontrollerte informasjonsflyten. Hvis ikke den teknologiske revolusjonen hadde gjort kritikere i stand til å imøtegå Strøms rapport – og ikke minst pressens ukritiske og feilaktige fremstilling av den – så hadde den mest sannsynlig endt som nok en Hobbelstadsk «sannhet». For noen er den jo fremdeles det og det kan vi utelukkende takke en ukritisk presse og innvandringsliberale politikere for. En annen sannhet ville f.eks. vært at Norges rettsvesen er kulturelt ufølsomt og begår overgrep ved å dømme en helt uskyldig romkvinne til fengselsstraff bare fordi hun er romkvinne.

Pressens ukritiske og ensidige holdninger i disse spørsmålene kunne bare vare så lenge. I møte med kvalifisert og vidtrekkende kritikk har mange av «sannhetene» de har operert med blitt sprengt. Og undersøkelser viser om ikke annet at Hobbelstad har rett når hun skriver:

I postfaktasamfunnet er det slik at usannheter servert til potensielle velgere sjelden oppklares, og sjelden får konsekvenser for den som serverer dem.

Eller hadde rett, får vi vel kanskje si, for vi kan legge til «potensielle avislesere» og det har fått konsekvenser for de som har servert slike sannheter på særlig innvandringsfeltet. Både i Sverige og Norge viser undersøkelser at folk har lav tillit til journalister og at dette særlig gjelder dekningen av nettopp innvandring.

I november 2014 viste en undersøkelse fra Institutt for medier og kommunikasjon (IMK) ved universitetet i Oslo følgende:

Publikum mener at irregulær innvandring er et svært viktig tema. Som andre undersøkelser viser IMKs studie at et flertall ønsker en mer restriktiv asyl- og innvandringspolitikk. Studien fant at det er en sammenheng mellom lav tillit til mediene, en oppfatning om at mediene gir en skjev fremstilling av innvandring og ønsket om en strengere innvandringspolitikk.

Studiens forfattere skriver at presseetikken tilsier at mediene skal rapportere om viktige samfunnstrender og ta opp spørsmål folk er opptatt av, men at det på innvandringsfeltet kan se ut til at norske medier ikke reflekterer de tema publikum er mest opptatt av. For eksempel fant studien lite mediaoppmerksomhet rundt “mulige negative konsekvensene av irregulær innvandring, som økt kriminalitet, følger for arbeidslivet eller truet sikkerhet.”

Så mye for den faktabaserte pressens observasjon, formidling og forklaring på folks legitime bekymringer.

Det finnes ikke noe postfaktasamfunn. Det som derimot finnes er et posthegemonisamfunn – som blant andre Inger Merete Hobbelstad er en del av. Det er ikke helt det samme.