Seniorrådgiver Pål Nesse i Flyktninghjelpen er ikke begeistret for min spalte i Aftenpostens Medierevisjon hvor jeg påpeker at media ikke er flinke til å informere folket når det gjelder folkevandringen til Europa og skriver at det «tidlig fremkom at flesteparten ikke er reelle krigsflyktninger».
Under den snertne overskriften «Hun som feilinformerer folket» går Nesse i rette med den reale bløffmaker(innen):
Ifølge FNs høykommissær for flyktninger kom det totalt 1.031.000 asylsøkere og migranter over Middelhavet til Europa i fjor. De største gruppene var fra Syria med 48,3 prosent, Afghanistan med 20,3 prosent og Irak med 8,6 prosent, tilsammen 77,2 prosent. Dette er tre land med borgerkrig.
Statistikken fra Utlendingsdirektoratet i Norge viser at 31.145 personer søkte asyl i Norge i 2015. Også her var de samme tre gruppene størst – og utgjorde 66 prosent. Av samtlige asylsøknader som ble ferdigbehandlet i Norge i 2015, fikk hele 75 prosent innvilget asyl eller tilsvarende beskyttelse.
Tre fjerdedeler er altså reelle flyktninger. Hennes påstand om medienes feilinformasjon er basert på en real bløff fra hennes side.
Skal tro hvem som egentlig har størst interesse av å bløffe i dette spørsmålet?
Nesses tall er riktige nok, men de forteller ikke det han påstår at de gjør.
Det er heller ikke slik at en innvilget asylsøknad nødvendigvis betyr at vedkommende er reell flyktning, det er en velkjent problemstilling at asylanter f.eks. reiser på ferie til hjemlandet de angivelig har flyktet fra etter at asylsøknaden er innvilget.
De siste tallene fra Utlendingsdirektoratet viser for øvrig at antallet som får innvilget asyl har falt fra 75 prosent i 2015 til 64 prosent hittil i år.
Totalt har UDI tatt unna 2810 asylsøknader i år. 766 personer har fått opphold. Innvilgelsesandelen er historisk lav på 27 prosent av alle sakene. Det er under halvparten av nivået i 2015, da 53 prosent fikk opphold. Blant sakene som er realitetsbehandlet, er ja-andelen 64 prosent. I fjor var det tilsvarende tallet 75 prosent.
Senest i januar opplyste nestformann i EU-kommisjonen, Frans Timmermans, at over halvparten av asylsøkerne som strømmer til Europa via Hellas og Italia utelukkende ankommer av økonomiske årsaker. De siste tallene fra EUs grensebyrå Frontex viste da at nærmere 60 prosent av alle asylsøkerne som ankom EU i desember ikke har grunn til å søke asyl. I Sverige anslår myndighetene at 45 prosent av asylsøkerne som ankom i 2015 ikke er reelle flyktninger.
I Danmark mener sjefen for Røde Kors Anders Ladekarl at ikke engang halvparten er reelle flyktninger:
»Jeg har endnu ikke set tegn på, at Europa vil ende i den situation, men jeg kan frygte, at der vil ske noget lignende, hvis det ikke lykkes at få skilt fårene fra bukkene, fordi de mennesker, der i dag kommer, er en blanding af reelle flygtninge og økonomiske migranter. Det er måske ikke engang halvdelen, der er flygtninge. Men vi ved det ikke, fordi Italien undlader at kontrollere dem. Det er vores største udfordring,« mener chefen for Dansk Røde Kors.
På Dansk Røde Kors` internasjonale konferanse om flyktninger i København i mars 2015, opplyste Røde Kors` asylsjef i Bulgaria, Mariana Stoyanova, at hun hadde registrert at asylsøkere vet «forbløffende mye» om de forskjellige europeiske lands sosiale ytelser, saksbehandlingstid, muligheter for oppholdstilatelse og hvor raskt man kan oppnå familiegjenforening. For asylsøkere og andre innvandrere fra Midtøsten og Afrika seg godt oppdatert om de enkelte europeiske lands regler for asyl, familiegjenforening og sosiale ytelser. Menneskesmuglere bidrar aktivt til å spre denne kunnskapen, hvilket Jyllands-Posten gang på gang har dokumentert, senest i juli 2015. Det er tross alt en integrert del av «asylpakken» smuglerne selger.
Mønsteret bekreftes i en rapport fra Frontex, som viser at en stor andel asylsøkere og andre innvandrere til Europa fra Midtøsten og Afrika gjør grundig research før de begir seg avgårde og derfor bevisst søker seg til land som har høye velferdsytelser. Frontex opplyser i tillegg om at mange av asylsøkerne som søker mot Europa ikke kommer direkte fra Syria, men fra et av nabolandene.
I årsrapporten for 2015 heter det om tilstrømningen i 2014:
«Størstedelen av syrerne søkte ikke asyl i det medlemslandet de først ankom til, men søkte i stedet til andre medlemsland av mange forskjellige grunner, især fordi de forventer å motta mer attraktive velferdsytelser.» (side 18 i rapporten)
Presseoffiser og talsperson Eva Moncure for Frontex hovedkontor i Warszawa sier til Jyllands-Posten:
»I de europæiske lande har vi et asylsystem, som er ulige. Velfærdsydelserne varierer landene imellem, så asylansøgerne har en motivation til at søge asyl i et land, som tilbyder højere velfærdsydelser. Asylsøgerne er meget interesserede i at komme til de nordiske lande, fordi de kan få opholdstilladelse i længere tid, og man får mere støtte,« siger Eva Moncure.
Moncure forteller at asylsøkere har god kjennskap til de forskjellige lands offentlige ytelser:
»Ja, det gør de da. Der er jo befolkningsgrupper fra deres hjemland, som allerede har boet i de forskellige europæiske lande i mange år. De kender jo alt til ydelser og systemet.«
Andre EU-organer som European Asylum Support Office gir Frontex rett i at størrelsen på velferdsytelser har betydning for asylsøkeres valg av land, men mener det trenges mer forskning og har derfor iverksatt en undersøkelse.
Men når Flyktninghjelpen sier «krigsflyktninger» er de fullt klar over at folk flest ser for seg mennesker som er på flukt direkte fra krigssoner hvor de er i akutt livsfare. Nesse bygger imidlertid sin argumentasjon på sviktende grunnlag: at enhver syrer, iraker og afghaner er krigsflyktninger fordi det er borgerkrig i opprinnelseslandet. Flyktninghjelpens seniorrådgiver hevder med andre ord at det ikke finnes et eneste trygt sted å oppholde seg innenfor noen av disse landenes grenser, hvilket ikke er tilfelle.
Og så er det nå en gang sånn at mange syrere, afghanere og irakere allerede hadde opphold i trygge land før de valgte å fortsette videre inn i Europa – og da helst til de nordeuropeiske velferdsstatene. Innrømmet: jeg har heller ikke lyst til å bo i Tyrkia og forholdene der er ikke gunstige for asylsøkere. Det er derfor fullt forståelig at de ønsker seg til andre land hvor levestandarden er bedre. Men det er altså ikke grunnlag for beskyttelse slik asylinstituttet er ment å fungere. Og de flykter heller ikke for livet fra krig. De er med andre ord migranter, ikke reelle flyktninger.
For på veien har de reist gjennom Tyrkia, Hellas, Makedonia, Serbia, Ungarn, Østerrike, Tyskland, Danmark og Sverige. Alle trygge land, med mindre Flyktninghjelpen vet noe vi andre ikke vet, som at det er krig i samtlige av dem?
Er det f.eks. flyktninger som har flyktet fra livsfare, krig og reell nød som snakker her?
Frustrerte flyktninger til Aftenposten: – Vi hater Ungarn. Vi vil bare vekk.
Er det flyktninger i ordets vanlige betydning – direkte på flukt fra krig og nød – VG beskriver her?
– Hva er det Europa og Ungarn vil? Hvorfor blir vi stoppet her? Hvorfor er det ingen hjelp å få? Vi har ikke penger og ingen mat. Vi forstår ikke, folk begynner å bli veldig sinte her nå, forteller Saman Hassan (45) fra Damaskus, som har flyktet fra krigen i hjemlandet Syria med kone, tre barn og sin syke far på 77 år.
Hundreds of migrants protested in front of Budapest’s Keleti Railway Terminus for a second straight day on Wednesday, shouting «Freedom, freedom!» and demanding to be let onto trains bound for Germany from a station that has been closed to them.
»Nej, nej, nej, ikke Danmark. Jeg skal til Oslo. Det er et godt sted. Hvis Gud vil, er det der, jeg skal bo og have et ordentligt liv,« siger han.
Namir forteller at han ikke vil bli i Danmark på grunn av de nylige innstramningene. Han satser derfor på Norge:
»Min familie er i Afghanistan, og jeg skal have min familie herop. Men de må ikke komme til Danmark, har jeg hørt. Oslo er et godt sted. Hvis Gud vil, så tager de imod mig og min familie,« siger han.
Eller hva med disse? De er – som så mange andre – allerede i et trygt land som Danmark, men vil videre til Sverige fordi landet har gunstigere regler.
»Hvis politiet fanger os og vil tage vores fingeraftryk vil vi nægte eller stikke af. Vi vil ikke blive her,« siger Ibrahim.
Jeg må ikke misforstå dem, forklarer Hussein. De er sikre på, at Danmark er et dejligt land – for danskere. Menneskene er »hundrede gange smukkere end i Tyskland« og alt ser fredeligt ud.
»Men i Sverige kan vi få permanent ophold, så vi kan rejse tilbage og besøge familien, og der kan vi arbejde, så vi kan genopbygge vores liv. Vi vil bare gerne have stabilitet,« siger han.
Her har vi forresten noen andre syrere på flukt. Fra Norge.
Nå har Sef og Basher vært i Oslo i over én uke. Kameratene synes det er så ille i dette landet, at de ikke ønsker å være her lenger. De norske aktivistene er her for å overbevise dem om å bli.
De to mennene dro frivillig til og forlot – hvis de da har dratt – fredelige, trygge og rike Norge, men ifølge Flyktninghjelpen og Nesse er de uansett for reelle krigsflyktninger å regne fordi de er syrere. Det er litt av en logikk. Og skal vi ta denne logikken for pålydende, så kan faktisk en syrer, afghaner eller iraker ha bodd i Iran eller Marokko hele sitt liv; kan man dokumentere at man er syrer, afghaner eller iraker, så er man likevel reell krigsflyktning så snart man setter foten i Europa.
I virkeligheten blir asylinsituttet kraftig misbrukt som et slags koldtbord av mennesker vi i liten grad vet hvem er eller hvor kommer fra. Falske identifikasjonspapirer og pass florerer og selges i store mengder i bl.a. Tyrkia. En del av de som kommer er naturligvis genuine flyktninger som har krav på all den hjelpen de kan få. Men en annen del kommer ikke som «desperate flyktninger», de kommer med forhåndskunnskap og høye forventninger til mottak, boliger og velferdsytelser. Avishistoriene og videoklippene som viser store grupper med påfallende aggressive unge menn som kaster nødhjelp, iverksetter demontrasjoner og opptøyer, angriper politibetjenter og klager på alt fra losji til mat er allerede utallige.
Interesseorganisasjoner som Flyktninghjelpens bruk av begrepet krigsflyktninger dekker over det som i realiteten er blitt forvandlet til permanent gjenbosetting av regulære innvandrere. Det har oppmuntret til et omfattende misbruk av asylinstituttet og flyktningkonvensjonen. Ingen flyktninger har krav på permanent gjenbosetting eller krav på å velge hvilket land de vil slå seg ned i, slik praksis er i dag, skriver dr. juris Hanne Sophie Greve. Hun er ikke hvem som helst i dette feltet, da hun i årevis har jobbet med menneskerettighetsspørsmål, også som dommer i EMD (Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg), og har i tillegg mottatt en rekke priser for sitt arbeid:
Fordi de fleste store flyktningkrisene i nyere tid har utspilt seg utenfor Europa og den vestlige verden, har det i tillegg til ordningen med asyl som en flyktning har krav på, og repatriering som et asylland kan effektuere når det er sikkert, utviklet seg en ordning med gjenbosetting i tredjeland.
Ingen har krav på gjenbosetting
Gjenbosetting innebærer permanent opphold i et nytt land. Ingen flyktning har krav på gjenbosetting, men en ordning med gjenbosetting har ikke desto mindre utviklet seg i henhold til gjenbosettingslandenes interne beslutninger.
Dagens praksis støttes imidlertid av blant andre Flyktninghjelpen og derfor vil de gjerne at alle skal tro at enhver som ankommer Norge – gjennom hele Europa – er reelle krigsflyktninger med krav på permanent oppholdstillatelse. Man har da sin arbeidsplass og politiske verdensanskuelse å passe på, må vite. Derfor har vi kommet i den absurde situasjonen at man kaller mennesker som frivillig drar fra Tyskland til Danmark, fra Danmark til Sverige og fra Norge til Tyskland for reelle krigsflyktninger.
Denne måten å manipulere opinionen på minner sterkt om Flyktninghjelpen, Refugees Welcome og andre aktivisters bruk av det ikoniske fotografiet av tre år gamle Aylan Kurdi, som druknet under hans foreldres forsøk på å nå Europa. Det ble fremstilt som typisk for desperate krigsflyktninger og hemningsløst brukt som politisk brekkstang for å få Europa til sette grensene på vidt gap. I virkeligheten hadde lille Aylan vokst opp i Tyrkia, hvor hans familie hadde bodd i tre år før den fatale båtferden. Den vesle guttens død var ikke desto mindre en tragedie, men å bruke det som et generelt bilde av desperate flyktninger fra krigen i Syria var rent bløffmakeri for å gi opinionen en bestemt oppfatning av situasjonen og dermed øke presset på den politiske ledelsen for å åpne grensene slik interesseorganisasjonene og aktivistene ønsket.
Flyktninghjelpens Pål Nesses tilsvarende grunnløse påstand om at alle syrere, afghanere og irakere er reelle krigsflyktninger bare fordi de er syrere, afghanere og irakere er således typisk for den kampanjen europeiske asylaktivister driver.