Arbeid og utdanning

Til Europas politiske og mediale elite, med hjertelig hilsen fra folket de glemte

En stor del av de som stemte for utmelding tilhører Europas forlatte og overgitte arbeiderklasse. De har gode grunner til å være misfornøyde med tingenes tilstand og den politiske elitens fremferd.

Etter at de siste prognosene viste at EU-tilhengerne ville gå av med seieren i folkeavstemningen, gikk Leave-kampanjen frem i løpet av kvelden og vant avstemningen med 52 prosent mot 48. Det går følgelig mot en utmelding av EU.

En stor del av de som stemte for utmelding tilhører Europas forlatte og overgitte arbeiderklasse.

De har da også gode grunner til det. De er de store taperne i globaliseringen EU, den øvrige politiske eliten i Europa, europeiske medier og nær sagt enhver statsfinansierte NGO er og har vært pådrivere for. De er med andre ord ikke bare tapere; de har attpåtil måttet finansiere elitens fest, både økonomisk og sosialt.

hege_banner_rights_special_778x150

Takken har vært å bli spyttet i ansiktet og utskammet som trangsynte, fordomsfulle, rasistiske og usolidariske.

Det som skulle ha vært deres representanter i styre og stell har blitt en nær sagt identisk masse av politiske broilere bevæpnet med byråkrater og spindoktorer for å skjule det faktum at de føler større lojalitet med hverandre enn med en velgermasse de i praksis har fjernet fra synsranden. Og der man før kunne stemme seg til endringer, er det nå hipp som happ hva du stemmer: uansett ender du med det samme. Ikke minst fordi du hver gang får EUs l`ancien régime med på kjøpet.

Heller ikke media taler deres sak. Det måtte et så iøynefallende fenomen som den flåkjeftede Donald Trump til for at aviskommentatorer skulle se litt lenger enn sin egen nese. Dette er imidlertid en utvikling som har skjedd over år og ligget klart i dagen for alle som har villet se. I stedet har europeiske redaksjoner stilt seg på etblissementets side: mer innvandring, mer EU, mer «globalisering», mer overnasjonalisering, mer rettsliggjøring av politiske spørsmål – og dermed flytte dem utenfor demokratisk rekkevidde og folkets suverenitet – mer solidaritet med alt og alle. Unntatt de som betaler regningen, selvfølgelig. De som ikke lenger sees på som individer som forsøker å skape seg en anstendig tilværelse i sitt eget hjemland, men som ignorante skaffedyr for en overnasjonal, europeisk elites utopiske drømmer.

Hvor media står fremkommer tydelig i de språklige tilsnikelsene de støtt benytter. – Et nei til Europa, skriver f.eks. VGs Yngve Kvistad. Dette er rent sludder: Europa er et kontinent bestående av en rekke nasjonalstater for hvem folkeviljen, frie borgere i frie land, skulle råde. Det britene har sagt nei til er en illiberal, elitistisk og fjern politisk konstruksjon, ledet av ikke-valgte politikere, som Europas befolkning ikke har noen demokratisk kontroll over og ikke kan kreve til ansvar. I tillegg hjelper de valgte politikere slik at disse slipper å stå til ansvar for sine respektive velgere på hjemmebane. Europa og EU er med andre ord ikke det samme.

Det bør ikke herske tvil om at folkevandringen til Europa har spilt en stor rolle. Den enorme tilstrømningen i fjor utstilte avstanden mellom det som skulle vært folkets tjenere – ikke deres herskere – og folket selv på sitt aller grelleste. Mens Europas befolkning, allerede bosatte innvandrere inklusive, ble dypt bekymret, satt den politiske ledelsen og foreslo mer av det samme. Gårsdagens løsninger på dagens problemer.

Det kommer aldri noen innrømmelser, som f.eks. at Schengen-avtalen er bygget på en løgn. Den forutsetter nemlig kontroll og bekyttelse av EUs yttergrenser. Noen slik kontroll finnes ikke og dermed finnes det heller ikke noe grunnlag for Schengen-avtalens åpne, interne grenser – som igjen er forutsetning for EUs hellige prinsipp om fri bevegelse. Likevel sitter de ansvarlige komfortabelt trygt i sine stoler i Brussel og andre hovedsteder.

Mens land etter land segnet under presset fra den omfattende tilstrømmingen, benyttet EU-kommisjonen anledningen til forsøke å skaffe seg mer politisk makt på bekostning av nasjonalstatene, de hittil eneste velfungerende statsdannelsene som finnes. Det ble presentert i f.eks. Aftenposten som at: “Juncker ber EU-land om flyktningdugnad”. Nei, han gjorde ikke det. Han tok til orde for å tilsidesette nasjonale regjeringer, ditto lovverk og tvinge EU-land til å ta imot kvoter som følge av at Tyskland og Sverige egenmektig åpnet sine grenser og gjorde Europa til en landevei. I møte med et fullstendig sammenbrudd av asylinstituttet og dets regelverk, aktet EU-ledelsen ikke å håndheve lov og orden – og slett ikke å kontrollere grensene – men grep i stedet muligheten til å få hasteomskrevet lover og overstyre enkeltland og dermed velgerne.

Eliten i Brussel viste seg dermed like avskjermet fra verdens realiteter som det bortreiste kongeparet i Versailles en gang var. Som et annet medlem av den gamle adelen mente f.eks. EU-kommisjonens president Jean Claude Juncker nemlig at en løsning var å la de hundretusenvis av asylsøkerne jobbe fra første dag de ankommer Europa mens søknadene deres ble behandlet.

Dette var altså i det samme Europa som ifølge EUs eget statistikkbyrå Eurostat har svimlende 25,5 millioner arbeidsledige og hvor nærmere 123 millioner befinner seg i risikosonen for fattigdom. Den siste gruppen har for øvrig økt svært raskt, fra 116 millioner i 2008 til 123 millioner i 2012.

Men naturligvis: det er jo ikke Juncker og hans like som blir berørt av tilstrømningen. Det er ikke han som blir fortrengt på arbeidsmarkedet, får lønnen sin presset ned, får problemer med å skaffe seg bolig, vansker med å få skoleplass til sine barn, vansker med å få seg noe så enkelt som en time hos legen, lengre venting i sykehuskø og får nabolaget sitt fullstendig forvandlet.

EU-tilhengerne hevder alltid at det er bedre å være inne enn ute og at det er best å bli i EU – eller for Norges vedkommende: søke seg inn der – for å arbeide for reformer innenfra. Det er for så vidt et godt argument. Eller ville vært det, hvis EUs ledelse noensinne hadde vist vilje eller evne til å forandre seg i takt med endrede omstendigheter på bakken. Det er unionen ikke; i stedet har det demokratiske underskuddet blitt stadig større, frem til i dag hvor det ikke lenger lar seg skjule av feiende flotte honnørord.

EU-maskineriets arroganse er da også større enn de flestes hjerter og hjerner – ikke så underlig ettersom de ikke står til ansvar for, eller skal velges av, noen de folkene de overkjører – så vi skal ikke se bort fra at Juncker selv har bidratt til Remain-kampanjens forsmedelige tap. Statsminister David Cameron forsøkte å overtale velgerne om å stemme for å forbli og viste til det evige argument om å påvirke innenfra og ikke minst hans pågående reforhandlinger med EU om innvandring til de britiske øyer. Han fikk svar på tiltale av Juncker: EU er ikke villig til å gi flere innrømmelser og Cameron ville således ikke få noe mer enn den avtalen han alt har fått. Og den er ikke bedømt som gunstig.

Mr Juncker said today: ‘The British policy makers and British voters have to know that there will not be any kind of renegotiation. ‘Out is out.’

He added: ‘We have concluded a deal with the prime minister. He got the maximum he could receive and we gave the maximum we could give.

‘So there will be no renegotiation, not on the agreement we found in February, nor as far as any kind of treaty negotiations are concerned.’

Det hjalp kanskje heller ikke for Remain-siden og de aldeles latterlige påstandene om at innvandringen, både eksternt og internt, til Storbritannia er under noenlunde kontroll. På formiddagen i går la det uavhengige Office for National Statistics (ONS) frem tall som viste at befolkningen økte med 513.000 på bare et år. Dette viser at den britiske befolkningen har økt med hele fem millioner på ti år, og som i de fleste andre europeiske land er veksten hovedsakelig innvandringsdrevet. På et år kom det hele 77.000 innvandrere fra EU uten jobbtilbud til Storbritannia. Fortsetter den nåværende veksten vil befolkningen øke til nesten 80 millioner innen 2039 – nærmere ti millioner flere enn de 70 millionene Blair-regjeringen, som satte landets grenser på vidt gap, påsto at aldri ville bli nådd.

Og det har ikke latt seg stoppe, mye takket være at EU-pampenes prinsipper i likhet med Moses tavler later til å være hugget i stein.

35967D5000000578-3655946-Crowded_The_UK_population_has_passed_the_65million_mark_last_yea-m-2_1466683862210

Professor i nasjonaløkonomi ved Harvard universitet, George Borjas, en av verdens ledende autoriteter på arbeidsmarkedsøkonomi med særlig fokus på innvandring, forklarer hvilken effekt denne masseinnvandringen har på den befolkningen som allerede eksisterer i mottakerlandene. Borjas er selv flyktning til USA fra Cuba, og har brukt store deler av sitt forskerliv på å forske på økonomiske fordeler og ulemper ved innvandring. Han har også skrevet en rekke bøker og vitenskapelige artikler om temaet.

Konklusjonen hans – som så mange andre forskeres – er klar: de velstilte og høytutdannede tjener på innvandringen, de lavtutdannende og lavlønte taper.

Vinnerne er de som kan utnytte lavtutannede innvandreres tjenester, spesielt fordi dette skjer til svært lave lønninger. Dette gjelder i særdeleshet servicenæringen som hotell, restauranter og taxi-bransjen. Innvandring øker gruppen arbeidstagere de kan velge og vrake blant. Også middelklassen tjener økonomisk på innvandring fordi de til lave lønner kan ansette innvandrere til matlaging, rengjøring, barnepass og hagearbeid, slik at de selv kan bruke mer tid på sitt godt lønnede arbeid og således gjøre økonomiske fremskritt for eget vedkommende.

Men så er det alle andre, da. Og de får det dårligere. Riktignok vokser den økonomiske kaken, men fordelingen av den endres. De som først og fremst taper er “innfødte” – og dette inkluderer allerede etablerte innvandrere og deres etterkommere – som er lavt utdannet og derfor bare har tilgang til en begrenset del av arbeidsmarkedet. Som følge av innvandringen øker konkurransen om arbeidsplasser, som av forskjellige årsaker – som automatisering og næringslivets utflytting – blir stadig færre. Innvandring fører til lønnspress og det går hovedsakelig utover de som har lav lønn fra før.

– Innvandringen bidrar til en mer ujevn inntektsfordeling. Høykvalifiserte personer får det bedre, mens lavkvalifiserte får det dårligere, sier Borjas, som kaller det en “omvendt velferdspolitikk”. Vi hører stadig politikere ta til orde for diverse velferdstiltak for å støtte svake grupper, men alle disse motvirkes av innvandringspolitikken. Når lavlønte får det dårligere, fører dette til at allerede etablerte kløfter i samfunnet øker.

En stor innvandring fører også til etableringen av etniske enklaver, hvilket gjør det mulig for stadig flere å klare seg uten kontakt med vertslandets øvrige befolkning. Dermed blir det flere som ikke lærer seg språket og heller ikke blir en del av det omgivende samfunn. Borjas mener det ofte blir sett bort fra at innvandrerne er mennesker som kommer fra et annet kulturelt og sosialt miljø, og peker på at f.eks. Tyskland enda ikke har lykkes i å integrere store deler av gruppen som kom fra Tyrkia på 1960- og 70-tallet.

Lavere inngangslønn for nyankomne asylsøkere – som f.eks. Venstre har foreslått – gir arbeidsgivere et kraftig incitament til å ansette personer fra denne gruppen. Det hjelper naturligvis dem, men en lav minimumslønn for asylsøkere vil også bety at en del lavkvalifiserte personer som i dag beskyttes av reguleringer på arbeidsmarkedet vil få lavere lønn. En slik ordning er fordelaktig for de asylsøkerne som får jobb, men det er uunngåelig at den samme ordningen vil ramme andre som allerede bor i landet.

– Dere må innse at innvandring ikke er gratis. Om man vil ta imot mange flyktninger fordi det føles riktig, så har det en pris som må betales. Man må regne med at det blir større økonomiske ulikheter i landet, samt økt press på de offentlige finansene. Det vil gå mange år før de nyankomne flyktningene kommer i arbeid, sier han. Hele gruppens inntektsfrekvens kan også ventes å bli lavere enn den øvrige befolkningens. I tillegg vil de fleste ende i lavtlønnede jobber, og dermed ikke betale særlig mye i skatt. Til tross for at økonomien vokser som følge av innvandring, kan press på velferdsstaten oppstå, forklarer han.

Arbeiderklassen har med andre ord gode grunner til å protestere. Men de har ikke blitt hørt og i stor grad forsøkt utgrenset fra debatten som rasistiske, trangsynte og usolidariske. Hederlige arbeidsfolk blir sinte av slikt. Det hele dreier seg om fremveksten av en ny underklasse som lever ved siden av det øvrige samfunnet. Følgen blir økte spenninger og da spesielt i de landene som har et omfattende velferdssystem. Her kan man regne med konflikter om hvordan kaken skal deles og hvem som skal betale for det.

– Arbeiderklassen er sykt lei å av bli kalt ignoranter eller rasister på grunn av sine legitime bekymringer. EU-avstemningen har gitt dem en sjanse til å komme til orde, skrev Lisa Mckenzie i The Guardian uken før avstemningen fant sted.

Og det har de sannelig gjort!

Den politikken Europas elite er pådrivere for risikerer å ende i sosial uro, hvilket fort kan bli farlig for oss alle. Konsekvensene av politikken er med andre ord åpenbare, men fordi de ikke er følbare for EUs ledelse og den øvrige politiske eliten har det likevel fått skure og gå.

Arbeiderklassens seier i Storbritannia er derimot følbar og bør medføre en reorientering av europeisk politikk. Forhåpentligvis skjer det i tide.