Arbeid og utdanning

Hvis min tante hadde hatt skjegg

– Vi må ta alvoret innover oss om at det blir krevende å håndtere flyktningene, og vi må være kreative i løsningene framover. Blant annet må vi få dem ut i arbeid fra dag én, kaklet Venstre-leder Trine Skei Grande til Dagbladet i oktober - helt uanfektet av virkeligheten. Sannheten er nemlig at dette har vært en tverrpolitisk prioritering i snart 30 år, uten at det har hjulpet stort. Ikke bare det, men til tross for milliardsatsninger går det i stor grad feil vei.

– Vi må ta alvoret innover oss om at det blir krevende å håndtere flyktningene, og vi må være kreative i løsningene framover. Blant annet må vi få dem ut i arbeid fra dag én, kaklet Venstre-leder Trine Skei Grande til Dagbladet i oktober – helt uanfektet av virkeligheten.

Sannheten er nemlig at dette har vært en tverrpolitisk prioritering i snart 30 år, uten at det har hjulpet stort. Ikke bare det, men til tross for milliardsatsninger går det i stor grad feil vei.

Nylig dalte rapporten fra den notorisk elleville innvandringspåheieren Philippe Legrain ned fra det blå og du kunne høre det innvandringsliberale segmentet på sosiale medier trekke et lettelsens sukk. Legrain har tidligere vært økonomisk rådgiver for Europakommisjonen – hvilket kanskje i stor grad forklarer EUs vanvittige innvandringspolitikk – og er i dag ansatt ved London School of Economics. Det er i en rapport for Trend Foundation – Refugees Work: A Humanitarian Investment That Yields Economic Dividends – at de noe overraskende funnene fremkommer, rapporterte ABC Nyheter.

Overraskende er ordet.

Figur 2. Sysselsatte i alt, innvandrere og overføringsflyktninger, etter kjønn og utvalgte landbakgrunner. Aldersgruppen 15-74 år. 4. kvartal 2010. Prosent. Kilde: SSB.

Figur 2. Sysselsatte i alt, innvandrere og overføringsflyktninger, etter kjønn og utvalgte landbakgrunner. Aldersgruppen 15-74 år. 4. kvartal 2010. Prosent. Kilde: SSB.

Nå skal det innrømmes at jeg ikke har lest selve rapporten, men etter omtalene å dømme drar Legrain en “Per Valebrokk”, som i en absurd artikkel i E24 gjentok dokumenterbart feilaktige og for lengst tilbakeviste påstander. For å støtte den merkverdige artikkelen viste Valebrokk blant annet til fødselstall fra Tyskland og at kinesiske og indiske innvandrere gjør det meget bra som entreprenører. I Italia.

Hvilken sammenheng dette hadde med den dagsaktuelle problematikken han mente å adressere – den enorme tilstrømmingen av asylsøkere og økonomiske migranter fra Midtøsten og Afrika – forble en gåte.

På samme vis klinker Legrain til med betydningen 800.000 vietnameserne har hatt på USAs økonomi etter Vietnam-krigen. Dette er i så måte et dårlig eksempel, ettersom tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at også i Norge er vietnamesere den gruppen innvandrere/flyktninger som har nest høyest sysselsetting (63 prosent) etter innvandrere fra Polen. Til sammenligning ligger asylsøkere fra Irak på 34 prosent, til tross for lang botid i Norge.

Midtøsten ligger delvis i Asia og delvis i Afrika, og tall fra SSB viser at innvandrere herfra har en sysselsetting på 56 prosent. Innvandrere fra Afrika noterer seg for den laveste sysselsettingen med 42 prosent.

Disse nivåforskjellene har vært nokså stabile uavhengig av konjunkturene på arbeidsmarkedet. Gruppene fra Asia og Afrika har et større innslag av flyktninger med kortere botid i Norge enn andre grupper. I særlig grad gjelder dette den afrikanske. Med lengre botid i Norge høynes sysselsettingsnivået i de fleste innvandrergrupper, men forskjellene gruppene imellom utjevnes likevel ikke. Også blant dem med botid på over 10 år ligger de afrikanske innvandrerne lavest med en sysselsettingsandel på om lag 50 prosent, noe som er langt under gjennomsnittet for innvandrere.

Større avstand til majoriteten blant innvandrerkvinner

Forskjellen i sysselsettingsprosenten mellom innvandrere og befolkningen ellers er større for kvinner enn for menn. Dette gjelder særlig for enkelte etablerte innvandrergrupper, som dem fra Pakistan og Tyrkia, og noen grupper med kortere botid bak seg i Norge, som dem fra Afghanistan, Somalia og Irak. Det lave sysselsettingsnivået blant disse innvandrerkvinnene bidrar til å trekke snittet ned i de respektive gruppene.

I likhet med Valebrokk mener Legrain at asylsøkerne vil bidra til å “ta vare på og betale for en stadig eldre befolkning i Europa”, til tross for at den lave sysselsettingen viser det motsatte.

Han opererer også med noen bemerkelsesverdige tall:

Han mener de samlede europeiske utgiftene vil være 69 milliarder Euro (670 milliarder norske kroner) frem til 2020, men at BNP i samme periode vil øke med om lag 126,6 milliarder Euro (1200 milliarder norske kroner).

Men bare i Tyskland alene er tilstrømmingen beregnet til å koste 900 milliarder euro eller svimlende 8.244 milliarder NOK. Det er mer enn hele det norske oljefondet på 7.400 milliarder kroner. Flere tyske økonomer advarer nå mot kostnadene for den omfattende asylinnvandringen:

Tidligere har Hans-Werner Sinn fra München Ifo Institute og Clemens Fuest i Zentrum für Europäische Wirtschaftsforschung stått frem.

Nå kommer professor Bernd Raffelhüschen ved Universitetet i Freiburg med nye beregninger. Han er også forsker ved Forschungszentrum Generationverträge.

«Selv med en integrering av innvandrerne i arbeidsmarkedet innen seks år, vil de administrative kostnadene på lang sikt bli 900 milliarder euro», uttalte han under en presentasjon i går.

Legrain bruker for øvrig et triks som er like gammelt som det dessverre er gangbart blant politikere og journalister som ikke kan økonomi: han bruker veksten i Bruttonasjonalproduktet (BNP) for å vise hvor lønnsomt det er med innvandring. Med sterk befolkningsvekst øker riktignok BNP, men samtidig blir det flere å dele på, hvilket gir lavere BNP per capita. Det hjelper med andre ord ikke med en større kake hvis det er stadig flere som skal dele den.

De gjengitte sitatene fra Legrain selv og rapporten hans er da også preget av en påfallende bruk av “kan” og “hvis”. Det er ikke så rart, ettersom en av Legrains hovedkonklusjoner er denne:

En hovedkonklusjon er at flyktningene raskt må inn på arbeidsmarkedet for å redusere avhengigheten av offentlige midler.

Ja, det var det da. Europa kan tjene på asylinnvandringen, hvis asylinnvandrerne kommer i arbeid.

Vi snakker i realiteten om ønsketenking. Legrain er i godt – eller dårlig, alt etter som man ser det – selskap, for virkelighetsfjerne politikere og andre innvandringsliberale klynger seg til det samme. Uten grunn, for alle erfaringer og all statistikk vi hittil er i besittelse av, viser at de aktuelle hvis’ene og kan’ene er særdeles vanskelige å oppfylle. Det er nettopp derfor asylinnvandringen ikke er lønnsom, men et gigantisk økonomisk tapsprosjekt.

Og det var før vi sto med 25,5 millioner arbeidsledige i Europa.

Det er derfor politikere som Trine Skei Grande ikke kan tas for pålydende når de serverer substansløse klisjeer som at “flyktningene må i arbeid fra dag én”, men må avkreves et konkret svar på hvordan de akter å løse en oppgave ingen europeiske samfunn har lykkes med å løse de siste 30 år når det gjelder innvandrere og asylsøkere fra Midtøsten og Afrika. Særlig siden det faktisk har vært forsøkt løst siden dag én, ved hjelp av milliardsatsninger, motivering, kurs, tiltaksordninger samt flere pisker og gulrøtter enn en gjennomsnittlig Venstre-politiker tydeligvis kan telle.

– Men vi kan jo bare opprette offentlige stillinger og prosjekter som de ufaglærte kan jobbe i, da, lyder kontraargumentene fra stadig like optimistiske innvandringsliberale. Jepp, flere skattefinansierte arbeidsplasser er supergunstig for landets samlede økonomi. Videre kan en jo hamre løs på Regjeringen for at byråkratiet vokser. To fluer i en smekk! Å bruke store offentlige summer på en stilling for å få igjen en mindre sum i skatt; det er – bokstavelig talt – fantastisk regning. Det er omtrent det samme som at du skulle gi meg 100,- kroner og etterpå hevde at det er god butikk for deg når du får igjen 30,- av dem. Men skriv gjerne en rapport om det, for de fleste vil nok være interessert i hvordan du får det regnestykket til å gå opp.

I Norge viser tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) at bare en av fire asylsøkere får jobb etter avsluttet introduksjonskurs som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I dette tilfellet regnes arbeid som én times lønnet arbeid eller mer i referanseuka (den uken målingen blir foretatt). I statsbudsjettet for 2015 var det er satt av 8.4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring. I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene er bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter det såkalte prestisjeprogrammet, som gir deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner.Hvor mange som forblir i arbeid etter introduksjonskurset finnes det for øvrig lite data på. Avhengigheten av offentlige sosialytelser blir da også større, ikke mindre.

Det gjenspeiles blant annet i SSBs tall fra norske kommuner i 2012, der innvandrere nå utgjør 35 prosent av alle sosialhjelpsmottagere. Bruken av sosialhjelp går tilbake for den øvrige befolkningen, mens den øker for innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn. Tallet økte ifølge KOSTRA (Kommune-Stat-Rapportering) til 37 prosent i 2013. Dette tilsier at over 80 prosent av veksten i sosialhjelpen i perioden, en vekst på nærmere 540 millioner kroner, er kommet i innvandringsgruppen.

I Danmark er bare en av fire asylsøkere i arbeid etter ti år i landet.

I Sverige viser en granskning avisen Dagens Nyheter (DN) gjorde våren 2015 at asylsøkere har store problemer med å komme inn på det svenske arbeidsmarkedet. DN studerte hvordan det hadde gått for samtlige som fikk permanent oppholdstillatelse i 2004 og fant at ikke en gang annenhver asylsøker hadde en inntekt på over 13.000 i måneden ti år senere. Minst tre av ti fikk økonomisk bistand fra kommunen.

De siste syv årene har svenske myndigheter satset over 50 milliarder kroner (SEK) for å gjøre det billigere å ansette arbeidsledige. Kostnadene for tiltaket har steget fra drøye 2 milliarder årlig i 2008 til nesten 10 milliarder i 2015. Resultatet er imidlertid magert. Flere av de statlige støtteordningene for å ansette nyankomne asylsøkere gjør ansettelsen nesten gratis, men bare et fåtall går videre til en vanlig, ikke-subsidiert jobb. Andelen som går fra en såkalt innslusningsjobb, som er en ordning som er spesielt rettet mot nyankomne, til en vanlig jobb har attpåtil sunket for hvert år og er nå på knappe 7 prosent.

Sveriges Finanspolitiske råd har regnet litt på saken og funnet ut at kostnadene for asylsøkere vil øke fremover, ikke synke.

När även den totala offentliga konsumtionen inkluderas i kalkylerna framkommer att den genomsnittliga totala nettokostnaden per flykting uppgår till ca 190 000 kronor efter flyktingens första år i landet. Efter fem år i landet uppgår motsvarande siffra till runt 120 000 kronor per flykting. Efter sju år i landet uppgår den offentliga sektorns genomsnittliga nettokostnad per flykting till ca 95 000 kronor.

Nasjonaløkonomen Tino Sanandaji kommenterer:

Flyktingmottagning kostar först under mottagning och etableringsfasen, och kostar ännu mer på “lång sikt” när vanliga välfärdsutgifter som sjukvård tillkommer efter . Finanspolitiska Rådets räknar på detta på basis av Aldén och Hammarstedts bilaga ”I appendix har vi beräknat de kort- och långsiktiga effekterna på de offentliga finanserna av den ökade asylinvandringen och då tagit hänsyn både till kostnader av själva asylprocessen och av nyanländas långsamma etablering på arbetsmarknaden”

Rapporten räknar på medlelång sikt och inkluderar inte anhöriginvandrare eller inte framtida pensionsutgifter. Pensionsmyndighetens rapport visade att hundra tusen nyanlända långsiktigt genererar 70 miljarder kr i extra inbetalningar men 150 miljarder kr i extra kostnader.

Två scenarier görs för att räkna längre än perioden i bilagan “För att kunna göra en längre serie har vi antagit två olika scenarion. Det ena antagandet innebär att kostnaden planar ut i takt med att sysselsättningsgraden slutar öka, vilket ger en konstant kostnad efter 16 år på ca 48000 kronor per person och år inkl. övriga offentliga utgifter. etta kan jämföras med t.ex. Flood och Ruists (2015) bilaga till långtidsutredningen som bedömer att nettokostnaden för invandrade personer födda i länder med lågt eller medel HDI utanför Europa är 53000. Det andra antagandet innebär att kostnaden minskar i samma takt som under de första sju åren så att når vi en nollnivå efter 13 år, och att kostnaden därefter fortsätter att vara noll”

Den högre svarta kurvan inkluderar “puckeln” med extra många flyktingar 2015 medan röda och blå linjer räknar på konstant asylmottagning. Flyktinginvandring blir inte lönsamt på sikt, kostnader fortsätter bara öka.

I oktober 2015 anslo den svenske regjeringen at kostnadene for asylinnvandringen vil komme opp i 60 milliarder for 2016. Det er 6,4 prosent av statsbudsjettet eller nesten like mye som hele driften av det svenske helsevesenet. I 2017 forventes kostnadene å øke til 73 milliarder. – Pengene vil ikke bli tilbakebetalt i form av sysselsetting av asylinnvandrerne og påfølgende skatteinntekter, påpekte forsker på økonomiske konsekvenser av- og holdninger til innvandring ved Handelshög­skolan ved Gøteborgs universitet, Joakim Ruist. Han la til at kostnadene er så store at de vil få konsekvenser for velferdssamfunnet:

Flere eksperter peger på, at regningen for at modtage op mod 190.000 flygtninge i år først nu er begyndt at gå op for svenskerne – og at det uundgåeligt vil komme til at gå ud over det svenske velfærdssamfund, hvor der bliver færre penge til skole, ældrepleje og socialvæsen.

Og der vil komme endnu flere og større regninger de kommende år, mener lektor og ekspert i international migration Joakim Ruist fra Handelshögskolen ved Gøteborgs Universitet.

»De økonomiske udgifter vil fortsætte også på det meget lange perspektiv. Det tager lang tid, inden flygtninge finder arbejde og et sted at bo. Og udgifterne for Sverige bliver ikke betalt tilbage – selv ikke hvis de finder arbejde,« lyder vurderingen fra Joakim Ruist.

Etter Ruists oppfatning bedriver den svenske regjeringen – den også – ønsketenking når de hevder at flyktningene og migrantene som en investering i fremtiden som «vil betale seg selv». – Pengene blir ikke tilbakebetalt. Det er ikke skjedd historisk og det kommer slett ikke til å skje fremover, sa han til Jyllands-Posten.

I Danmark har derimot virkeligheten trengt seg på i den grad at selv arbeidsmininster Jørn Neergaard Larsen – i motsetning til våre egne – innrømmer det åpenbare: Det skal en historisk innsats til for å få asylsøkere og flyktninger i arbeid.

Ill: Jyllands-Posten.

Ill: Jyllands-Posten.

Forskningsenheten Rockwool Fonden har gjennomgått 180.000 utlendinger som kom til Danmark i 1997-2011s tilknytning til arbeidsmarkedet. Rapporten er nedslående lesning og burde få enhver politiker ned på jorden om vedkommende er aldri så innvandringsliberal:

Etter fem år i Danmark er kun hver tredje asylsøker kommet i arbeid. For familiegjenforente er tallene enda verre: bare hver femte er i jobb etter fem år i Danmark. Selv etter femten år er bare hver tredje familiegjenforente i arbeid.

Avstanden mellom realitetene og behovet er med andre ord svært stor, og den danske regjeringen har tross alt en tilnærmet nøktern målsetning: å få 50 prosent av alle asylsøkere og familiegjenforente i jobb etter tre år i landet.

I realiteten er bare 21 prosent av de familiegjenforente og 34 prosent av asylsøkerne i arbeid etter fem år.

Larsen kaller rapporten for “overordentlig bekymrende lesning” og mener at den lave sysselsettingen kan bli en så alvorlig økonomisk belastning på det danske samfunnet at det truer selve samfunnsmodellen:

»De nedslående tal, vi ser her, illustrerer, at situationen er fuldstændig uholdbar. Vi står over for en historisk opgave med at få ændret på de hidtidige forhold. Lykkes det ikke, vil det skubbe til en udvikling med flere parallelsamfund, hvor børns sociale arv bliver at vokse op hos forældre, der ikke arbejder og ikke kan forsørge sig selv,« siger beskæftigelsesministeren og tilføjer:

»Dertil kommer, at de kan blive en så alvorlig økonomisk belastning for det danske samfund, at det truer selve samfundsmodellen. Derfor har regeringen også grebet til redskaber, der skal vende udviklingen,« siger beskæftigelsesministeren.

En nylig beregning fra det danske utlendings- og integrasjonsministeriet viste da også at bare to prosent av asylinnvandrerne i landets kommunale integrasjonsprogrammer er arbeidsparate. Av 13.844 asylsøkere i det offisielle integrasjonsprogrammet ved utgangen av 2015 er bare 282 vurdert som arbeidsparate.

I februar viste en offisiell beregning at den dårlige integrasjonen av asylsøkere på arbeidsmarkedet kan bli dyr for det danske samfunnet og at regningen vil vokse betydelig dersom ikke integreringen bedrer seg. Beregningen, som er utført av Utlendingsministeriet og Finansministeriet, viser at bare de direkte utgiftene for statens integreringsinnsats var på to milliarder i 2013. Beløpet vil øke til 6,5 milliarder i inneværende år og ende på 10,4 årlige milliarder i 2020. Tallene er basert på regjeringens anslag over antall nyankomne asylsøkere: 25.000 i år og 15.000 årlig frem til 2020.

Ill.: Jyllands-Posten.

Ill.: Jyllands-Posten.

I Danmark som her har den lave sysselsettingen sammenheng med lav utdannelse. Rockwool Fondens rapport viser at 55 prosent av asylsøkerne bare har grunnskole og 8 prosent har ingen skolegang. Blant syrere har bare 16 prosent studenteksamen og 17 prosent har fagutdanning.

Forsker på etniske minoriteter på Det Nationale Forskningscenter for Velfærd (SFI), Anika Liversage, har da også opplyste at økonomiske incitamenter som lavere velferdsytelser ikke har særlig stor effekt for å få ikke-vestlige asylsøkere ut i arbeid. Det skyldes ganske enkelt at en stor gruppe av asylsøkerne som kommer ikke er i nærheten av å ha de kvalifikasjonene det danske arbeidsmarkedet etterlyser.

I desember 2015 vistefor øvrig  tall fra fra analyse- og rådgivningsbyrået LG Insight at bare 5 prosent av kvinnelige asylsøkere med innvilget oppholdtillatelse er i jobb etter fire år i Danmark.

Rockwool Fondens rapportforfatter, seniorforsker Marie Louise Schultz-Nielsen, er da heller ikke utpreget optimistisk når det gjelder å nå regjeringens målsetning:

»Jeg vil ikke sige, at det ikke kan lade sig gøre. Men man får brug for en overordentlig stor indsats. Både fra kommunerne, som skal gøre en indsats, der overstiger alt, hvad der er lavet før, og fra arbejdsgiverne, som skal være langt mere rummelige i forhold til at tage imod flygtninge. Og så skal man helt ind til benet i et opgør med de kønsroller, som mange af flygtningene kommer til landet med, hvor man ikke anser det for almindeligt, at kvinderne skal ud på arbejdsmarkedet,« siger Marie Louise Schultz-Nielsen.

Schultz-Nielsens uttalelse har sammenheng med forskningsfunn fra både LG Insight og Rockwool Fonden: Kvinners manglende deltagelse skyldes til dels kulturelle normer.

”Flygtningekvinderne er en vanskelig gruppe. Mange af kvinderne har ingen erhvervserfaring, og nogle mangler helt grundlæggende motivation for at tage et arbejde”, siger [forskningssjef i LG Insight] Lars Larsen.

”Det danske tankesæt om, at vi alle er født motiverede til at påtage os et arbejde, mødes af et andet kulturelt kodeks, hvor kvinderne enten er for unge til at arbejde og først og fremmest skal udfylde rollen som mor, eller også er de i egen optik for gamle ved 40 års alderen. Det betyder meget færre år på arbejdsmarkedet, end vi ser for kvinder med dansk baggrund”, forklarer Lars Larsen.

”Kvindernes manglende arbejdsmarkedsdeltagelse er rigtig dyr for samfundet. Og for kvinderne selv betyder det, at de ikke bliver integreret i det danske samfund”, siger [forskningssjef i Rockwool Fonden] Jan Rose Skaksen.

”For flygtninges vedkommende er kvindernes beskæftigelse særlig lav både i forhold til flygtningemænd og helt særligt i forhold til kvinder med dansk baggrund. Det skyldes bl.a., at de kommer fra lande, hvor det ikke er så almindeligt, at kvinder arbejder. Det giver flygtningekvinderne flere barrierer i forhold til at komme ud på arbejdsmarkedet i Danmark”, fastslår forskningschefen.

Det blir altså tøffe tak fremover og den politiske ledelsen og opposisjonen bør snarest uteskes svar på hvordan de helt konkret har tenkt til å løse problemet, hva det vil koste og når de regner med å se fremgang. Vil eller kan de ikke svare, må alle påstander om at “løsningen er å få alle i arbeid fra dag èn” avkles som det de er: tom retorikk. da bør de i så fall avkreves for svar på hva de akter å foreta seg i forhold til en fortsatt tilstrømming av asylsøkere og øvrig innvandring fra “områder utenfor EU”.

For innvandringsliberale kan like gjerne begynne å ta virkeligheten innover seg, for den kommer likevel snart og setter seg på hodet deres enten de vil det eller ei. Det er ikke slik at folk er sterkt bekymret for og/eller kritiske til den førte politikken fordi de nærer noe ønske om å være bekymret og kritiske. De er det av en grunn og en av dem er den at ingen hittil har klart å løse sysselsettingsproblemet og lite tyder på at det kommer til å bli løst i nær fremtid – og slett ikke før det rekker å påføre landets økonomi store skader, med skatteøkninger og nedskjæringer i velferdsytelser, helsetilbud og andre offentlige, skattefinanserierte tilbud som følge.

Enhver som ser bort fra statistiske kjensgjerninger og vil lede et land på bakgrunn av en irrasjonell tro på at alt skal løse seg denne gangen, er så åpenlyst ansvarsløs at vedkommende bør holdes langt vekk fra styre og stell. Det finnes ikke lenger noen unnskyldning for å være så uvitende som en del politikere, journalister og andre innvandringsliberale fremstår. Vi må faktisk kunne forlange at landets myndigheter forholder seg til virkeligheten og regjererer deretter.

– Man er nesten uintelligent om man ikke er bekymret nå, selv om man har positiv holdning til innvandring, sa innvandringsforsker Ruist i oktober 2015.

Nettopp. Det er med andre ord de innvandringsliberale som står med forklaringsproblemet og bevisbyrden i dag. Ikke alle vi andre.