Innvandring

Hva er det vi vil?

Vi lever i en dramatisk skjebnetid. I løpet av fem til ti år kan Europas fremtid være beseglet grunnet særlig kaoset i Midtøsten og en innvandring uten verdimessig bærekraft. Vi trenger nå politiske ledere som tar ansvar og samler seg uten partipolitiske faner og skaper en bærekraftig politikk for Norges fremtid.

Nettkronikken min hos Dagbladet, der jeg hevder at islam har erklært oss en kulturkrig, må ha truffet en tidsnerve. I løpet av få dager ble den delt av nesten 10 000 personer fra avisen til Facebook. Jeg mener dette vitner om at folk med rette er bekymret for fremtiden.

At kultureliten, blant andre anført av Kjetil Rolness, ikke ser ut til å dele denne bekymringen, overrasker meg stort. Jeg tolker derfor Rolness’ noe hjelpeløse forslag til tiltak som et utslag av mangel på forståelse for alvoret vi står oppe i, et alvor heller ikke en eneste norsk partileder utad viser at de har innsikt i.

Denne mangelen på forståelse for at politikken må legges om radikalt, beviste Regjeringen ikke minst i fjor da det såkalte radikaliseringsutvalget la frem tiltak for å bremse/bekjempe ekstremisme: Islam nevnes ikke med ett ord, og ingen av tiltakene tar innover seg at de voldelige ekstremistene har et ideologisk støttende omland på tusener av tusener av personer.

hege_banner_rights_special_778x150

Dette omlandet så vi sist på fredag et grotesk eksempel på i Brøndby, der rundt 400 menn fulgte København-terroristen til graven. Vi så det også da muslimsk menn uttrykte varm støtte til terroristen foran åpen mikrofon til fransk fjernsyn på terroristens drapssted og begrunnet støtten i islam.

Dette samme omlandet så vi også da en ”martyr” skulle hedres i Oslo av gruppen Ung Muslim tilhørende Rabitamoskeen, der mang en jihadist, og også terrorist, har hatt tilholdssted.

Det støttende omlandet beskriver eksislamisten og dansken Ahmed Akkari i boken Min afskjed med islamismen, Akkari som var en hovedhjerne bak de voldelige opptøyene i den muslimske verden i 2006 under karikaturstriden. Akkari var imam og shariadommer i en årrekke i ulike byer i Danmark. Han forteller om systematisk hjernevask av barn i koranskoler og islamske ”kulturforeninger”, der de opplæres i hat mot det danske samfunnet, og han forteller om bred støtte til jihadister og terrorister i moskeer.

”Mange av dem vendte siden tilbake til moskeene, der de visste at de alltid kunne få hjelp og beskyttelse.” Det ble ”nærmest slått ring rundt disse typene. Uansett hvem de var og hva de hadde gjort, ble de ikke angrepet. Tvert imot ble de mottatt med store smil og varm mat i kafeteriaen. Mange betraktet dem som helter, og selv de som bestemt ikke gjorde det ville aldri finne på å forråde fellesskapet ved å gå til politiet.

De få gangene vold er blitt fordømt fra disse kretsene har det vært i taktiske utspill til danske medier”.

Den gjengse uttalelsen fra moskeers ledelse er denne, sier Akkari: ”Det er Guds vilje at muslimene skal beseire korsfarerne og herske i verden.” Kanskje ikke underlig hørte Akkari følgende budskap i en rekke moskeer: ”Dere skal støtte deres brødre som kjemper hellig krig, jihad. Hvis dere ikke selv kan slutte dere til, må dere hjelpe med penger.” Ifølge Akkari ”tar (man) feil, hvis man tror radikalisme er et fenomen som er isolert til de få som er klar til å sprenge Nørreport hvis de får sjansen”.

Denne rystende boken, som jeg nettopp har lest, bekreftet den verste frykten min om mange moskeers indre liv. Utbredelsen av islamsk lov sharia står i front, fra kontroll over den enkelte muslimen i hverdagen (som klær i tråd med islams kodeks, forbud mot kjæresteri), til uformelle shariadomstoler som regulerer alt fra ekteskapsinngåelser, skilsmisser, flerkoneri, og endog som dømmer i drapssaker.

Det var altså ikke Akkaris avsløringer som lå til grunn for tiltakspakken Human Rights Service spilte inn til Regjeringens utvalg mot radikalisering i fjor. Like fullt spilte vi inn en helhetlig pakke for å begrense det vi mener er islams økende makt i samfunnet.

Alle tiltakene ble avvist.

HRS har, i motsetning til Regjeringen og Stortinget, for lengst tatt innover seg at man trenger en total og langsiktig pakke for å demme opp for den verdimessige stormen som bygger seg opp i Norge og Europa. Ingen kan vise til værvarsel som forteller om mildere vinder. Derfor må vi gjøre det samme som når vi kræsjer bilen. Vi stanser opp, sørger for å få den til reparasjon på verksted, før vi kjører videre: asyl- og ekteskapsinnvadring gjennom kollektivistiske ekteskap som trives i patriarkalske kulturer der også islam dominerer, må derfor radikalt legges om. Denne innvandringen spiser opp frihetsverdiene og er sterkt medvirkende til at folk ikke blir en del av det folkelige fellesskapet. Resultatet er avvist integrering, som vi argumenterte overfor Regjeringen. Derfor må det også settes krav til at de som innvandrer har evne og vilje til å bli en del av folkelige fellesskapet.

Resultatet avvist integrering gjelder likeledes dumping av barn i land som Somalia, Irak, Pakistan og Afghanistan, der foreldre endog er i sin fulle rett til å plassere dem i ekstreme koranskoler, mens de samme foreldrene lever godt her i velstands-Norge. I disse nye terrortider med det voksende omlandet er det ufattelig at dette ikke gjøres noe med. Det er mer enn nok tiltaksforslag på bordet. Det er bare å gripe fatt.

To franske rapporter, Obin-rapporten og rapporten til Stasi-kommisjonen for over ti år siden, viste med al tydelighet at skoler dominert av barn av ikke-vestlige (først og fremst muslimer), domineres av sexisme og jødehat. Rapportene viste at de skolene (inkludert omgivelsene) som ikke gir etter for religiøst funderte særkrav, er de skolene med minst konflikter, og mest toleranse og harmoni.

Dess mer man gir etter for press fra ytterliggående, dess mer makt og større oppslutning får de, slo rapportene fast.

Derfor skal jenter frigjøres fra slørpress i skolen, som skaper oss- og dem-holdninger, og som skiller de ”ærebare” fra de ”urene”. Bønnerom eller organisert bønn i skolen/skolegården skal avvises.

Likeledes fordrer et åpent samfunn åpne ansikt (og sikkerhetsmessig er dette akutt nå). Venter politikerne ytterligere med å innføre et noe så åpenbart tiltak, blir det kun mer ubehag og støy ved å gjennomføre dette. Nå har vi dessuten sett at unge kvinner som har frontet frivilligheten og lykken ved dette plagget, befinner seg hos Den islamske staten.

Vi la videre frem 10 konkrete tiltak direkte knyttet til ideologiske utfordringer – ikke minst for å ta opp kampen mot jihadistenes ideologiske omland:

  1. Ideologisk kartlegging av moskeene. De som fører en juridisk, og dermed politisk, kamp mot det åpne demokratiet, skal ikke motta støtte som trossamfunn. Det er totalitær ideologi som fremmes.
  2. Moskeer som formidler totalitær ideologi: steng koranskolene deres.
  3. Få oversikt over økonomiske bidrag fra diktaturer (som Iran, Saudi-Arabia,Qatar) til moskeer/bevegelser her. Stans pengestrømmen. La oss slippe stormoskeer finansiert fra nevnte land, som er ideologiske spydspisser mot vårt demokrati.
  4. Stans såkalte hatpredikanter fra å entre Norge. Slik gis de legitimitet overfor unge, endog norsk ungdom som konverterer til islam på disse horrible seansene.  Se også her (gå til 1.min og 50 sek).
  5. Krev forkynnelse på norsk i moskeene.
  6. Stopp grupper som salafistene i Islam Net fra å benytte offentlige institusjoner til sin aktivitet.
  7. Gjør offentligheten kjent med slike gruppers ideologi.
  8. Stans offentlig støtte til organisasjoner basert på etnisitet som er integreringshemmende.
  9. Kjør en positiv ladet og ærlig kampanje inn i aktuelle miljø om hva som fører unge bort fra frihetsverdier og inn i ekstremisme.
  10. Kjør en såkalt demokratikanon inn i skolen. Hver generasjon behøver å oppdras i demokratibygging.

I over en generasjon er det ført en fullstendig ansvarsløs politikk. Skal det den britiske filosofen Roger Scruton så treffende karakteriserer som den politiske ”skruppelløse optimismen”, fortsatt danse på scenen?

Kan partilederne vennligst legge igjen ”våpnene” i våpenhuset og gå på bakrommet og bli enige om å sikre Norges trygghet? Det er det vi vil, folket. Vi insisterer på å få lov til å leve i vår frihetsånd i de kommende årene.