Integrering og integreringspolitikk

Tanker og tiltak mot ekstremisme (1)

Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal fremme tiltak mot såkalt radikalisering. HRS presenterte nylig tanker for utvalget om hva som leder til ekstremisme, etterfulgt av tiltak.

HRS møtte utvalget under ledelse av ekspedisjonssjef i Justisdepartementet Thor Arne Aas på mandag. For oss er det avgjørende å se problemfeltet med utvikling av ekstremisme i lys av en helhetlig politikk, da ”alt henger sammen med alt”. Spørsmålet er ikke minst hvordan vi kan forebygge at det utvikles samfunnsceller der verdier i kollisjon med frihetsverdiene, som råder i samfunnsfellesskapet, trives.

Derfor mener vi at man både må sette inn tiltak i forhold til hvilken type innvandring som er verdimessig bærekraftig, integreringsvirkemidler som ikke minst stiller krav om tilpassning og ansvar og plikter som samfunnsborger, samt et generelt demokratiseringsinitiativ overfor enhver ny generasjon – uansett opphav.

Derfor promoterte vi dansk familieetableringspolitikk som den var under VK-regjeringen, innført i 2002 og ytterligere justert i 2003, og også utvidet senere år (poengsystem for den som skal kunne innvandre). Da handler det om 24-årsregelen for henteekteskap, tilknytningskravet, som oppheves ved 28 års botid eller statsborgerskap, krav til egen bolig og økonomiske krav. Alt i alt en helhetlig pakke som ikke minst vil øke kompetansenivået til parten som innvandrer. Som vi poengterte i lysarket:

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

  • Hovedinnvandringen til Europa fra OIC-land har vært ekteskapsveien, kollektivistiske ekteskap som trives i ekstrempatriarkalske kulturer:
  • En hemsko for assimilasjon i frihetsverdiene, bli en fullverdig deltaker i det nasjonale fellesskapet
  • Vilje og evne? Avvist integrasjon?

Vi eksemplifiserte med sosiologen Nekla Kelek, som har poengtert hvordan man skaper mangel å på integrering i det tyske fellesskapet slik: typisk henter tyrkere i Tyskland unge hustruer i indre deler av Tyrkia. De sluses rett inn i storfamilien og gettoene der de holdes i isolasjon. De lærer ikke det tyske språket, de lærer ikke det tyske samfunnet å kjenne. De lever i utenforskap. Så til den virkelige katastrofen: disse marginaliserte kvinnenes hovedoppgave er å oppdra barna. Hvordan skal de kunne gi barna den ballasten de trenger i ryggsekken når de møter til første skoledag?

Der ligger det et av flere svar på hvorfor så mange som syv av ti norskpakistanske barn i Norge må ha særskilt norskundervisning. Derfor, sier et nytt lysark:

  • Det må settes krav til parten som skal innvandre gjennom ekteskap:
  • Språk, samfunnskunnskap, arbeid/studier
  • Økonomisk selvstendighet (eks. ytterligere reguleringer av økonomiske velferdsgoder inntil permanent opphold er innfridd)

Videre må de svært integreringshemmende ekteskapene mellom nære slektninger også forbys, med referansen til boken Feminin integrering (2003), der vi ikke minst gikk gjennom arbeidet til dansken Anders Hede, som dokumenterer alle kritikkverdige aspekt ved slike ekteskap. Lysark:

Hvorfor strammere innvandringspolitikk?

Type innvandring og volum henger uløselig sammen med integreringspotensial.

Fordi utviklingen mot ekstremisme starter gjerne i hjemmet:

Samlet kan overnevnte gi barna dårlig språkkunnskaper, dårlige skoleprestasjoner, dårlig tilhørighetsfølelse til Norge, lite fremtidshåp, og man blir identitetssøkende. Her kommer de allerede radikaliserte inn og tilbyr den unge en totalpakke.

Norske barn i utlandet

For HRS er det fremdeles en gåte at ikke politikerne for lengst har grepet solid fatt i det faktum at tusener av barn og unge til enhver tid er i foreldrenes opprinnelsesland. ”Bedre anti-integreringstiltak” finnes vel knapt. Ikke minst mener vi at utvalget må ta på alvor alle tiltakene vi la frem i rapporten ”Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn” (2003),  som vil holde de fleste av barna på skolebenken her i Norge, og også langt bedre innfri deres grunnleggende menneskerettigheter.  Potensialet for utvikling av ekstreme holdninger i denne gruppen burde enhver kunne se med bruk av noe fornuft og logikk.

Som neste lysark påpekte: «Her er fire av dem – alle født i Oslo»

Gambia 1 009

Og de har vært holdt i Gambia i over 10 år nå.

Eldste har nå født barn med slektning som far, han er 38 år, hun er nå 19 år. Denne lille gutten er det som kalles 3.generasjon… Det ville overraske oss stort om 19-åringen i dag kan føre en samtale på norsk. Om hun kjenner noe særlig tilhørighet til Norge.

Vi pekte også på det faktum at det i dag fremdeles er slik at det er foreldres ubegrensede rett å bestemme barnets oppvekst – om den så er på koranskole i Mogadishu. Skal dette fortsette? Ikke minst i lys av ekstremiseringen blant unge? Skal ikke eksempelvis gjelden lovverk, som §219, som handler om å nekte ektefelle eller barn integrering, brukes aktivt?  Og skal ikke det å erverve seg norsk statsborgerskap (for foreldre) også bety at man pålegges plikter og ansvar?

Religiøse særkrav

Vi pekte videre på de to franske rapportene, Obin-rapporten og rapporten til Stasi-kommisjonen

De skolene (inkl. omgivelsene) som ikke gir etter for religiøst funderte særkrav, er de skolene med minst konflikter, mest toleranse og harmoni.

Dess mer man gir etter for press fra ytterliggående, dess mer makt og større oppslutning får de.

Derfor, sier neste lysark, er dette viktige tiltak:

Frigjøre jentene fra slørpress i skolen, som skaper oss- og dem-holdninger, og skiller de ”ærebare” fra de ”urene” (også barnehagen – selvsagt)

Ikke tillat bønnerom eller organisert bønn i skolen/skolegården. Ei heller på universitet/arbeidsplass

Åpne ansikt i det offentlige rom (lettere jo færre som bruker niqab/burka)

Om utvalget vil favne bredt i sin tilnærming, gjenstår å se. Arbeiderpartiet har signalisert motsatt strategi: man forholder seg kun til tiltak når utviklingen av ekstremisme allerede har skjedd, som bekymringssamtaler, dialog lokalt osv  En slik strategi blir slik vi ser det å løpe etter når skadene allerede har skjedd. Vi mener bestemt at politikernes hovedoppgave nå er å sørge for at vi har en politikk på bordet som sikrer optimalt velfungerende unge borgere som står med begge beina plantet i norsk jord. Vi snakker nå om et potensielt stort volum ekstreme: titusener barn og unge med foreldre fra OIC-land – i tillegg til radikaliseringspotensial blant konvertitter – som skal få sin dannelse de kommende årene. Dertil potensial for ekstremisering på høyre- og venstresiden. Våger man å ta innover seg verdistormen som kan bygge seg opp?