#Yusuf al-Qaradawi

Vårt Land ba om innsyn i årsregnskapet til Det islamske forbundet, trossamfunnet som driver Rabita-moskeen i Oslo. Der fant de pengeoverføring fra den kuwaitiske organisasjonen al-Rahma, en organisasjon som knyttes til Det muslimske brorskap. Rabita-leder Basim Ghozlan mener på ingen måte at pengegaven indikerer direkte binding til Det muslimske brorskap. - Det er ikke noe galt i å få gaver, hevder han.

I dag får Basim Ghozlan i Rabitamoskeen harselere med meg i Vårt Land. Mitt arbeid er ikke «ekte og solid», det er «fjernt fra virkeligheten». Det er ikke «grundig». Vårt Land tror kanskje dette stemmer? Rabitamoskeens historikk er et innblikk i hvilke krefter som har bygget seg opp i Norge,…

De siste åtte årene har 10 islamske grupper kjøpt eiendommer for over 160 millioner kroner. I tillegg har flere av eiendommene gjennomgått betydelige oppgraderinger. Pengene kommer fra både inn- og utland. Små forsamlinger klarer å stable millioner av kroner på beina. Totalt har 15 grupper investert nesten en halv milliard kroner tilbake til 2001. Islamsk Råd Norge nekter å uttale seg om saken.

Det muslimske brorskapets åndelige leder ettersøkes nå av Interpool. Yusuf al-Qaradawi skal straffes for å ”oppmuntre og assistere til å begå mord internasjonalt”.

Spørsmålet burde vært et hett tema disse dager etter at det på søndag ble kjent at De forente arabiske emiratene nå kategoriserer Det islamske forbundet, også kalt Rabita, som en terrorgruppe sammen med rundt 80 andre organisasjoner i verden. Ettersom media viser liten interesse i å gå nærmere inn på temaet, skal vi gjøre det. Ikke minst fordi vi kjenner oss ganske trygge på at Emiratene vet hva de holder på med.

Det betimelige spørsmålet stilles av historiker og tidligere utenriksjournalist i Aftenposten, Halvor Tjønn. De fleste muslimer i dag lever nemlig i stater som enten er diktatur eller som er stater i oppløsning, såkalte ”failed states”. De evner dårlig å bygge stabile nasjoner som kan utvikle bærekraftige demokrati. Hvorfor?

I dag sender jeg en stor takk til Bergens tidende, som våger og ville publisere kronikken om det tittelen gjenspeiler. Andre større aviser fikk tilbudet først, men takket nei. De avslagene harmonerer godt med kronikkens første setninger.