Islam

Tilfeldig at de fleste væpna konflikter i dag er i eller ved islamske land?

Det betimelige spørsmålet stilles av historiker og tidligere utenriksjournalist i Aftenposten, Halvor Tjønn. De fleste muslimer i dag lever nemlig i stater som enten er diktatur eller som er stater i oppløsning, såkalte ”failed states”. De evner dårlig å bygge stabile nasjoner som kan utvikle bærekraftige demokrati. Hvorfor?

I artikkelen i siste utgave av Dag og Tid (ikke på nett), ramser Halvor Tjønn, forfatter av den kritikerroste Muhammedbiografien, innledningsvis opp alle konfliktlandene i Midtøsten, nord i Afrika som Somalia, Jemen og Afghanistan, for deretter å peke på det kristne Sør-Sudan på vei mot oppløsning, og krigstilstanden mellom Russland og Ukraina. Det er altså overhodet ikke balanse i regnskapet: islamske land dominerer statistikken over krig og elendighet i dagens verden.

Islam har altså ikke klart å bygge stabile nasjonalstater (unntak er ”ytterkantstatene” Tyrkia og Indonesia), som gir rammer for fremvekst av demokrati: ”Det som fins på muslimsk område, er stort sett territorium holdt sammen av brutale diktatur. Når diktatoren faller, da faller også området fra hverandre,” noe vi jo har sett til fulle etter den arabiske ”våren”. Det har heller ikke hjulpet at vesten har intervenert, det har ikke ført til stabilitet eller nasjonsbygging. ”Afghanistan var mer eller mindre stabilt før den sovjetiske invasjonen i 1979. Det samme var Irak før 2003, selv om regimet bygde på en brutal voldsbruk.”

Tjønn skriver at en fullgod forklaring på den manglende nasjonsbyggingen vil kreve ”en hel årgang av Dag og Tid”. Han peker dog på noen helt sentrale moment, som kan fremstå som banale selvfølgeligheter:

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

  • Islam vektlegger det muslimske fellesskapet, ikke det norske, det pakistanske, det jordanske. Dessuten: i islamdominerte land har det vært en åpenbar tendens til å konservere klan- og stammestrukturer. Å høre til klanen er langt viktigere enn til nasjonen, jamfør hva vi tidligere har skrevet om: somaliere i Norge plasserer hverandre umiddelbart etter klantilhørighet.
  • Islamske land hekta seg selv av den teknologiske utviklingen før den industrielle revolusjonen (noe som startet på 1100-tallet da Al-Ghazali, den fremste tolkeren, lukket bøkene. Islam var ferdig tolket, pugg og adlyd, og båndene til gresk filosofi ble kappet over mens kvinnen ble parkert fullstendig på samfunnets sidelinje, min kommentar). Dette fikk selvsagt dramatiske økonomiske konsekvenser, og økonomisk underutvikling er konfliktskapende.
  • Man kan finne legitimitet for voldsbruk i islam, enten det er mot Vesten, gjerne definert som fiende, eller det er mot islamske makthavere. Mange eksperter vil avvise at islam og vold kan kobles, men som Tjønn sier det: alle førmoderne religioner har legitimert voldsbruk og/eller ulike former for undertrykking. Dette kjenner vi jo godt fra tekster i Det gamle testamentet. Men islam har et større problem enn de andre verdensreligionene. Da er vi kommet til islams akilleshæl, den militære lederen for en ”krigerstat”, Muhammed. Han står altså i en helt annen tradisjon og posisjon enn Jesus og Buddha, som ikke hadde verdslig makt. I Medina ble Muhammed ”fyrste, dommer, krigsherre og bindelenken mellom den øverste guddommen og menneskene”. Altså fikk islam et helt annet preg enn andre religioner. Tjønn nevner her også eksplisitt ”sverdversene” i koranens kapittel 9, vers 5, der ”avgudsdyrkerne” skal drepes når fastemåneden er over. ”Mens Jesus ble drept av fiendene sine, drepte Muhammed sine fiender. Dét er en forskjell som de ekstreme islamistene er ivrige til å peke på. Islam handler ikke om fred. Islam handler om å slå ned Allahs fiende med sverdet, heter det i propagandamaterialet fra Al-Qaida.”
  • Så hvorfor har ikke mange flere muslimer reist fra Norge til Irak for å kjempe for Den islamske staten? Fordi de fleste selvsagt ønsker å leve rolige og fredelige liv her, sier Tjønn. Han referer til utgivelsen sin av Muhammedbiografien, som ikke akkurat fikk islamske lærde i debatthumør. Kun ”kjetterne” i Ahmadiyyamoskeen ville debattere Muhammed og sverdversene, som de mente kun var anvendt en gang da Muhammed så seg nødt til å gå løs på en jødisk stamme (620). De samme mente at dette ikke kan gjentas i vår tid.
  • Karikaturkrisen viste hvor trangt rommet er for islamske ledere i forhold til å diskutere islamsk teologi. At islam ikke har gjennomgått en reformasjon eller opplysningstid gjør saken enda vanskeligere. Den islamske teologien har vært lukket i flere århundre. Manglende oppgjør med sverdversene, som har en sentral plass i koranen, gir rom for legitimering. Flere meningsmålinger etter 2001, viste en betydelig oppslutning til Osama bin Laden i muslimske befolkningsgrupper (fra 10 – 30 prosent). Det er utenkelig at en kristen terrorist kunne oppnådd noe slikt. Dette problemet kan ikke bortforklares.
  • Voldelig islamisme startet med Brorskapet i 20-tallets Egypt. Etter krigen ble Sayyid Qutb leder. Slagordet var (og er fremdeles) ”Allah er målet. Koranen er grunnloven. Profeten er lederen. Den hellige krigen er veien. Død for Allahs sak er ønsket vårt.” Offisielt tok Brorskapet avstand fra vold på 70-tallet, men som Giles Keppel har påpekt: andre ekstreme grupper sprang ut av omlandet til Brorskapet, og alle disse har tatt utgangspunkt i boka til Sayyid Qutb, Milepæler. Der er budskapet ikke til å misforstå: hele samfunnet skal innrettes etter kun en kilde, Koranen: ”En av de som står i tradisjonen til Det muslimske brorskapet er den religiøse autoriteten Yusuf al-Qaradawi. Rabita-moskeen i Oslo, under ledelse av Basim Ghozlan, har aldri lagt skjul på at de ser Qaradawi som en lærermester.” Qaradawi tar avstand fra Al-Qaida, men ønsker at muslimene fullfører Hitlers Holocaust.

Konklusjon: å hevde at Brorskapet, Qutb, Qaradawi, og mer ekstreme grupper ikke har noe med islam å gjøre, ”holder naturligvis ikke vann rent intellektuelt sett”. Milepæler er et produkt av ureformert islam som voldelige islamister kan bruke. Hvilke tekster som skal ha hegemoniet i islam, er det opp til muslimer å finne ut av. Den kanskje største oppgaven for de lærde er om de klarer å forvise sverdversene langt utover sidelinjen. Skal de klare det krever det åpenhet ”om de utfordringene den muslimske verden står framfor. Viktigst er det kanskje å gå i dialog med kritiske ikke-muslimer, istedenfor å avvise dem som vantro som vil muslimene vondt”.

Dag og Tid , fredag 3.oktober 2014