#FrP

FrP fremmet i dag forslag om at alle innvandrere som begår alvorlig kriminalitet skal sendes ut av Norge - uten unntak. Hvem vil avvise en innvandrings- og kriminalitetspolitikk som først og fremst tar hensyn til lovlydige borgere og Norges trygghet? Eventuelt: Hvordan skal de bortforklare sin avvisning av forslaget til FrP? Med menneskerettigheter – for hvem - og internasjonale forpliktelser?

I 2004 avdekket HRS i en bredt anlagt rapport praksisen med at foreldre sendte sine barn på lange utenlandsopphold, typisk til eget opprinnelsesland. Praksisen vakte stor oppmerksomhet, også blant politikerne, men det betydde ikke at man anså den som et problem. Forskere og andre fagfolk gjorde så godt de kunne for å fremheve de positive sidene ved slike opphold, og ofret derfor barna på det flerkulturelle alteret. Men nå har alvoret siget inn, og Arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng (Ap) sier at kampen mot denne praksisen er en av "vår tids store frihetskamper".   

Grunnsteinen for mottakssentre utenfor EU-området er lagt. På mandagens ministermøte i Brussel ble et lovforslag som åpner for asylbehandling i tredjeland godkjent, og de ble også enige om å lage en felles liste over trygge opprinnelsesland. Men vi skal ikke glede oss for tidlig; lovendringen forventer å ta fem til ti år. Så spørs det hvor mye som kan rotes til i mellomtiden.

Interessen for Storbritannias snuoperasjon i innvandringspolitikken gjør seg også gjeldende i Norge. Det handler ikke minst om at den grunnleggende asylreformen er foreslått av Labour. Mediene kan bare bivåne at land etter land i Europa fører en stadig mer restriktiv innvandringspolitikk, men det finnes jo alltid noe å skyte på; nå er det "remigrasjon" som er det forferdelige. Samtidig er det nå stuerent å være for en innstramning uten å være "fremmedfiendtlig". Gir de innvandringsliberale tapt for realitetene?

FrP har bestilt tall fra SSB som avdekker at personer fra ikke-vestlige land, særlig fra land dominert av islam, koster oss flere titalls milliarder av tapte kroner årlig. Sysselsettingen er lav i disse gruppene, endog blant dem som har vært i Norge nå i et halvt århundre, pakistanere. Verst stilt er kvinnene. Kun en av fire pakistanske kvinner er i fullt arbeid. Blant syriske kvinner er det en av ti. Tallene bekrefter alle advarsler om en innvandring som på sikt knekker velferdsstaten.

Det må kunne kalles en slags gladsak, selv om flere av oss vrir oss i ergrelse. Men Hans Jacob Huun Thomsen (24), tidligere nestleder i Unge Venstre og nå vararepresentant til Stortinget, går til frontalangrep på sitt eget partis innvandringspolitikk.

At det er regjeringen eller Stortinget som bestemmer innvandringen til Norge, stemmer ikke. Enten det er en somalier eller afghaner kan vedkommende flytte til Norge så lenge de har statsborgerskap i et annet EU-land. Dette betyr at når velferden ryker i EU-landet man bor i, flytter man bare videre til et rikere land - som Norge. Og det er dette som nå skjer, og med vår lange grense mot Sverige kan man virkelig frykte hva fremtiden vil bringe.

Fremskrittspartiets Carl Ivar Hagen har takket av i politikken. Kanskje. Fra og med i dag er han ikke lenger å finne på Stortinget, men så lenge det er liv i den karen vil vi nok få høre hans politiske meninger. Heldigvis, for Norge har mye å takke den forutseende, uredde og standhaftige Carl I. Hagen for.

Det er neppe så mange av partiene som er fornøyd med dagens måling. Ap er på nedadgående kurve, FrP på oppadgående, mens Høyre forblir i skyggeland. MDG, Venstre og KrF er alle under sperregrensen. Et rødgrønt flertall vil dermed være totalt avhengig av Rødt. 

FrP på Stortinget ville gjerne vite hvor stor andel av innvandrere og flyktninger i Norge som er selvforsørgende, hvorpå spørsmålet ble stilt til arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap). Brenna sender forespørselen til Statistisk sentralbyrå (SSB) og får et eventyr av et svar tilbake. Den åpenbart lite reflekterende ministeren viderebringer så dette svaret ukritisk videre. Den lykkelige historien er nemlig at 79 prosent av innvandrerne er selvforsørget, det samme er 57 prosent av flyktningene. Ifølge SSB. Men hvordan i all verden klarte de å komme frem til disse tallene? Vi kan slå fast: SSBs uredelighet når det kommer til innvandring er ikke blitt bedre med årene.

For noen dager siden tok Frp til orde for å tillate surrogati i Norge. Frps Julianne Ofstad viste til en Norstat-undersøkelse der 80 prosent av norske kvinner mener surrogati burde være lov, og at 65 prosent svarte at de selv kunne vært surrogatmor for andre.

EU-kommisjonens drøm om markedets frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft innenfor Europa ble ødelagt av deres egen liberalisering. Det handler ikke minst om at arbeidskraft gradvis ble til "personer". I tillegg har EU verken klart å holde kontroll på Europas yttergrenser eller turt å definere betingelsene for arbeidsinnvandring fra land utenfor Europa. Det gjør nå Danmark. For å unngå en større innvandring fra Midtøsten, Nord-Afrika, Pakistan og Tyrkia (MENAPT-landene) lager de en liste over hvilke land som kan få aksept for arbeidsinnvandring. Noe av de samme tankene har Fremskrittspartiet, men de vil ha null innvandring fra "høyrisikoland". 

- Det er alvor nå. Europas tid er nå, og valget mellom frykt og verdighet er vårt, sa Erna Solberg til Høyres landsmøte denne uken, før hun oppfordret nordmenn til å ikke legge ferien til USA eller handle amerikanske varer. Det man med sikkerhet kan vite er at vi står overfor en valgkamp som neppe skal preges av verdighet, men snarere kommer til å dreie seg om hvilket parti som klarer å spille fryktkortet best mot velgerne. Stortingsvalget i høst kan bli mye jevnere enn borgerlig side håper på, for Solberg er i "dødens posisjon". Baksiden av det politiske fokuset er det som ikke snakkes om: Kommunenorge er på vei ned og de mange strukturelle problemene vi står overfor som samfunn underkommuniseres.

Genistrek fra statsminister Jonas Gahr Støre? Det er det neppe mange som følger med på norsk politikk som tror på, og som har sett hvordan Støre har styrt i 3,5 år. Hvis det er noen politiske geni som kan trekkes opp av hatten over den overveldende snuoperasjonen som Ap har på meningsmålingene, så er det Jens Stoltenberg. Men for venstreorienterte medier, som vi jo har flest av, er det mest nyttig å skape et annet narrativ for å bidra til et fortsatt rødgrønt styre etter høstens stortingsvalg. Men har det egentlig noen betydning hvem som sløser bort pengene våre? Og har det egentlig noen betydning når både Ap og Høyre har trukket partiene mer mot sentrum i norsk politikk?

Etter at Høyre på meningsmåling etter meningsmåling må se seg slått av Fremskrittspartiet, begynner det kanskje å gå opp for Høyre at de ikke lengre kan sitte stille i båten. - Hvis det blir regjeringsskifte, skal det bli vanskeligere å innvandre til Norge, lover Høyre-leder Erna Solberg i VG. Men en slik "lovnad" kommer for sent. Velgerne går nok heller til originalen. 

På årets første dag kunne NRK varte opp med en artikkel som viser med all tydelighet at innsatsen til integrering kan skrotes. Formålet med NRKs artikkel er å presentere oss for nok en ideell stiftelse som søker mer statlige finansiering for at personer med innvandringsbakgrunn skal lykkes i Norge. Denne stiftelsen jobber med er "fleksibel identitet", som henviser til stiftelsen navn Flexid, som ledes av norsksomaliske Warsame Abdullahi Ali. Han mener vi ikke kan "late som alle er norske", men vi kan ikke gjøre det slik som Sylvi Listhaug eller Abid Raja gjør det. For de med innvandrerbakgrunn må bli tryggere på "sin egen identitet" - eller skal vi si "unorske" identitet?

Fremskrittspartiet er nå 7 prosentpoeng større enn Høyre og maktskiftet på borgerlig side er et faktum. At Høyre har sittet stille i båten er en velkjent analyse for å forklare både partiets opp- og nedturer, men forklarer bare delvis hvorfor Frp-leder Sylvi Listhaug oppnår bredere oppslutning enn hva Høyre-leder Erna Solberg gjør. Fortid predikerer som kjent fremtid, og dels ligger årsaken til Høyres fall i en periode der Erna fortsatt var populær: Da de borgerlige sist regjerte sammen.

Statistisk sentralbyrås (SSB) nye tall som viser siktelser etter landbakgrunn illustrerer hvor dårlig den påstått "inkluderende" sosialpolitikken fungerer. Når overrepresentasjonen er så enorm for siktelser som handler om vold og mishandling blant unge menn med innvandrerbakgrunn, er det en sterk indikasjon på svikt i mange ledd.

FrP har igjen gjort det som Statistisk sentralbyrå (SSB) ikke gjør ut fra egen fri vilje: SSB har hentet ut tall som viser siktelser etter landbakgrunn etter bestilling fra FrP. Den viser kraftig overrepresentasjon blant enkelte innvandrergrupper og etterkommere. Men vil dette få realpolitiske konsekvenser?

Partimålingen fra Norstat for Dagbladet og Vårt Land avdekker nok en gang at den sittende regjeringen mildt sagt er upopulær. Med 14,2 prosent til Arbeiderpartiet er det et historisk lavmål, mens Senterpartiets 3,8 prosent sender partiet under sperregrensa. Det gir at de to regjeringspartiene til sammen har 18 prosent, mens Fremskrittspartiet fortsetter sin vekst og lander denne gangen på 27,4 prosent. Nå kan alt skje.

I Nettavisens nye partimåling lander FrP på 26,3 prosent, mens landets nest største parti, Høyre, går ned til 19,3 prosent. Arbeiderpartiet er rett bak med 18,1 prosent.

Det går samstemte, nær frydefulle grøsninger gjennom Akershus fylkeskommune, og samstemtheten brer seg utover det ganske land. Så stor fangst er ikke dratt i land siden Atle Antonsen var på Bar Boca og kunne karakterdrepes igjen og igjen for rasismen overfor Sumaya Jirde Ali. Frps fylkesråd Ole Jacob Johansen har trukket seg. En omfattende unnskyldning hjalp ikke. 

Frp er nå Norges største parti på flere målinger, og skulle oppslutningen holde fram mot valget neste år, vil partiet unektelig komme i posisjon. Partileder Sylvi Listhaugs ryddeaksjon i egne rekker har likevel gitt partiet et problem. Mangelen på utenrikspolitisk kompetanse er en svakhet som kan hindre Frp i å fremstå som et fullverdig regjeringsparti. 

Overskriften er en påstand fra den amerikanske journalisten, forfatteren og faktasjekkeren Bill Adair. Men hvis du også synes det er vanskelig om å finne ut av hva som er løgner og hva som er fakta i den amerikanske valgkampen - som også kan overføres til norsk politikk - så blir du neppe særlig beroliget av Adairs konklusjon. For en oversett konsekvens av den intense polariseringen er at den får politikere og apparatet rundt til å lyve. Mye og hele tiden, ifølge Adair.