Foruten at det er en klassisk feil å anta at majoritetsopinionen i seg selv innebærer rettferdiggjørelse av en praksis, er det noe langt viktigere som helt mangler i denne undersøkelsen, nemlig barnets stemme.
Den tause tredjeparten: barnet
Norstat har tydeligvis spurt kvinner om hva de synes om å leie ut livmoren sin i 9 måneder, men har naturligvis ikke kunnet spørre den som ikke har noen stemme og ikke kan samtykke til noe som helst: «Hva ville du synes om å bli født som et bestillingsprodukt?»
Uansett hvor god intensjonen bak surrogati er, blir barnet et resultat av en transaksjonell avtale som det aldri kan samtykke til. Barnet bringes inn i verden som et middel, skapt for å fylle et emosjonelt tomrom som ikke kunne fylles på naturlig vis. Senere blir det sittende igjen med erkjennelsen av å være «unnfanget» som et middel i en transaksjon, der dets biologiske opphav ikke tilkjente det større verdi enn det som kunne oppnås gjennom en byttehandel. Barnet, som aldri hadde noen stemme, pålegges en livslang «bæreplikt» for konsekvensene av andres behov for å føle seg «hel» – eller, som vi snart også skal se, «et godt menneske».
Barnets hensyn drukner i «godhetsspråk»
Surrogati framstilles ofte i media og offentlig debatt som «en altruistisk handling» eller «uselvisk gave», der den som bærer fram barnet gir noe stort og vakkert til noen som «fortjener å bli foreldre». Surrogati presenteres ukritisk som et uttrykk for kjærlighet, inkludering og nestekjærlighet.
Men dette er en retorisk overflate som skjuler en asymmetri: Det overfladiske «godhetsspråket» kamuflerer økonomiske, sosiale og maktbaserte ulikheter mellom surrogatmor og bestiller.
«Men det er jo ikke penger involvert!»
Et argument som til stadighet går igjen i surrogatidebatten er at penger ikke er involvert. På den måten framstilles surrogati som en «ren» intensjon. Men er det virkelig så enkelt?
Det ubehagelige faktum er at motivasjonen fortsatt er behovsorientert (den springer ut av en mangel), og er dermed like transaksjonell i praksis, om enn i en mer eufemistisk innpakning. Det at penger ikke bytter hender, betyr ikke at det ikke skjer en byttehandel. Det betyr bare at «valutaen» er skjult i følelsesmessige, symbolske og sosiale former. Når noen bærer fram et barn for andre, skaper det nødvendigvis en dypt forankret sosial forpliktelse, og det oppstår naturligvis en emosjonell, relasjonell eller symbolsk form for gjeld – fordi det er slik vi mennesker er skrudd sammen.
Den angivelige altruismen kan like gjerne være en sosialt akseptabel form for egoisme, der mennesker gjør «gode» gjerninger fordi det gir dem noe tilbake, som for eksempel status, god samvittighet, eller en performativ identitet som «en som hjelper». Selve handlingen kan for noen surrogater bli en måte å styrke selvbildet på: «Jeg er en god person.» Altruismen er altså ikke uten gevinst, men kamuflerer det transaksjonelle bak en moralsk fasade, der selve barnet reduseres til et bestillingsprodukt.
«Simulakrum» og relasjonell iscenesettelse
Surrogati kan betraktes som et såkalt «simulakrum», der det simuleres minst to fenomener som i utgangspunktet kan oppstå naturlig, men som i sammenheng med surrogati må realiseres gjennom menneskelig overstyring av instrumentell karakter:
1. Unnfangelsen
2. Foreldre-barn-relasjonen
Resultatet er det som på overflaten framstår som en naturlig familie, men som i realiteten er en simulering – både av unnfangelsen, gjennom en teknologisk iscenesettelse av det naturlige, og av foreldre-barn-relasjonen: en relasjonell iscenesettelse, der barnet med vilje fratas sitt biologiske opphav og plasseres i et unaturlig sosialt bånd som springer ut av en bestilling.
Hva er det vi egentlig holder på med?
Surrogati er bare ett av flere symptomer på vår tid, der naturens nøye utformede kjøreregler settes til side kun fordi «det er mulig» og teknologien tillater det. Symptomene lades fortløpende med «godhet» og «nestekjærlighet» i stadige forsøk på å innta en moralsk maktposisjon og gjøre seg uangripelig for kritikk. Enhver kritikk stemples som «kald», «reaksjonær», «umoralsk», «ufølsom», «intolerant», eller bare «hatefull». Resultatet er en høyst unaturlig, kunstig verden fylt med praksiser som unnslipper reelle konsekvensutredninger og etisk ettertanke.
Man er nesten nødt til å stoppe opp og spørre hva det er vi faktisk holder på med, hvilke motiver vi opererer med, hva vi styrer mot, og ikke minst hvor grensene skal gå for alt sammen.
Hovedillustrasjon: Wikimedia Commons