HRS har ligget i en statistisk slåsskamp med SSB siden 2003, men det er stadig flere som har meldt seg på i denne kampen. Og det er bra, for som vi så mange ganger har påpekt: Land uten et velfungerende nasjonalt statistikkbyrå har vi liten lyst til å sammenligne oss med.
Beregninger av inntekter og utgifter er politikernes viktigste verktøy, men når det kommer til innvandring er mange åpenbart komfortable med at det males et rosenrødt og uriktig bilde. Det kan bli vår skjebne.
For en ting er nå SSBs slagside i dette feltet, noe helt annet er det at politikerne ikke tar tak i SSBs aktivisme, til tross for at det er mye å ta tak i.
På stedet hvil i snart 30 år
Da kom vi med boken «Feminin integrering» presenterte vi unik dokumentasjon og statistisk materiale, som underbygget at integreringen av spesielt ikke-vestlige innvandrere i Europa langt på vei mislykkes og at det lå en rekke skjebner, særlig blant kvinner og barn, i kjølvannet av forfeilet politikk. Boka vakte da også internasjonal oppmerksomhet, og det før den ble oversatt til engelsk. Oppmerksomheten skyldtes at vi fortalte – og underbygget – det som flere og flere politiske ledere og andre var begynt å oppdage, men som mange hadde interesse av å skyve under teppet.
SSB var raskt ute med kritikk av HRS, det var feile tall, misbruk av tall og dårlige analyser, hevdet de, noe mediene gladelig både videreformidlet og selv lokket frem. Det ble ikke noe bedre året etter, da vi kom med rapporten «Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn» (2004). Samme beskyldninger haglet fra SSB, til både mediers og politikeres tilfredshet: Så slapp de å gjøre noe, innvandringen og integreringen gikk altså helt fint. Problematikken er nå, 21 år senere, allment anerkjent, men fortsatt roter politikerne, eksperter, forskere og andre rundt. De klarer ikke å finne løsninger, samtidig med at de har fortsatt med samme innvandrings- og integreringspolitikk, og dermed har problemene bare vokst. Hvor mange skjebner som er ofret i løpet av denne tiden, vet ingen.
Men én ting var nå at HRS fokuserte på lidende sjeler, men så begynte vi å stille spørsmål ved antallet innvandrere og type innvandrere. I 2008 kom vi med rapporten «Hvem er Norges innbyggere i fremtiden?» der vi blant annet kritiserte SSBs anslag og analyser. Igjen kritiserte SSB oss for usaklighet, overdrivelser og gud vet hva. Men vi klarte virkelig å få SSB til å tenne på pluggene da vi i 2009 tillot oss å lage et slags forenklet innvandringsregnskap (det måtte bli forenklet ut fra vår datatilgang, men det var også klart at kostnadene ble underestimert).
I rapporten «Tell ikke meg. Innvandringens kostnader og velferdsstaten» valgte vi en slik tilnærming ut fra at SSB hadde valgt å ikke synliggjøre kostnadene og inntektene ved innvandringen. Her ga vi en indikasjon på kostnader/reduserte nettobidrag som daværende innvandring medførte, og hva de fremtidige utgiftene kunne medføre i redusert verdiskapning (BNP), hvis den daværende politikken ble videreført. Vår konklusjon var entydig: Ble den daværende innvandringspolitikken videreført bidrar det til at staten må kutte dramatisk i velferdsordningene og/eller øke skatter og avgifter. Og som alle vet: Politikken ble videreført, med små justeringer. Det hjalp heller ikke, som var del av vår intensjon med denne rapporten, og «presse frem» at det ble foretatt med grundige analyser av innvandringens kostnader, for både Brochmann I og II-utvalget kom og gikk, uten at noe skjedde. Heller ikke SSBs egen rapport ”Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring” (2015), som konkluderte med, i alle fall i de fleste medier, at innvandringen i sum ikke er lønnsom for staten, beveget så mange i en ny retning.
Så begynte vi å dykke mer ned i SSBs egne statistikker og analyser, blant annet knyttet til sysselsetting. Her fant vi blant annet ut at SSB benyttet seg av definisjoner som var mer tilslørende enn avdekkende. Én ting var definisjon av sysselsetting (med én times lønnsarbeid i den uken SSB foretar målingen, med en rekke unntak i seg selv), men de benyttet seg også av alderspennet 15-74 år. Etter vår vurdering er denne aldersgruppen så vid at den kun gir begrenset informasjon, ikke minst fordi den omfatter mange aldersgrupper hvor langt over halvparten er utenfor arbeidslivet. For eksempel blant personer under 18 år var under halvparten registrert som sysselsatt, fordi de fleste er elever i videregående skoler, mens personer over 61 år ofte er pensjonister. Vi bestilte tall fra SSB som tegnet et ganske annet bilde av den gjennomsnittlige sysselsettingsgraden i den mest yrkesaktive alderen 25-61 år, publisert i rapporten «Sysselsetting Norge og Oslo» (2012). Denne gangen innrømmet faktisk SSB at vi «hadde et poeng». Men SSB bruker fortsatt sitt eget vide aldersspenn som det normale.
I 2013 tok vi en titt på «Skatt- og trygdregnskap for utvalgte innvandrerhusholdninger» det det kom klart frem at øvrig befolkning kom langt bedre ut av det enn innvandrerbefolkningen, uansett innvandringsgrunn, samtidig med at det var stor forskjell mellom ulike innvandrergrupper.
(Du kan se samtlige av HRS’ publikasjoner av rapporter og notater her)
Det har med andre ord ikke manglet på faglige indikasjoner av hva som ikke fungerer så godt som mange har ønsket det, ja, til og med løyet om, og med tiden har det kommet flere «kritikere» til, som for eksempel Kjetil Rolness.
Kreative SSB og uvitende minister
Det er ingenting som tilsier at situasjonen knyttet til innvandring og integrering har gått gjennom noen mirakelkur de siste tiårene. Vi vet at sysselsettingen, gitt innvandrergruppers variasjoner, er lavere blant innvandrere, spesielt blant ikke-vestlige og særlig for kvinner, enn øvrig befolkning. Vi vet at innvandrere, fortsatt med innbyrdes variasjoner, forbruker mer av trygder og stønader enn øvrig befolkning.
Når FrPs Erlend Wiborg spør arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) om «Hvor stor andel av flyktninger og innvandrere i Norge er selvforsørgende?», og presiserer at «Med selvforsørgende menes at en lever av egen arbeidsinntekt», så burde ikke spørsmålet være mulig å misforstå. Brenna sendte spørsmålet videre til SSB, som antakelig ikke misforsto, men byrået har lang erfaring med å være kreative.
Svaret, også i tabellform, vekket heller ingen oppmerksomhet hos ministeren, hun ble antakelig bare glad: For se hvor vakkert!
(Her er en mer detaljert oversikt)
57 prosent av alle flyktninger er selvforsørgende mellom 25-61 år, 79 prosent av alle innvandrere er det samme mot 88 prosent av den øvrige befolkningen. Så nå kunne vi «innvandringskritiske» bare sitte der med vår svartmaling, syting og klaging.
Men her var nevnte Rolness våken. Han viser på Substack (åpen sak) til at Brenna i sitt svar viderefører SSBs (kreative) tolkning:
SSB har operasjonalisert «selvforsørgende» som personer i en husholdning hvor hovedinntektstaker i husholdningen har en yrkesinntekt over to ganger folketrygdens grunnbeløp og høyere yrkesinntekt enn samlet skattepliktig trygd og pensjon regnet som selvforsørgende i statistikkmaterialet.
Wiborgs presisering med selvforsørgende i betydningen lever av egen arbeidsinntekt blir altså til hovedinntektstaker i en husholdning (den personen i en husholdning som tjener mest) som har en yrkesinntekt (inntekter fra lønnsarbeid eller næringsvirksomhet) som er 1) over to ganger folketrygdens grunnbeløp og 2) høyere yrkesinntekt enn samlet skattepliktig trygd og pensjon.
Her ligger det mange premisser til grunn, som Rolness påpeker. For i SSBs tolkning vil selvforsørgende «også innbefatter personer som lever av andres arbeidsinntekt. Nemlig den som tjener mest i husstanden.»
Enda mindre mening gir det når inntektsgrensen er satt så lavt at knapt noen person kan leve på dette beløpet alene engang.
Utgangspunktet «to ganger folketrygdens grunnbeløp» – eller 2G – er trolig satt fordi SSB ellers bruker det som grense for å være såkalt «yrkestilknyttet».
Statistikken som Brenna og SSB viser til, er fra 2023. 2G var den gang 256.232 kroner.
Hvor mye er dette? La oss sammenligne med fattigdomsgrensen. Den er i EU og Norge satt til 60 prosent av medianinntekten. I 2023 lå den på 285.700 kroner. Etter skatt. Da må vi trekke skatt også av det nevnte 2G-beløpet, og havner på 219.100 kroner.
Hvilket vil si at du kunne ligge 66.600 kroner under fattigdomsgrensen, og bli regnet som selvforsørget av SSB og Brenna.
I tillegg kunne de andre i familien – og eventuelt storfamilien – motta ubegrenset med trygd, og likevel bli regnet som selvforsørgende.
Dette er interessant med tanke på store innvandrergrupper med lav sysselsetting blant kvinnene, og mange personer i husstanden. Jeg tror en hovedforsørger i disse gruppene ville blitt overrasket over å få vite at:
Den hjemmeværende kona di er selvforsørget.
Den arbeidsledige sønnen din er selvforsørget.
Den uføretrygdede onkelen din er selvforsørget.
Og så videre. Så lenge de deler bolig med deg.
Rolness viser videre til en annen djevel i detaljene. For SSB stiller som et tilleggskriterium at en må ha lavere samlet trygd og pensjon enn yrkesinntekt for å regnes som selvforsørget, men dette gjelder bare skattepliktig trygd og pensjon. Siden aldersspennet er 25-61 år er alderspensjon uinteressant, men det finnes andre stønader, som for eksempel barnetrygd, bostøtte og sosialhjelp som ikke er skattepliktig.
Noe som er høyst relevant. For sosialhjelpen til innvandrere har økt kraftig de senere årene. I 2023 mottok utenlandsfødte 69 prosent av all sosialhjelp. Eller 6,7 av 9,7 milliarder.
Med andre ord: I SSBs verden skal det svært mye til for at man ikke regnes som selvforsørgende, også om det meste tilsier at livsoppholdet finansieres av andres innbetalte skatter og avgifter.
Skal vi la oss fortsette med å bli bedratt?