Før jul skapte danske Lars Hedegard i Trykkefrihedsselskabet (TFS) bruduljer i media etter hans usagn om seksuelle overgrep innad i muslimske familier. Utspillet fikk blant annet Naser Khader til å trekke seg som rådsmedlem i TFS. Det gjør ikke jeg, for Hedegaard har satt fingeren på et svært ømtålig tema som fortjener en nyansert og dyptpløyende debatt. Det ville nemlig lette manges hjerter om seksuelle overgrep mot særlig jentebarn og kvinner innad i muslimske storfamilier og i muslimske samfunn blir satt på dagsordenen. Derfor er det bakstrebersk at Naser Khader velger å melde seg ut av TFS istedenfor å formilde kunnskap han måtte ha om dette sensitive temaet.

Så skjedde det vi alle fryktet kunne skje. Den danske Muhammed-tegner Kurt Westergaard ble forsøkt drept – i sitt eget hjem, og det til tross for at han og familien har levd under beskyttelse i lang tid. Gjerningsmannen ble skutt av politiet, men er ikke livstruende skadd. Uwe Max Jensen har snakket med Westeergard etter gårkveldens skrekkopplevelse.

”Jeg opplever meg som heldig. Jeg har knyttet livslange bånd med folk som har en annen kulturreligiøs bakgrunn som meg, både praktiserende muslimer i Pakistan og Norge, og praktiserende og ikke-praktiserende muslimer i Norge av ulik nasjonal bakgrunn. Særlig mine nærmeste i Pakistan betyr mye for meg. De er blant de aller kjæreste vennene i livet mitt, og slik ble det antakelig fordi vi møttes som mennesker, ikke som troende på den ene eller andre ideologien eller religionen, men vi var opptatt av menneskeverd. Vi så hverandre derfor først og fremst som personer og fant den gode tonen sammen.” Slik åpnet Hege Storhaug innledningen sin på Vårt Lands debattkveld torsdag 28.januar.

Islam økte tilstedeværelse i Vesten har fremmet en vesentlig debatt; nemlig debatten om sharia kontra vestlig lovgivning. Skal vi tillate at sharialovene eksisterer sammen med vestlige lover? Spørsmålet belyses av Helle Merete Brix.

Italia er landet hvor avdøde Oriana Fallaci ble tiltalt for å ha snakket ut om islam; innen dets grenser ligger Vatikanet, hvis statsoverhode ble en skyteskive for muslimsk vrede da han i et foredrag siterte en obskur bysantinsk keisers bemerkninger om Muhammeds religion. Men som Angelo Pezzana peker på i denne artikkelen for rights.no, har nasjonens stadige islamisering ikke ført til debatter i parlamentet, meningsmålinger på tv eller kommentarer i avisene – ikke, i hvert fall, før 20. desember, da det i Italias ledende avis sto en meget provoserende og banebrytende leder om temaet som ble skrevet av en av landets mest respekterte og innflytelsesrike venstremenn. Men som Pezzana beskriver, klarte selv ikke dette å sette i gang den debatten Italia så desperat trenger.

Norges sjenerøse velferdsgoder er med all sannsynlighet snart fortid. Den rød-grønne regjeringen, eller kanskje bare den indre krets rundt Ap-statsminister Jens Stoltenberg, har innsett at Norge bruker mer penger enn godt er. Finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) antyder nye tider, men sier lite om hva som egentlig venter oss. Vi skjønner dog at vi ikke lenger kan stole på rause velferdsgoder vi hittil har tatt for gitt. Men vi skjønner ikke hvorfor, vi er da tross alt ett av verdens rikeste land, er vi ikke? 2010 kan bli en mellomtid, og så braker det løs.

Ahmadiyya-bevegelsen er fordømt og forfulgt nær sagt verden over. Også av muslimer i Norge. Da jeg i en kronikk i Dagbladet i 1998 brukte betegnelsen ahmadiyya-muslimer, fikk jeg så hatten passet på telefon fra en sunnimuslimsk pakistaner: Han ville ha seg frabedt at jeg knyttet ”muslim” til ”ahmadiyya”. De er nemlig ikke-muslimer, raste mannen. Han er dessverre ikke alene om denne diskrimineringen. Også Muslimsk studentsamfunn avviser ahmadiyaene som muslimer. Jeg antar at Islamsk Råd gjør det samme, uten at jeg kan dokumentere dette. Uansett; det er oppsiktsvekkende og positivt at et muslimsk fjernsynsselskap i Nederland nå aksepterer ahmadiyyaene som en muslimsk gruppering. Dermed gikk tankene mine til noen av de nærmeste og kjæreste i livet mitt, som jeg ikke kan navngi. Fordi de elsker hverandre. Dette er historien om hvordan de likevel klarte å gifte seg - i vårt kjære Europa.

For snart 10 år siden skrev den nederlandske forfatteren Paul Scheffer et essay som skulle vise seg å bli en milepæl. I ”Det multikulturelle drama” tok Scheffer opp kampen med den multikulturelle ortodoksien som formet Nederlands innvandringspolitikk, og dermed innledet han en landsomfattende debatt om ”det flerkulturelle samfunnet”. Nå har Scheffer skrevet en ny bok, og i et intervju med Weekendavisen deler han sine aktuelle synspunkter om islamiseringen av Europa og dem han kaller (ikke med beundring) for ”dommedagsprofeter”. I denne artikkelen tar en av disse ”profetene”, Bruce Bawer, et kritisk blikk på Scheffers kommentarer.

Almost ten years ago, the Dutch author Paul Scheffer wrote an essay that proved to be a milestone. In ”The Multicultural Drama,” Scheffer took on the multicultural orthodoxy that inspired Dutch immigration policy, and thereby introduced a nationwide debate about ”the multicultural society.” Now Scheffer has written a new book, and in an interview with Weekendavisen he shares his current views on the Islamization of Europe and the people he calls (not admiringly) “doomsday prophets.” In this article, one of those “prophets,” Bruce Bawer, takes a critical look at Scheffer’s comments.

Karikaturstriden om Muhammed var den næring som skulle til for å få islamofobien til å slå ut i full blomst. Det er i alle fall det inntrykket som noen muslimer ønsker å gjøre gjeldende, for da kan de fremstå i sin krenkethet og samtidig sende de islamofobe ut i mørket. Tore Stubberud er derimot ikke imponert over den nye tidsånden som islamofobi-begrepet er tildelt, dertil med god hjelp av ledende norske politikere. Han stiller seg også kritisk til euroislams kopiering av den såkalte eurokommunismen.

Mens den nylige avsluttede klimakonferansen i København må innse at det bare er smuler igjen av de avtaleintensjoner man hadde, ha FNs menneskerettighetsråd vist en helt annen ”stayer-evne” - som dessverre verken tjener FN, menneskerettighetsrådet eller dem som det samme rådet er ment å tjene. For nå har FNs Generalforsamling vedtatt en resolusjon som fordømmer religionskritikk.

Aggresjon, skyldfølelse, ”ære”, krenkelse, vold, tilgivelse. Å vise styrke eller svakhet. Evne til selverkjennelse og ydmykhet, kontra å innta offerrollen. De psykologiske reaksjonene og den sosiale aksepten eller mangel på aksept, er betydelig mellom vestlig kultur og muslimsk kultur. Denne erkjennelsen er avgjørende for å kunne ta de riktige pedagogiske, sosiale og integreringsmessige grepene, skriver psykolog og forfatter Nicolai Sennels.

New York Times skal være USAs mest pålitelige dagsavis, og har lenge hevdet at den tilbyr “all the news that’s fit to print” – dvs. at det de ikke dekker heller ikke er verdt dekning. Men når det gjelder viktige saker om amerikanske muslimer og muslimske organisasjoner har storavisen nesten konsekvent valgt å bagatellisere, da driver de med selektiv dekning og/eller stikker hodet i sanden. I denne artikkelen retter Bruce Bawer et kritisk blikk mot det siste absurde eksemplet på Times sin typiske måte å “rapportere” rundt disse temaene.

I tilknytning til den nylig avsluttede klimakonferansen i København fikk Danmark den ære å få besøk av en rekke prominente statsledere – og noen mindre prominente. En av dem som kom, var Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Helle Merete Brix forteller her om hvordan Danmark tok imot Ahmadinejad – og litt mer om hva Ahmadinejad står for.

Den nederlandske sosiologen og politikeren Paul Scheffer har mye på hjertet, på godt og vondt. I et intervju i Wekeendavisen fornekter han seg heller ikke: Etter karakterdrap på andre aktører i innvandrings- og integreringsdebatten, som ifølge han har sullet seg inn i tungsinn og motløshet, utnever han langt på vei seg selv som den som sprer håp og som vet hvor skoen trykker. Hans løsningsforslag kan derimot for mange være tung å svelge. Samtidig blir Scheffer karakterisert som en som befinner seg ”på midten” – hvilket i mine øyne åpner uante muligheter for politikken på området.

Forfatter og cand.mag. et art. Geoffrey Cain retter søkelyset på en tankevekkende utfordring; den politiske slagsiden i det vi betegner som autoritative kilder. Som eksempler benytter han danske Gyldendals Encyklopedi og skolebøker.

Recently Aftenposten reported on a firm that was found guilty of discrimination by the Equality and Anti-Discrimination Ombud (LDO). ”To forbid the wearing of hijad is discrimination” read the headline, but Aftenposten later decided to alter it to “Hijab protest was discrimination.” The firm’s manager, Roger Trones, wanted to tell Aftenposten’s readers about his experience with the LDO, but his op-ed was rejected. Here is his account of his experience, which is important both because it shows that the LDO doesn’t seem to understand the intention underlying the ”reverse burden of proof” clause in the Discrimination Law and because it makes clear how easily the law can be exploited. Trones’s account also warns employers that they don’t enjoy the same rights as others in this country, and suggests that “hijab protests” can lead other employers to hesitate to employ Muslims.

The New York Times, supposedly America’s “newspaper of record,” has long boasted that it offers “all the news that’s fit to print.” But when it comes to American Muslims and Muslim organizations, the Times’s almost perfectly consistent policy has been “hear no evil, see no evil.” In this piece, Bruce Bawer takes a critical look at the latest absurd example of the Times’s typical spin on these matters.

I dag har jeg som andre europeere vendt meg til at trusselen om islamsk terror betyr konstante oppfordringer om å passe på bagasjen sin på toget og på flyplassen. Skjerpede sikkerhetsforanstaltninger når man flyr. Men hva jeg ikke har vent meg til er den europeiske venstrefløyens forståelse for terrorisme, en forståelse som ikke ser ut til å gå over,” skriver Helle Merete Brix.

Danmarks statistikk (DST) publiserte nylig en situasjonsrapport om innvandrere i Danmark anno 2008. I rapporten vier de et kapittel til kriminalitet, og det er ikke lystig lesning. Tallene forteller at ikke-vestlige mannlige innvandrere dominerer voldsstatistikken – og spesielt deres etterkommere – sammenlignet med danske menn og vestlige innvandrermenn. Dette tyder ikke på at ”tiden” er den beste integreringsfaktoren.

31 prosent vil forby nye bønnetårn i Norge, mens 17 prosent er usikre. 44 prosent sier nei til et slikt forbud. Det viser en ny undersøkelse utført av Respons Analyse for Aftenposten. Resultatet er dermed ikke ulikt det som meningsmålinger i Sveits viste før folkeavstemningen der det ble flertall for forbud.

Det islamske trossamfunnet i Danmark anklager arbeids- og likestillingsminister Inger Støjberg (V) for å handle i strid med loven etter at hun kunngjorde at kvinner som nekter å ta jobb fordi de ikke kan bruke hijab, heller ikke har rett på kontanthjelp.

Muslimske kvinner kan miste trygden hvis de nekter å ta imot en jobb fordi arbeidsgiveren ikke aksepterer hijab.

Hvert år velger et ukjent antall kvinner å oppsøke krisesentrene med en falsk voldshistorie for å oppnå fordeler. Dette kan være kvinner som er kommet til Norge på såkalte henteekteskap, der de dikter opp en voldelig ektemann for å få opphold på selvstendig grunnlag. Misbruket av regelen rammer ikke bare de kvinner som virkelig trenger hjelp, for bak hver falsk anklage sitter en evig stemplet mann. TV 2 har møtt to av dem.

Vi er midt i et slag hvor godt kjemper mot ondt, hvor modernitet kjemper mot barbarisme. Et slag for å bevare vestlige verdier. Og den avgjørende slagmarken er Israel, skriver Phyllis Chesler for rights.