Vold og overgrep

Et rettsikkerhetsmessig problem

Hvert år velger et ukjent antall kvinner å oppsøke krisesentrene med en falsk voldshistorie for å oppnå fordeler. Dette kan være kvinner som er kommet til Norge på såkalte henteekteskap, der de dikter opp en voldelig ektemann for å få opphold på selvstendig grunnlag. Misbruket av regelen rammer ikke bare de kvinner som virkelig trenger hjelp, for bak hver falsk anklage sitter en evig stemplet mann. TV 2 har møtt to av dem.

Rita Karlsen, HRS

HRS jobbet i årevis for å få etablert et regelverk som beskytter kvinner som kommer til Norge på ekteskap med det som skal vise seg å være en voldelig ektemann (jf. for eksempel våre forslag i boka ”Feminin integrering” fra 2003). Vi har også argumentert sterkt for at menn (og kvinner) som er dømt for vold mot tidligere ektefelle/samboer/kjæreste, skal miste eller få innskrenket retten til å hente (ny) ektefelle til Norge.

Begge overnevnte forslag har HRS fått gjennomslag for. Men til dette har vi også advart mot at alle regler kan misbrukes, og at myndighetene ikke må lukke øyene for at også kvinner kan lyve – og det til tross for mørk hudfarge og et uskyldig blikk. Mange synes nemlig å være havnet i den fella at de tror at alle kvinner med opphav i land med fattige kår, og i særdeleshet hvis de samme har mørk hudfarge, per definisjon er uskyldige ofre. HRS understreket derfor at det ikke var godt nok å påstå at man ble utsatt for vold eller annet, det måtte foreligge en rettskraftig dom. I mange av de landene som disse kvinnene kommer fra, kan det eksistere et heller tilfeldig forhold til sannhet, og ”sannhet” er gjerne ensbetydende med det som gir de samme fordeler av ett eller annet slag. Dette tilsier at kvinnenes historie må etterprøves, og hun må stilles kritiske spørsmål. I mange tilfeller er påstandene så åpenbar gale at kvinnen avslører seg selv.

Jeg er derfor ikke det minste forundret over at TV 2 har avdekket at utenlandske kvinner misbruker krisesentrene og regelen for å oppnå fordeler:

Rekordmange mange utenlandske kvinner flykter fra voldelige ektemenn til krisesentre landet over. Et ukjent antall kvinner dikter opp en voldshistorie og leverer falsk anmeldelse til politiet.

Noen utenlandske kvinner velger dette i et desperat forsøk på å få oppholdstillatelse i Norge.

Alle disse forsøkene kan neppe kategoriseres som ”desperat”, nettopp fordi det handler om kvinner som gjør det de mener de ”må” for å oppnå det de ønsker. Så lenge regelen sier at kvinner som har lovlig opphold i Norge via ekteskapet kan få opphold på selvstendig grunnlag hvis ektemannen er voldelig, ja så er det nettopp det som blir brukt. For flere er dette antakelig en gulrot allerede før de inngår ekteskapet, og sikkert også noe som menneskesmuglere aktivt benytter: Inngå ekteskap med en mann i Norge og du har selvstendig opphold etter tre år. Orker du ikke holde ut så lenge, da er det bare å anmelde han for vold.

Slik sett kan det for mange være rene risikosporten å gifte seg med en utenlandsk kvinne, der ekteskapet gir grunnlag for opphold. TV 2 har møtt to menn, ”Jan” og ”Erik” som lider samme skjebne: De ble begge falsk anmeldt for vold mot sin daværende utenlandske kjæreste.

Jan forteller:

– Jeg satt en kveld og så på TV og slappet av. Plutselig ringte det på døren og utenfor sto to politifolk. Følelsen var ekstrem da de ikke kunne si hvorfor de var der. De hadde fått beskjed om å bringe meg inn til politikammeret, forteller Jan.

Mannen fra Vestlandet ble kastet på glattcelle, uten å ane hvorfor.

– Det var sjokkende, jeg visste ikke hva jeg var anklaget for. Når jeg lå på glattcelle om natten var det masse tanker som raste igjennom hodet. Det var en forferdelig tøff opplevelse.

– Hvordan?

– Du har hørt og tror at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist, men her var du skyldig inntil du kunne bevise din uskyld. Det var forferdelig, du fikk en sånn Kafka-følelse, sier Jan.

Mannen som er velutdannet og i jobb, mener det er skremmende at man kan bli arrestert og kastet på glattcelle slik han opplevde. Han mener politiet overreagerte og at man bør ta lærdom av slike overgrep.

– Og det er ille at et menneske bare kan komme med falske anklagelser og slippe fri uten følger, sier Jan.

Eriks historie – og opplevelse – er stort sett den samme:

– Når du er uskyldig og må kjempe for å motbevise påstandene, er det alltid noen rundt deg som tenker, ja det kan vel være noe i dette. Ingen røyk uten ild. Du står på tiltalebenken og det er veldig tungt, sier Erik.

Erik mener at kvinner som er desperate nok og ikke ønsker å returnere til eget hjemland er villige til å dra strikken langt.

– Jeg har hørt at det ligger oppskrift på nettet og at det verserer såkalte fremgangsmåter for hvordan man kan bli værende i Norge, sier Erik.

Selv om begge mener at krisesentrene er nødvendige og har livets rett, mener de at krisesentrene også kan være naive:

– Det er neppe tvil om at en som havner i en situasjon hvor hun risikerer å bli sendt ut av landet, gjerne snakker med venninner og får høre om andre som har vært i samme stilling og som gjerne går til krisesenteret. At det er løsningen på deres problemer å levere en falske anklagelse, slik at det kan hjelpe dem til å bli værende i Norge, forklarer Jan.

Noe av problemet er at det nettopp er ved krisesentrene at hele prosessen starter, da ved å utarbeide dokumenter som ofte danner grunnlaget for sakene. Norsk Krisesenterforbund, en paraplyorganisasjon for flere av landets krisesentre, erkjenner at krisesentrene kan utnyttes av noen kvinner:

– Et velferdstilbud vil alltid kunne bli misbrukt, eller at man urettmessig bruker det, sier daglig leder Wenche Holmberg Nielsen ved Norsk Krisesenterforbund.

Hun presiserer at krisesentrene er et lavterskeltilbud hvor man ikke trenger henvisning og hvor man kan oppsøke tilbudet selv.

– Så det skal man ikke se bort ifra at det kan skje, sier Holmberg Nielsen, som mener at krisesentrene i utgangspunktet alltid skal tro på kvinnene som oppsøker tilbudet.

– I de tilfellene vi snakker om, henges en tredjepart ut for at kvinnen skal oppnå en fordel på mannens bekostning.

– Det er klart at det gjør dette alvorlig, men krisesentrene er veldig klare over at det er kvinnens versjon vi hører. Når man skal skrive rapporter og dokumenter så blir det lagt veldig vekt på at det er kvinnens versjon. Dessuten er det jo sånn at i de fleste tilfellene hvor kvinner kommer inn så er det veldig mange andre samarbeidspartnere som blir koblet inn som advokat, politiet, sosialkontor, barnevernet. Det er ganske mange instanser som kan avsløre en urettmessighet når det skjer, sier Holmberg Nielsen.

Også advokat Marte Svarstad Brodtkorb sier at falske voldsanklager er en kjent problemstilling. TV 2 har snakket med flere advokater som bekrefter dette. Det påpekes at det er snakk om et rettssikkerhetsmessig problem:

– Det er klart det er kjent, men igjen så er advokatene også redd for å si noe negativt fordi alle ønsker at de kvinnene som har vært utsatt for jævlige ting, skal få hjelp og bli vernet. Vi skal ikke lage det vanskeligere for disse. Men likevel mener jeg at det er vår plikt å si i fra at nå må vi passe på rettssikkerheten, forklarer Svarstad Brodtkorb.

Brodtkorb påpeker, slik som HRS, at det er viktig å oftere stille kritiske spørsmål til en del kvinner.

TV 2 har innhentet opplysninger over andelen kvinner som får opphold i Norge på bakgrunn av vold og overgrep, som viser seg å være flere hundre de siste årene. UDI forteller at noen titalls kvinner de siste årene har fått avslag fordi man ikke tror på deres historie, og fordi de åpenbart forsøker å lure systemet.

– I noen tilfeller så mener vi at historien ikke er troverdig eller at det er uoverensstemmelser og uklarheter i historien som fører til at vi da ikke har gitt en tillatelse, sier Karl Erik Sjøholt, avdelingsdirektør i UDI.

Sjøholt opplyser at regelverket er laget for å beskytte kvinner som er utsatt for mishandling i et samliv. Terskelen for å bli trodd er lav.

– Vi får hvert år mellom 100–200 søknader fra kvinner som har vært utsatt for mishandling. Vår erfaring viser at i de aller fleste av disse sakene så får kvinnene en tillatelse, sier Sjøholt.

Jan og Erik påpeker at misbruk av krisesentre og falske anmeldelser ødelegger for kvinner som trenger beskyttelse.

– Jeg satt i avhør etter en natt på glattcelle. Dagen etter så gikk vi igjennom hele anmeldelsen, sier Jan.

– Hvor grove beskyldninger ble rettet mot deg?

– Det var helt ekstremt, det ble påstått et mordforsøk, svarer Jan.

Heldigvis kunne han bevise at han var på jobb på det tidspunktet det angivelige drapsforsøket skulle ha funnet sted. I saker hvor kvinner anmelder menn for vold ender det ofte med påstand mot påstand og sakene henlegges på bakgrunn av bevisets stilling. I mange tilfeller til kvinners ugunst. Og i motsatt fall, og i noen få tilfeller, får ikke mannen renvasket seg.

I dag er både Jan og Erik renvasket, men de mener likevel at påstandene vil henge med dem til evig tid:

I dag er de to mennene renvasket, men de orker ikke belastningen med å stå fram med navn og bilde. Hensynet til familie og nær omgangskrets er viktig. Dessuten forteller de to at mange, uansett vil tro at det kanskje ligger noe bak, likevel:

– Du får en sak hengende over deg uansett hvor uskyldig du er, og det får du ikke vridd deg ut av. Du får ikke renvasket navnet ditt. Er du først anklaget, så ligger det der for alltid, sier Erik.

– Hva tenker du nå i ettertid?

– Jeg vil ha problemer med å binde meg til en kvinne. Dette har preget meg sterkt, og jeg tror at frykten for å gjenoppleve dette vil sitte i meg i lang tid fremover, sier Erik til TV 2 Nyhetene.

– Jeg tror ikke at det er store problemer om en eller tre får opphold på falsk grunnlag, men hvis det skal medføre at en person blir sittende i fengsel på grunn av falske anklager, synes jeg det er negativt og mye verre, sier Jan.

Han forteller at han har fått angstproblemer i ettertid.

– Når jeg hører lyden av politisirener knyter det seg i magen. Jeg har rett og slett får en angst for politiet, sier Jan.

Det forundrer vel ikke noen at jeg kjenner meg godt igjen i Jan og Eriks historie, da nettopp HRS ved Hege Storhaug og meg selv, en rekke ganger er blitt utsatt for lignende behandling, sist i sommer av Amal Aden. Men i motsetning til Jan og Erik er vi ikke renvasket, fordi politiet ikke prioriterer saken. At Adens påstander punkt for punkt er lett å plukke fra hverandre, tas det lite hensyn til. Hun er jo mørkhudet kvinne fra Somalia og med krigserfaringer. Da kan en tillate seg hva en vil. Og ja, det er et rettsikkerhetsmessig problem.