Arrogansen Jonas Gahr Støre og co utviser er historisk. De endrer Norge for alltid ved en høy innvandring, uten at vi får vite hvorfor, uten at folket overhodet spørres, uten at konsekvensutredninger legges på bordet. Norge skal doble innvandrerbefolkningen til en million personer innen 15 – 20 år. Sånn er det. Og sånn får marxisten Jon Michelet oppfylt sin våte drøm. Som Støre sier det: ”Det må vi leve med.” På den andre siden av kjølen ser vi konsekvensene av samme mentalitet: områder i Sverige er blitt rene krigssoner. I natt ble endog en politistasjon satt i flammer, og skoler brant ned uten at brannpersonell kunne gjøre jobben sin. Alt ved det vanlige.

Først som sosialarbeider og senere som psykolog har jeg gjennom mange år arbeidet med dårlig integrerte muslimer. Erfaringene har fortalt meg at det finnes tre hovedårsaker til at integreringen av muslimer i Vesten mislykkes: 1) De vil ikke, 2) de må ikke og 3) de kan ikke. Kun dem som overkommer alle tre hindrene har en sjanse for å ta fullverdig del av samfunnet. Det er det dessverre, med god grunn, de færreste som gjør, og muslimsk kultur er den største synderen. Dette hevder dansken Nicolai Sennels i dagens innlegg for rights.no.

”Er det greit at?” ”Vi må snakke om det.” Enten det er hijab, svømmenekt, kvinneundertrykking, søskenbarnekteskap, ja, så skal vi ifølge Jonas Gahr Støre snakke om det. Og snakke om det. Mannen er en talemaskin av høyeste rang. Alle skal gjøres til lags. Samtidig; mellom linjene ligger det et lite håp for oss som mener integreringspolitikken krever tiltak av det hardere slaget. Hvorfor skulle ellers Støre eksempelvis nevne forbud mot søskenbarnekteskap?

I går lanserte den nye regjeringen i Storbritannia innstramninger for innvandring. Nå må personer som gifter seg med briter ikke bare bevise gyldigheten av ekteskapet og være selvforsørgende, de må også bestå en obligatorisk engelsktest. Oppfylles dette, oppnås et ekteskapsvisum for to år. Dette er bare første skritt, hevder innenriksministeren.

”Hvis en svart mann er rasist, er det ok?” Dette synger Katie Malua i sangen Spider Web. Spørsmålet er høyaktuelt gjennom VGs fokus på kastesystemet blant norskpakistanere. Ingen forskere i Norge har dypere innsikt i uvesenet enn Inger-Lise Lien. Hun forteller at da hun på 80-tallet begynte å studere fenomenet blant norskpakistanere, ble fenomenets eksistens benektet – ikke ulikt hva gjaldt tvangsekteskap på 90-tallet. Mønsteret er påtakelig: det man forstår gir et lite flatterende bilde av seg selv og egen gruppe, skal skjules. Lien slår fast i kronikk i VG at kastesystemet er rasisme etter den klassiske definisjonen.

Hvorfor skulle muslimske pikers hjerner trigge et ønske i strid med deres opprinnelige interesser, interesser som ikke er forurenset eller styrt av islam eller muslimske menn og deres familiehierarkier? Islam fremstår som en i prinsippet kollektivistisk, kvinnefiendtlig angiverkultur hvor kontroll av medlemmers sosiale og mentale liv er avgjørende for ideologiens overlevelse, og hvor kritisk tenkning og selvstendige valg fører til ideologiens fall. Spørsmålet er: er bruk av hijab nødvendigvis frivillig – selv om brukeren sier så?

Har du sikret deg tegningen av Muhammed som rundkjøringshund? Hvis svaret er nei: etter overfallet på Lars Vilks i Uppsala er tiden overmoden for at vi skandinavere viser at vi står på Vilks sin side, og ikke har gått til sengs med den søvndrukne eliten. For 2 000 danske kroner kan et historisk eksemplar av kunstnerens tegning bli ditt, meldte rights for kort tid siden. Det er fremdeles mulig å sikre seg det rundkjøringshunden.

VG tar i disse dager et prisverdig blikk på det såkalte nye Norge. I en pågående reportasjeserie har avisen publisert en rekke interessante artikler og innlegg knyttet til innvandring og integrering. Hvor lenge VG har tenkt å holde dette fokuset vites ikke, men det er å håpe at avisen graver så lenge at de kommer til kjernen. For det eneste klandreverdige må være at ingen har gjort dette før, til tross for at innvandring og integrering har vært en av de mest sentrale tema de siste tiårene. VG har således brutt en barriere – vi verken kan eller bør tie lengre. For som VG forklarer: ”Et Norge i forandring trenger modige politikere og åpne debatter.”

Avskyr Geert Wilders muslimer? Noen mener det. Typisk vil disse noen være gått befestet på ytre venstre flanke eller de tilhører klassiske muslimske organisasjoner som jobber for å fremme islams makt. Eller de er del av den organiserte antirasistiske rørelsen. Wilders forteller selv at han bryr seg om mennesket. Han har altså lidenskap for enkeltindividet, og han har med forferdelse allerede i unge år opplevd islams destruktive innflytelse på samfunnet – og derav hvordan individet knuses.

Mohammed Usman Rana viser igjen sitt sanne ansikt: pirker du i islams betennelse, renner det strie strømmer av trusler og nedrige etiketter ut av hans vulgære munn. Det er egentlig bra. Da vet man hvem han er. En renspikket islamist. En tro kopi av euroislamismens leder Tariq Ramadan. Ola Borten Moe (Sp) står også tydelig frem etter at han entret riksscenen som politiker. Han våger å ta det ene helt avgjørende skrittet lengre enn de fleste av hans kollegaer på tinget: han vil ha den stigmatiserende og undertrykkende hijaben av småbarns hoder – i alle fall hvis bruken øker. Borten Moe er altså den sanne feministen, mens kvinner og mødre i eksempelvis VG, svikter jentene når det mest dyrebare bringes til torgs: verdiene våre.

IBN WARRAQ: Right on Top of the Bodily Remains of 9/11 Victims.

Ibn Warraq har ikke latt seg imponere over at det er gitt tillatelse til å bygge en kjempemoské i umiddelbar nærhet til New Yorks Ground Zero. Han er heller ikke imponert over hvem som står for byggeplanene og finansieringen. Warrag hevder imamen med byggeplanene har alt annet enn et moderat budskap, og at organisasjonen han har etablert bør gås grundig etter i sømmene hva gjelder regnskap. Sistnevnte mener Warraq kan stoppe hele prosjektet. (Foto: Snaphanen.dk)

Den danske krigsdokumentaren Armadillo har fått mye oppmerksomhet, både på og utenfor hjemmebane, ikke minst for sitt potensielt sprengkraftige politiske innhold. Filmens målsetting er å vise det sanne ansikt til den danske krigføringen i Afghanistan. Men ikke alle lar seg rive med av kritikken mot de danske styrker. Helle Merete Brix er en av de få som tør å si det høyt: Skal vi forbauses over at soldater som er i krig kriger? Og hun påpeker det faktum at danske styrker ikke bedriver noen hellig krig, tvert om må de forholde seg til Genèvekonvensjonens regler. Slike hensyn trenger derimot ikke Taliban bekymre seg om.

En ung kvinne står frem i VG med hijab-valget sitt. Hun ”ønsker å være et bevis på det finnes muslimske kvinner som kan velge selv”. Motivasjonen er ikke minst at vi ”islamofobene” skal få oss en lærepenge. Vel, er det noen som er i tvil om at kvinner velger på alle nivå i livet, enten det er å bli sosialdemokrat, buddhist, kommunist, islamist og endog selvmordsbomber?

Naser Khader langer ut mot de unge mennene, dertil danskfødte med innvandrerbakgrunn, som på lørdag kastet egg på sangeren Medina under en konsert i Danmark. Opprøret, som en liten gruppe muslimske unge menn sto for, hang sammen med at de mente at navnet Medina (også en muslimsk hellig by i Saudi-Arabia) ble griset til av sangeren Medina. Hun viser nemlig bar hud (skjelve, skjelve) og synger visstnok erotiske tekster (man kan jo gå i stå av mindre). Send dem til Medina på engangsbillett, tordner Khader, for denne atferden er et bevis på at vi begynner å akseptere mer og mer råtne egg. Dertil: noen verdier mer verdt enn andre. Si det høyt. Gjør noe med det.

VG setter nå søkelyset på innvandring og integrering i en ny serie under headingen ”Nye Norge”. Først ut er den verdimessige bomben: hijab på barn. Saken bringer ingenting nytt. Barn ned i treårsalderen ikles hijab, og ved Osloskoler er hijab blitt mer utbredt, helt ned i førsteklasse. Samtidig lever naivismen blant skoleledelsene: hijab er kun et plagg og medfører ingen problem. Kun en person uttrykker skepsis, nemlig en far som uttrykte sin bekymring overfor Barneombudet og som Rights omtalte allerede for to år siden. Alt er som før, med andre ord.

I september 2008 lanserte Regjeringen det de mente var et treffsikkert tiltak i kampen mot kjønnslemlestelse, nemlig tilbud om frivillige helseundersøkelser til det de tror er utsatte grupper. Nå har prøveordningen vært praktisert i to år, og konklusjonen er det som HRS sa da tiltaket ble innført: Det fungerer ikke. Ingen møter opp. Og det får ingen konsekvenser. Dette meldes i dagens Klassekampen, men de bruker derimot en advokat til en siktet familie for å forklare hvorfor ingen møter opp. I tillegg hevder Akhenaton de Leon i OMOD igjen at det ikke er avdekket lemlesting av norske jenter. Det er feil.

Noen ord og uttalelser brenner seg fast og holder taket livet ut. I anledning VGs omfattende oppslag i dag om hijab på barn, dukket disse ordene opp igjen: ”Du Anne, jeg var egentlig ei ganske pen jente da jeg kom meg ut av alle klærne.” Ordene tilhører ei norsksomalisk jente på 12 år, som barnevernet tok over omsorgen for i fjor. Den tungt hijabkledde (og mishandlede) jenta ble satt fri. Hun fikk være som de andre barna i gata.

I et forsøk på å stoppe praksisen med barnebruder, er Saudi-Arabia begynt å utstede ekteskapskontrakter som krever at brudens alder oppgis. Da kan vi vel forvente at det statistisk sett blir en skjevfordeling av jenter i Saudi-Arabia.

Det er umulig ikke å tenke på 1930-årenes Nazi-Tyskland. Bilder av SS som overfaller alle som ikke heilende tiljubler pøbelen, har brent seg fast på netthinnen. De som ikke er historieløse husker at det nettopp var demokratiet som gjorde det mulig gjennom vold og bestialitet å fjerne det samme hardt tilkjempede demokratiet. Nazistenes brødre og etterkommere ser vi nå på video og internett. Det er som selv å være til stede. Vi er igjen vitne til den heilende pøbelen som angriper våre jødiske landsmenn, våre kunstnere, våre unge kvinner og menn, ja stort sett alt som beveger seg. Det foregår ikke kun et elelr annet setd i Europa, men i vår egen bakgård. Igjen marsjerer det voldsparate herrefolket i prosesjon gjeoon byen. Igken forsøkes demokratiet smadret, skriver Britta Mogensen.

“Jeg vil heller ta livet mitt enn at broren min dreper meg.” Uttalelsen tilhører unge innvandrerkvinner i Tyskland. Dobbelt så mange unge tyrkisktyske kvinner prøver å ta livet sitt som unge tyske kvinner viser data fra Köln og Frankfurt. Eksperter mener at forklaringen er frihetsberøvelse i det daglige livet og forestående tvangsekteskap.

Ett av barne-, likestillings- og integreringsminister Audun Lysbakkens (SV) store traumer må være at hans politikk legger seg tettere og tettere opp mot HRS’ forslag. Lysbakken liker som kjent ikke HRS så godt, og han har tidligere annonsert på sin egen blogg at han opplever seg ”i dårlig selskap” når han er enig med oss. Vel, vi registrerer at han går mer og mer inn i det dårlige selskap.

Konflikten mellom Israel og Palestina er vår tids verkende sår der betennelsen nå renner i strie strømmer. Konflikten påvirker hele Europa; den heller bensin på bålet som islamister nøysomt har bygd opp, og den vitner om hvilke krefter som står sammen. Aktivister og intellektuelle på venstresiden stiller seg (tankeløst?) skulder ved skulder med islamister – endog av den voldelige karakteren - i kampen mot det kapitalistiske symbolet USA og Israel. For integreringen av muslimer generelt i Norge og Europa er hendelsen i internasjonalt farvann antakelig et varsel om et eskalerende konfliktnivå. Udemokratiske krefter vil benytte tragedien for alt den er verdt.

Rights meldte nylig at amerikanske barneleger ønsker å utføre kjønnslemlestelse for å begrense skadevirkningene. Nå kommer samme melding fra Australia. For å stoppe kjønnslemlestelser ”på bakrommet” vurderes det nå å åpne for at leger – tross det australske lovforbudet mot kjønnslemlestelse – skal kunne foreta et mindre inn-/overgrep. Men før dette eventuelt går gjennom, skal ledere av aktuelle miljø rådspørres.

Erik Schjenken’s life changed in Sofienberg Park in 2007. That was when Schjenken, then an ambulance driver, made a decision which the power elite and the anti-racism industry – with the generous help of the media – made use of to label Schjenken a racist. He was later cleared of racism charges, but the road was long and the charges obviously too heavy to bear. Now he wants Dagbladet convicted of defamation. He must be what is known as an optimist. The number of us who are victims of the media is steadily on the rise here in Norway, because that’s how the system works.