Rita Karlsen, HRS
Det kan virke som om Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo har hatt våte drømmer om ordtaket ”Gjør din plikt og krev din rett”.
Kravlisten som rådet fremmer i Klassekampen, og gjengitt av NTB, er basert på blant annet:
· etnisk delte aldershjem
· doble statsborgerskap
· norsk statsborgerskap til alle som fødes i Norge
· kvotering på høyere nivå i Oslo kommune
· flerkulturelle kulturhus
· flerkulturelle eldresentre
· gratis barnehage fra tre år
· mer penger til innvandrertette skoler
· gratis leksehjelp
· gratis norskkurs til alle innvandrere
· kamp mot tvangsekteskap
· kamp mot kjønnslemlesting
· arbeid rettet mot kvinner med lav utdannelse og kvalifiseringskompetanse
Til Klassekampen forteller rådsleder Akhenaton de Leon:
– Våre barn fødes i Norge, men får ikke statsborgerskap. Det er noe mange vil kjempe for.
Utsagnet henger sammen med statsborgerloven, der det blant annet heter:
Barn blir norsk statsborger ved fødselen dersom faren eller moren er norsk statsborger. Dør faren før barnet blir født, er det tilstrekkelig at faren var norsk statsborger da han døde.
Så når Leon hevder at ”våre barn” fødes i Norge men ikke får statsborgerskap, refererer han altså til barn som fødes i Norge av foreldre med annet statsborgerskap enn norsk. Og det er vel rett og rimelig at disse barna får et annet statsborgerskap enn foreldrene? Det henger altså på greip? Kanskje Leon og rådet heller burde bekymre seg om disse av ”våre barn” ut fra en annen synsvinkel; nemlig at barn som fødes av far som er norsk statsborger har rett til norsk statsborgerskap. Tenk på alle de barna i verden som fødes der moren kan ha begrensede rettigheter i forhold til eget barn. For det er som kjent ikke kvinnene som har flere ektemenn. Videre mener rådet og Leon at kravet om aldershjem tilrettelagt for ulike etnisiteter er svar på et reelt behov.
– Et aldershjem skal tilpasse seg behovene til individet når det gjelder språkkunnskaper, religiøse behov og besøk. I Norge ser vi på sykehus at Ole får ett besøk i uka, mens Ali får hele familien. Det krever organisering.
Deretter legger han til det fantastiske utsagnet:
Vi betaler skatt – det må vi huske på, sier de Leon.
Ja, husk at ”de”, i likhet med oss alle andre, betaler skatt. Videre skal vi huske på at ”de” har samme rettigheter (dog ikke samme plikter?) som oss alle andre, og vi skal huske at ”vi” ikke kan kreve spesielt tilrettelagte sykehjem, gratis barnehage, mer penger til spesielt tilrettelagt opplæring, høye stillinger i Oslo kommune eller hva det måtte være. Og det til tross for at ”vi” betaler mer skatt enn ”de” (det kan du lese mer om her). Slike tall og slik tenkning vil nok rådet og Leon avvise på det sterkeste, hvilket ikke gjør det mindre sant – men det finnes vel ting som er viktigere enn fakta? Forøvrig er det nok ikke altfor mange som ville funnet på å fremsette en særegen kravliste ut fra skattekroner.
Dette må være en av de mest obskøne kravlister som noen gang er fremsatt i norsk offentlighet, tuftet på den flerkulturelle segregeringsideen. (For øvrig glimrer rådet igjen med sitt fravær av hvordan kampen mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse skal føres – kunne ikke bare Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo sagt det rett ut; gi oss pengene, vi vet å bruke dem).