Solmaz Refling

Hyrcani-skogene brenner. Elvene dør. Og Iran står igjen som et land der folket kjemper alene – mens staten vender blikket mot alt annet enn landet den styrer. Men over dette hviler en mørkere sannhet.

Naturens balanse, samfunnets konflikt og politikkens stillstand har mer til felles enn vi tror. Mellom biene som pollinerer, menneskene som polariserer, og en riksdag som krevde enstemmighet for å handle, finnes én felles lov: der forskjellen forsvinner, dør friheten.

Polarisering er ikke ødeleggelse, men bevegelse. I forrige kronikk skrev jeg at friksjon skaper varme og utvikling. Denne gangen handler det om naturens egen læremester i forskjell og samspill – bien. For kanskje er samfunnets polarisering ikke et problem vi må temme, men en pollinering vi må forstå.

Få ord blir brukt så flittig og så lite forstått som polarisering. I norsk offentlighet er det blitt et mantra for alt som oppleves ubehagelig, krevende eller splittende. Begrepet fungerer som et moralsk verktøy: Den som kritiserer, utfordrer eller tenker annerledes, blir raskt anklaget for å bidra til "polarisering". Men bak denne frykten ligger en dypere refleks – en kulturell motstand mot konflikt, og en dragning mot konsensus som forveksler enighet med stabilitet.

Venstresiden taler varmt om mangfold og antirasisme, men forventer samtidig at vi med innvandrerbakgrunn skal stemme «riktig» og alltid være representanter for en «kultur». Det er ikke frigjøring, det er en moderne form for nedlatenhet.

Hvem eier gleden? Hvem har makten til å si at kroppen skal være stille? Hvem bestemmer at rytme er synd? Da mullaene tok makten i 1979, bar de ikke bare med seg en ny politisk orden. De bar en teologi der livet skulle bøyes. Kroppen skulle tie. Gleden skulle dø.

Lars Gules nylige Facebook-innlegg, der han vil navngi alle som viser "minst hint" av forståelse for Israels politikk, er ikke bare en skremmende form for politisk gapestokk – det er et angrep på demokratiet og ytringsfriheten. Parallellene til metoder brukt av totalitære ledere som Mao og Pol Pot er åpenbare. Det minner om at jeg selv måtte flykte fra et land der kvinner og sekulære stemmer ble kneblet. Jeg er verken jøde eller sionist, men dette handler om prinsippet: retten til å ytre seg uten frykt.

Før Gud fikk skjegg, het han Pervardegâr. Ikke hersker. Ikke befaler. Men vokter. Han voktet tankene våre. Ordene våre. Våre handlinger. Han voktet balansen i oss – lyset i hjertet og mørket i sinnet – og lot oss velge selv.

Khoda er ikke Allah – og Iran er ikke skapt for underkastelse. Da islam kom til Iran, kom det ikke som en tro. Det kom som en invasjon.

Det er med stor sorg og en bunnløs frustrasjon jeg leser kommentarer og analyser i ulike medier om Iran. Mennesker – ofte langt unna virkeligheten – uttaler seg med skråsikkerhet om landet mitt. De hevder at Iran har hatt en «liten revolusjon» i 2021–2023. At kvinner nå kjører bil, går uten hijab, og at dette skulle være tegn på «liberalisering». Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg velger nok det siste.

Noen ganger kan en gammel tittel si mer om vår samtid enn overskrifter i dagens nettaviser. "The White Man's Burden", som Kipling skrev i 1899, har vært tolket både som ironisk og bokstavelig – en slags kolonial oppfordring til å "sivilisere" andre. Den hvite mannens byrde den gang var å løfte de "primitive" opp til europeisk standard, selvsagt definert av den hvite mann selv. Den gang kom byrden med gevær og misjonærer. I dag? I dag kommer den med pekefingre, skråsikkerhet og tastaturaktivisme.

Jonas Benyoub kritiserer Theaterkafen for bare å ha portretter av folk med hvit hud hengende på veggen. Disse portrettene er ikke resultatet av et offentlig utvalg eller et slags rettferdighetsregnskap. De er en personlig gest, en tradisjon som familien bak stedet har holdt i hevd i over hundre år. Hvert år velger de ut én person fra kulturlivet – ofte en stamgjest – som får æren av å bli tegnet og hengt opp. Og ja, det følger med en livslang middagsinvitasjon. Det er ikke en samfunnsoppgave. Det er noe privat.