Da opprøret i 1979 slo ned over landet, kom det ikke som frihet. Det ble starten på et nytt åk. Og i begge tilfeller var det Khoda som ble tatt fra oss – vår tro på livet, på mennesket, på oss selv.
På farsi sier vi Khoda. Det betyr ikke bare «Gud». Det betyr «deg selv» – kho (selv), da (giver). Hos oss persere var Khoda aldri en som krevde underkastelse, frykt og belønning i et liv etter døden. Khoda var livet selv. Khoda var menneskets verdi og fornuft.
Som Ferdowsi skriver i åpningslinjen i Shahnameh – selve grunnsteinen i persisk kultur: خداوند جان و خرد Khoda vand-e jân o kherad Khoda – herre over liv og fornuft.
Ferdowsi – vokteren av Irans sjel
Ferdowsi (940–1020) brukte over tretti år av sitt liv på å skrive Shahnameh, «Kongenes bok». Det er verdens lengste episke dikt skrevet av én enkelt forfatter – og en redningsaksjon for Irans identitet. Etter den islamske invasjonen forsøkte kalifatet å utslette det persiske språket og historien.
Ferdowsi svarte med poesi: et språk nesten blottet for arabiske lånord.
Han reddet ikke bare mytene om Rostam, Kaveh og Siavash. Han reddet sjelen til en hel sivilisasjon.
Fra Khoda til Allah – og fra liv til ventetid
Med den islamske invasjonen på 600-tallet ble en ny Gud presset inn i våre liv. Ikke Khoda – men Allah. En Gud som krevde blind lydighet og stilte betingelser for kjærlighet og frelse. Alt ble gjort til en prøvelse. Livet ble en mellomstasjon – et sted for plikt, med løfte om noe bedre etter døden.
For menn: 72 jomfruer.
For kvinner: Ekteskap med mannen du allerede har.
Vi mistet ikke bare vårt verdensbilde. Vi mistet også retten til å være oss selv.
Barn kunne ikke lenger hete Arash, Roxana, Anahita, Kourosh. Ikke fordi de var uegnet – men fordi de var frie navn. Arabiske navn som Ali, Mohammad, Fatemeh ble påtvunget. Navn som ikke betydde liv og kjærlighet, men lojalitet og lydighet.
Forestill deg det: Å bli fratatt landet ditt, kulturen din, troen din – og så tvinges til å gi ditt nyfødte barn navnet til de som undertrykte deg. Hver gang du roper på barnet ditt, roper du på deres helter – ikke dine egne.
Dette er ikke religion. Det er kolonisering av identitet.
1979: Et opprør, ikke en frigjøring
I 1979 kom opprøret. Folk håpet på frihet. På større rettigheter. På utvikling. Men det som fulgte var ikke frihet – det var en ny form for diktatur. Denne gangen i Allahs navn.
Ayatollaene grep makten og gjorde staten hellig. Folk ble syndige. Kvinners hår ble farlig. Elskov ble farligere. Ungdom ble overvåket. Kunst ble straffet. Tanker ble forbudt.
Og som om det ikke var nok: barn ble sendt i krig, med plastnøkler rundt halsen. Nøkler til himmelen, sa de. Et offer – og en gave – til Gud.
Men hvilken Gud krever barn som gave? Hvilken tro belønner død – og straffer glede?
Persiske navn er ikke bare navn – de er lys
Når du kaller et barn Kaveh, kaller du på mot. Når du sier Arezoo, på håp.
Når du sier Yasaman, på skjønnhet.
Når du sier Solmaz, så sier du evighet.
Navnene våre er ikke tilfeldige. De er symboler fra vår sivilisasjon. Hver stavelse er en motstand mot mørke. Hver bokstav et stykke verdighet.
En stille revolusjon i språket
En ny bølge av sivil ulydighet går nå gjennom Iran – og den skjer i språket. Flere og flere iranere velger persiske ord fremfor arabiske. De renser dagligtalen for islamske begreper og gjenoppdager gamle, opprinnelige uttrykk. Mange unngår også bevisst arabiske bokstaver i uformell skrift og kommunikasjon – som en symbolsk protest mot makten som fratok dem deres språk og identitet.
Dette er ikke nostalgi. Det er en språkbasert frihetskamp. Det handler om å ta tilbake virkeligheten – ord for ord, bokstav for bokstav.
De sier: Vi er ikke skapt for å vente på paradis. Vi er skapt for å leve.
De tar tilbake Khoda. Ikke som en himmelsk dommer – men som troen på seg selv.
De sier: Vi er Khoda. Vi er livet. Vi er fornuften.
Og framtiden?
Iran har vært undertrykket i 46 år – og likevel lever poesien. Vi har mistet friheten – men aldri gleden. Vi har blitt kneblet – men aldri stumme.
For spør hvem som helst som kjenner en iraner: Vi ler. Vi gir. Vi elsker stort. Vi synger – selv når vi gråter. Og vi glemmer aldri hvem vi er.
En dag skal Iran reise seg igjen. Ikke for å vende tilbake til fortiden – men for å finne tilbake til seg selv. Til Khoda. Til poesien. Til livet.
Følg Solmaz Refling på Facebook.
Hovedillustrasjon: Iranske kvinner før revolusjonen, rarehistoricalphotos.com