Den moderne varianten av The White Man’s Burden er ikke nødvendigvis rasistisk, ei heller kun forbeholdt den «hvite mannen» – den er ofte godt ment. Den tar bare snarveier. Den leser ikke bøkene, kjenner ikke konteksten, men lar seg overbevise av bilder og overskrifter. For hvem trenger historiske fakta når man har følelsen av å gjøre det rette? Når en vestlig person i en velfødd stat ser et barn dø i Gaza og umiddelbart velger side, ikke ut fra innsikt, men instinkt – er ikke det også en form for «burden»? Et moralsk imperativ tuftet på uopplyst medfølelse?
Misforstå meg rett. Medfølelse er aldri galt. Den er en grunnstein i alt som gjør oss menneskelige. Men når medfølelse erstatter kunnskap, og følelser blir politikkens drivstoff – da har vi et problem. Da gjør vi som i barndommens rollelek: Vi velger helter og skurker, uten å forstå kompleksiteten. Vi plasserer skyld med samme letthet som vi deler artikler vi ikke har lest ferdig.
Intellektuell uredelighet
Å ha meninger om nasjoners skjebne krever noe mer. Mer enn et par glass vin og en emosjonell reaksjon på en TikTok-video. Det krever intellektuell redelighet. Det krever at du leser deg opp – ikke bare på Gaza, men på Hamas, Israel, Iran, atomavtaler, kvinneundertrykking, sjiadominans, og hva et maktvakuum i Midtøsten faktisk betyr. For hvem støtter du egentlig når du heier frem regimer som knuser friheten du påstår å kjempe for?
Det er også noe dypt provoserende – og ja, kolonialt – i hvordan enkelte mennesker i Vesten, ofte uten særlig kunnskap om Midtøsten, likevel føler seg berettiget til å fortelle meg hva som er best for mitt hjemland og mitt folk. De bruker sterke meninger om Gaza som moralsk kapital, og bærer på en nesten romantisk forestilling om den muslimske verden – så lenge den ikke krever at de forstår virkeligheten.
De ser ikke brutaliteten til regimene, de ser ikke undertrykkelsen, sensuren, frykten – fordi det passer dårlig inn i det enkle verdensbildet de ønsker å ha.
Og det hviler på en dyp fordom: at alle land i Midtøsten deler samme historie, samme religion, samme politiske struktur. Det er ikke fakta – det er eksotisering. Den romantiske sympatien med islamistiske stater – så lenge de er «anti-vestlige» – er i seg selv en form for nedlatenhet. Å få høre av slike mennesker at min kritikk av Islamske Republikken av okkupert Iran er «problematisk» fordi det kan svekke «den muslimske saken», er en ny form for overformynderi. En som pakker seg inn i solidaritet, men som i praksis forteller meg at jeg ikke forstår mitt eget folks kamp.
Farlig «solidaritet»
Det er et paradoks her: Mange av de som uttrykker støtte til min kamp – som ofte reduseres til «kvinnekamp i Iran» – er de samme som velger å overse regimets støtte til terrorgrupper, sensur, tortur, dødsstraff mot demonstranter, forfølgelse av etniske og religiøse minoriteter, og et atomprogram med destabiliserende kraft i hele regionen. Iran er ikke bare et kvinneproblem. Det er et regimeproblem. Et autoritært styre som knuser både menn og kvinner, kurdere og bahaier, kunstnere og arbeidere – alt som truer deres kontroll. Å støtte «friheten» i Midtøsten uten å nevne dette, er ikke solidaritet. Det er selektivt og farlig.
Så la meg låne en frase fra forsvaret: Tenk. Trykk. Tal.
For før du taler om barn i Gaza – eller kvinner i Iran – eller jøder i Israel – tenk. Ikke fordi du ikke har rett til å mene. Men fordi du har en plikt til å mene med innsikt.
Da jeg kom til Norge som 11-åring , møtte jeg mennesker som visste mer om Iran enn mange gjør i dag. De kunne historien, fulgte med på utviklingen, stilte spørsmål. Det fantes en nysgjerrighet, en respekt for kontekst. Det gjør vondt å se hvordan dette gradvis er blitt borte. Det er som om historien har forvitret sammen med generasjonene. Og i stedet for kunnskap, står vi igjen med overflatiske meninger og moralsk posering. Forståelsen som en gang fantes, har blitt byttet ut med hashtags og klikkvennlige overskrifter.