Denne typen overfladiske analyser – ofte fra privilegerte vestlige kommentatorer eller desinformerte brukere på sosiale medier – reduserer en dyp, eksistensiell kamp til et Instagram-øyeblikk. Det vi står i, er ikke en debatt om klesplagg eller bilnøkler. Det er en kamp for overlevelse, verdighet og grunnleggende menneskerettigheter.
Kampen i Iran handler ikke bare om kvinnefrigjøring. Den handler om et helt folk som blir fratatt retten til å leve fritt. Islamistisk ideologi tvinges ned i halsen på alle – på skolen, i lovverket, i hverdagen.
• Jenter kan fortsatt giftes bort lovlig i en alder av ni.
• Kvinner arver fortsatt halvparten av det menn gjør.
• Fattigdom skriker fra hvert hjørne av landet.
• Strømmen går flere ganger om dagen.
• Helsevesenet er i ferd med å kollapse.
• Barnearbeid, trafficking og prostitusjon øker i takt med desperasjonen.
• Kriminaliteten er høyere enn noen gang.
• Historiske minner og kulturminner forsvinner med tørken og forsømmelsen.
Bare for å nevne noen.
Og mens dette skjer:
Iranske mødre tvinges til å legge nyfødte barn i kjøleskap for å holde dem i live når strømmen går midt i sommerens hetebølger. Samtidig sørger regimets ledere for at strømmen aldri slutter å tikke inn i deres luksusvillaer – fordi de trenger den for å holde sine bitcoin-minere gående.
Alt dette skjer mens mange i Vesten snakker om «fremskritt».
Men det stopper ikke der. Iranere i utlandet med tette bånd til regimet – enten gjennom familie, økonomiske interesser eller ideologisk lojalitet – er med på å spre feilinformasjon. De tar plass i medier, kommentarfelt, institusjoner og arrangementer, og forsøker å forskjønne eller dekke over regimets forbrytelser. Mange av dem lever i demokratiske land med ytringsfrihet og rettssikkerhet, men bruker disse rettighetene til å beskytte et regime som fornekter dem til sitt eget folk.
De kaller det “nyansering”. Jeg kaller det forræderi.
Og for dem som fortsatt lurer: Det holder med et enkelt Google-søk for å se hvor langt Iran har blitt reversert siden opprøret i 1979. Landet har gått fra et samfunn i utvikling, med utdannede kvinner i arbeidsliv og politikk, til et prestestyrt fengsel der halve befolkningen må kjempe for retten til å vise sitt eget ansikt. Dette er ikke fremskritt. Det er et fall.
Jeg forstår at det er vanskelig å se hele bildet når man er oppvokst med et nyhetsbilde dominert av klikkvennlige overskrifter og 60-sekunders videoer. Men ansvaret for å forstå ligger der like fullt.
Og for oss som kommer fra Iran, blir det utmattende. Utmattende å kjempe mot feilinformasjon. Å forklare. Å svare. Å måtte tåle nedlatende kommentarer i innboksen, på sms, i kommentarfelt.
Men vi kan ikke tie.
For selv om det koster, så skylder vi alle som fortsatt er fanget der – alle kvinner som kjemper med håret blottet, alle menn som risikerer livet for å si sannheten, alle barn som vokser opp i et system bygget på frykt – å fortelle den virkelige historien.
Iran er ikke fritt. Ikke liberalt. Ikke i nærheten.
Jeg tillater meg å be deg tenke deg om, slik min favorittpoet Saadi skrev, før du kommenterer på sosiale medier om emner du ikke er stødig i:
«Før du sier noe, bør du spørre deg selv:
Er det sant?
Er det godt?
Er det nyttig?»
For oss er dette et spørsmål om overlevelse — for deg kanskje en luksus.