Vi skal ikke lenger tilbake enn til august for å finne at Vågslid ikke ville stoppe praksisen der koranskoler driver SFO-overnattinger i moskeer og «kulturhus». Vågslid gjemte seg den gang bak menneskerettigheter og påstanden om at et lovforbud mot praksisen vil kunne ramme speiderbevegelsen og konfirmasjonsleire.
Nå snur regjeringen, melder NRK.
Nå snur regjeringen, og vil forby eller regulere virksomheter som tilbyr overnatting for barn – som koranskolen til DIKSIN.
– Opplevelsen min er nok at den problemstillingen vi snakker om her, er i et litt lovtomt rom. Og det er noe vi ønsker å se bredere på enn vi har gjort til nå, sier barneminister Lene Vågslid til NRK.
Sannheten er snarere at det finnes en rekke lover å vise til, mens regjeringen selv har malt seg inn i et hjørne. Som vi belyste i august er det lenge siden et samlet Storting ville forby koranskolenes overnattingspraksis.
Igjen handler det om tyrkiske DIKSIN (Det islamske kultursenter i Norge), med hovedsete i Drammen, og med et vell av underavdelinger i ulike byer. DIKSIN har vært i søkelyset i mangfoldige år grunnet såkalt SFO med overnatting, noe Stortinget ønsker å stoppe, da et et enstemmig parlament hamret gjennom et vedtak for seks år siden om å forby tilbudet. Det var FrP som presset regjeringen den gang til å gå med på å utarbeide et lovforslag mot SFO-overnattinger i moskeer og «kulturhus».
Prioriterer de voksne
Det man skal gi Vågslid rett i er at det ikke er så enkelt å navigere menneskerettigheter og diskrimineringslover når man tar utgangspunkt i de voksnes ståsted. For det er i realiteten de voksne innvandrernes perspektiver regjeringen har tatt, mens barnas perspektiver har blitt fraværende. Det er slett ikke umulig å utforme et forbud uten å stride mot menneskerettighetene, men det handler også om hvordan man vekter.
Barns rett til beskyttelse mot skade, tilstrekkelig søvn, skolegang, fritid, kontakt med omverdenen og beskyttelse mot negativ sosial kontroll veier tungt både i FNs barnekonvensjon artikkel 3, barnevernloven og norsk rettspraksis forøvrig. Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) gir også stater en viss skjønnsmargin, særlig når det gjelder beskyttelse av sårbare grupper som barn.
Det bør ikke være vanskelig å vekte loven mot barnas beste, men det regjeringen har gjort er å vekte andre EMK-artikler tyngre, der de har vist til både religionsfrihet og diskrimineringsforbud. Når regjeringen nå snur, vil de måtte se på både proporsjonalitet og nødvendighet.
Bakteppet
Til tross for at et samlet Storting altså har ønsket forbud mot overnatting i koranskoler siden 2020, er det øyensynlig vitnesbyrdet til den modige datteren til en imam som nå har fått Arbeiderpartiet og Vågslid på bedre tanker. Vi skrev om jenta som fortalte om hvordan dørene til internatet var stengt, der hun og hennes like levde som fanger:
Da hun gikk i 8.klasse sov hun og jevnaldrende i moskeen hele uken unntatt lørdagen. I 10.klasse skulle hun og de andre lære å kjenne sharialovene. Fra og med da var all frihet tatt fra henne, alt liv utenom moskeen. Etter 10.klasse venter toårig utdanning som moskélærer i Tyrkia på internatskoler for gutter fra «de mest troende familiene», og «jenter som vurderes som særlig lovende og som vil fullføre trossamfunnets utdanningsløp, kan bo og studere et år på moskeen i Mjøndalen etter 10. klasse. Så venter en ettårig utdanning til moskélærer i Tyrkia».
Både politi og barnevern har sendt bekymringsmeldinger om internatene uten at de har stoppet trossamfunnet. Like fullt har trossamfunnet dessuten søkt om å få utvidet antall overnattingsplasser så de kan forme barna i sitt sharia-verdensbilde.
Det skulle bare mangle at isolasjon, kontroll og påvirkning på skolegang bør falle inn under faktiske vurderinger av «barnets beste». Når regjeringens nye arbeidsgruppe (tør de ikke ta «utvalg» lenger i sin munn?) med seks departementer «vil særlig legge vekt på hvordan barnas rettigheter ivaretas hos virksomheter med overnattingstilbud», slik det heter hos NRK, skal de i realiteten slå inn åpne dører.
Arbeidsgruppen vil utvilsomt måtte erkjenne at barnevernet allerede i dag har hjemmel til å gripe inn og påfølgende styrke, snarere enn å svekke, barnevernet på dette punktet. Som vi nylig belyste er barnevernets praksis overfor barn med innvandrerbakgrunn direkte rasistisk, der innvandrerbarna ofres i inkluderingens navn. En lovendring kan gjøre det enklere å vurdere systematiske overnattingstilbud som risikofaktor og gi klarere hjemler for pålegg eller stans, men man kan også styrke bruk av eksisterende barneverns- og skolelovgivning.
Lover og reguleringer
Det som er åpenbart er at man ikke kan få bukt med islamsk praksis på området uten å sno seg rundt både religionsfrihet og diskrimineringsforbud. Men særlig vanskelig kan det likevel ikke være. Nøytral, generelt utformet regulering av varighet og hyppighet av overnattingstilbud er en effektiv måte å gjøre det på. Man kan forby eller strengt begrense faste, gjentakende overnattinger over lengre tid for barn under en viss alder i organisert regi utenfor hjemmet. Her kan man gi unntak for godkjente internatskoler, korte leirer (f.eks. under 7 dager) og situasjoner med særskilt tillatelse. Dette treffer formålet uten å nevne den unevnelige «religionen».
Videre kan man stille strenge krav til godkjenning og tilsyn for alle som tilbyr overnatting til mindreårige. Det bør ha et selvsagt forbud mot isolasjon, krav om barnefaglig kompetanse og mulighet for tilsyn og stenging. Dette er i tråd med barnevernslogikk og treffer problematiske tilbud, også dette uten å nevne islam.
Det viktigste virkemiddelet er likevel å strupe pengekranen. Skjerpede vilkår for statsstøtte er en naturlig vei å gå når man skal regulere koranskolene. Det bør ganske enkelt innføres lov om ingen støtte til trossamfunn eller aktiviteter som driver langvarige overnattingstilbud for mindreårige uten streng godkjenning. Dette er lettere å forsvare juridisk enn et rent forbud, siden støtte er et privilegium, ikke en rett.
Det dypt tragiske på dette feltet er strengt tatt at barnevernsloven allerede burde vært brukt i møte med koranskolenes ukultur. Vel vitende om det, bør arbeidsgruppen lande på at den mest robuste løsningen er nøytrale regler om varighet/hyppighet, streng godkjenning og tilsyn for alle overnattingstilbud til barn og enda klarere kobling til barnets beste og eksisterende barnevernsverktøy. Da må barnevernet av-instrueres i den pålagte «kultursensitiviteten» som i realiteten er en beskyttelse av foreldrenes ukultur og etterlater barna i et «lovtomt rom» – med politikernes viten og vilje.