Det er uhyre sjelden kost at en ungdom med muslimske foreldre bryter ut av familien og dertil velger å varsle offentligheten om kritikkverdige forhold på innsiden av muslimske miljø. Sjeldent fordi dette nesten uten unntak innebærer at du står på bar bakke og må leve på flukt i ditt eget hjemland. Det er dette som er tilfellet med 19-åringen født i Norge. 15 år gammel tok hun valget om å stå opp for seg selv, for sin fremtid og for å kunne leve i det norske samfunnet.
Det er bare å ta av seg hatten for henne, jenta som drømmer om en karriere i Forsvaret.
Imamens datter
Igjen handler det om tyrkiske DIKSIN (Det islamske kultursenter i Norge), med hovedsete i Drammen, og med et vell av underavdelinger i ulike byer. DIKSIN har vært i søkelyset i mangfoldige år grunnet såkalt SFO med overnatting, noe Stortinget ønsker å stoppe, da et et enstemmig parlament hamret gjennom et vedtak for seks år siden om å forby tilbudet. Det var FrP som presset regjeringen den gang til å gå med på å utarbeide et lovforslag mot SFO-overnattinger i moskeer og «kulturhus».
Det vil dog ikke Ap i regjering. Det til tross for at de denne sommeren får servert på et sølvfat alle argument man trenger for å realisere Stortingsvedtaket grunnet den modige datteren til en imam.
Jenta var 15 år da hun sendte følgende melding til sin læreren sin på ungdomsskolen:
«Jeg har det ikke bra akkurat nå. Jeg trenger litt hjelp. Foreldrene mine lar meg ikke bestemme hva jeg skal gjøre. Jeg fikk ikke lov til å gå på videregående i år. Jeg er innestengt i en moské, langt vekk fra det sosiale livet mitt. (…) Jeg har ikke noe annet valg enn å rømme.»
Det var nærmest et under at hun klarte å sende beskjeden da restriksjoner på bruk av mobil er svært strenge i DIKSINs lokaler. Året etter sendte hun en ny beskjed, da til Aftenposten, om at «pappa er imam i Mjøndalen, mamma er moskéleder i Mjøndalen. Jeg har gått i moské siden jeg var tre år gammel. Foreldrene mine har tvunget meg til å gå i moské i 15 år. Jeg blir ivaretatt av barnevernet akkurat nå. Det er mye å snakke om. Ta gjerne kontakt». Siden hun rømte har hun måttet skjule seg på flere adresser ulike steder i Norge.
Hun forteller om en oppvekst uten gleder, som å bli feiret bursdag for. Hele livet var styrt av halal- og haram-reglene til foreldrene. Ikke fikk hun veive med flagg på 17. mai fordi det norske flagget har et kors, ikke fikk hun sykle, løpe, spille håndball eller fotball. Hun skulle alltid gå i lange svarte skjørt og bruke hijab, og gjennom et stillesittende liv sikre at jomfrudommen forble intakt.
Jentas far kom til Norge på 80-tallet som barn, og utdannet seg til imam i Tyrkia. Han fikk dermed en høy status her i Norge og han mente at familien måtte gå foran som et godt eksempel på det å være rettroende og haram i ett og alt. Det samme gjelder DIKSINs lære, som er en del av den fundamentalistiske tyrkiske Süleymanci-bevegelsen, der shariaens lover og regler står i sentrum. Bevegelsen har spredt seg til en rekke land i Vest-Europa, som Nederland, Belgia, Østerrike, Tyskland og Sveits. Bevegelsen har moskeer og koranskoler i over 100 land.
Hovedsetet i Europa ligger i Köln, og i Tyskland har bevegelsen rundt 350 moskeer med koranskoler og rundt 20 internater for barn og unge. I Norge har bevegelsen koranskoler med overnatting i Oslo, Drammen og Mjøndalen. DIKSIN er et av det største moskénettverkene i Norge med sine 4.500 medlemmer og en eiendoms- og bygningsmasse på til sammen 119 millioner kroner.
Ingen ledere av de seks moskeene vil snakke med Aftenposten. Foreldrene nekter for alt jenta forteller.
Fritt frem å forme barn i et sharia-verdensbilde
Allerede i 3. klasse forlangte faren at hun ikke skulle sitte ved siden av en gutt i klasserommet. Hun endte opp alene og bakerst – med skolens velsignelse. Og hun viste at en dag skulle hun giftes til en fetter i Tyrkia: «Jeg skulle bli en skikkelig jente. En moskélærer. En god kone for fetteren min. Da måtte jeg begynne på koranskolen.»
Da hun gikk i 8.klasse sov hun og jevnaldrende i moskeen hele uken unntatt lørdagen. I 10.klasse skulle hun og de andre lære å kjenne sharialovene. Fra og med da var all frihet tatt fra henne, alt liv utenom moskeen. Etter 10.klasse venter toårig utdanning som moskélærer i Tyrkia på internatskoler for gutter fra «de mest troende familiene», og «jenter som vurderes som særlig lovende og som vil fullføre trossamfunnets utdanningsløp, kan bo og studere et år på moskeen i Mjøndalen etter 10. klasse. Så venter en ettårig utdanning til moskélærer i Tyrkia».
Både politi og barnevern har sendt bekymringsmeldinger om internatene uten at de har stoppet trossamfunnet. Like fullt har trossamfunnet dessuten søkt om å få utvidet antall overnattingsplasser så de kan forme barna i sitt sharia-verdensbilde.
Jenta fikk endog ikke ta videregående skole – alt i islams og trossamfunnets ånd.
– På biltur med mamma og pappa hørte jeg ofte at hvis jeg ikke ville bo i moskeen, hadde de ikke noe annet valg enn å gifte meg bort, forteller hun.
For henne var det det samme som å dø.
I moskeens bibliotek var det kun bøker forfattet av bevegelsen. Dagene handlet om bønn – endog på natta – pugging, vasking av lokaler.
– Vi fikk noen timer hver tredje uke til å gå i butikken og kjøpe det vi trengte. Reise hjem kunne jeg først etter drøyt to måneder. Norsk skulle vi ikke snakke hvis vi ikke måtte, forteller hun.
Og dørene til internatet var stengt, hun og hennes like levde som fanger. Alt de gjorde og sa ble kontrollert, endog med kameraovervåkning. Til og med toalettbesøk måtte de be om tillatelse til.
I 2025 mottok DIKSIN 7,1 millioner kroner i statsstøtte og andre offentlige tilskuddsordninger.
Hvert år søker foreningene deres om flere hundre tusen kroner i offentlig støtte til barne- og ungdomsarbeid, som leksehjelp og ulike aktiviteter.
Da hevder de at deres arbeid fremmer «integrering».
Den altomfattende ufriheten fikk jenta blant annet til å begå selvskading – i håp om at foreldrene ville la henne komme hjem igjen.
Frigjøringsdagen
En høstkveld i 2022 snek hun seg ut i friheten i Norge før kveldsbønnen. Der ventet både barnevernet, politiet og hennes lærer fra ungdomsskolen. Datoen kaller hun sin «frigjøringsdag». Dagen etter var hijaben fjernet fra hodet. Hun fikk kjøpt seg en bukse av beredskapshjemmet, hun fikk trene, hun fikk lese andre bøker. Men hun kjente seg ikke trygg. Familien var etter henne.
– Familien kontaktet meg på mail, Vipps, Finn, Whatsapp og Facebook, eller via gaver og brev. Faren min sendte en video der han lå på et bønneteppe og gråt mens han ropte navnet mitt. Jeg blokkerte alle og fikk meg nytt nummer.
Og foreldrene fikk besøksforbud. Det ble rassia i familiens hjem og og politibiler utenfor moskeen. Foreldrene blånektet fremdeles for alle forhold jenta fortalte politiet og barnevernet om, og politiet klarte ikke å innhente bevis. Saken ble henlagt.
Diagnosen til jenta ble posttraumatisk stresslidelse som inkluderte selvmordstanker. Friheten fant hun ved å melde seg inn i HV-ungdommen og lære om beredskap. Hun lot seg døpe og kjøpte bunad for den første lønnen sin. Drømmen er Forsvarets spesialkommando.
– Jeg har feiret jul og påske, gått i bursdager og begravelser. Jeg har løpt og gått flere hundre kilometer på ski. Jeg har øvelseskjørt og oppdaget at jeg er god til å skyte med luftgevær. Jeg har spist brunost og syltetøy. Jeg har holdt meg unna fortiden for å ikke skitne til fremtiden. Det har jeg vokst på, sier Aylin.
«Staten lar seg latterliggjøre»
Så hva sier barnas minister, Lene Vågslid, til dette? Hun lot seg intervjue på Dagsrevyen 27. juni. Vågslid fremstår som ideologisk marinert av et byråkrati i departementet for barn som HRS kjenner godt til siste 25 årene, et byråkrati som nær sagt konsekvent har stilt seg på foreldre og moskémiljøenes side. Så hva med lovforbudet vedtatt av et enstemmig Storting?
«Det er ikke tillatt å krenke barns rettigheter», sier Vågslid. Men, «vi har grundig utredet det og kommet frem til at en slikt type forbud ikke vil la seg gjennomføre uten at det både kan stride mot menneskerettighetene og i tillegg til at det vil ramme aktører som stortingskomiteen ba oss om ikke å ramme, som speiderbevegelsen, konfirmasjonsleire og folkehøyskoler».
Så hva sier den modige jenta?
«Hvis man sier at dette bryter med menneskerettigheter, så må man kanskje finne argumenter som sier imot det. Du kan ikke bare gå fra én side. Det er fysisk krevende å høre på det. At staten bare lar seg latterliggjøre på den måten.»
Hun legger til at «islam har ikke protestmuligheter for kvinner. Det er ikke integrert i islam at du får lov til å si noe».
Men Vågslid sier hun er glad for at det er iverksatt tilsyn i denne konkrete saken. For: «Det er ikke tillatt i Norge å krenke barns rettigheter», sier hun.
Og hva sier hennes partikollega i Ap, lokalpolitikeren i Drammen, Arif Ekøk, som også er styreleder i DIKSIN? I en skriftlig melding til NRK, sier han følgende:
«DIKSIN har vært en del av det norske samfunnet i over 40 år, og driver i tråd med norsk lov og grunnleggende verdier. Påstander om tvungen deltakelse, isolasjon og lukkede strukturer er etter vår vurdering feilaktige. Deltakelse er frivillig og skjer med foreldrenes samtykke.»
Er det fremdeles noen som lar seg forbause over at integrering og organisert islam er som olje og vann? Ja, for Vågslid og hennes like er det tydeligvis helt umulig å fatte hvilken elefant som står foran dem.
Hovedbilde: Skjermdump NRK 27. juni 2026.