Hjemmet er, enten samfunnet gidder å erkjenne det eller ei, den primære sosialiseringsarenaen alle barn har. Det er her verdier overføres, her primærtilknytningen ligger, her man erfarer og lærer hvordan man oppfører seg mot andre. Erfarer man vold, blir man voldelig. Det er like vanskelig for et voldsutsatt barn å la være å slå andre som det er for et ikke voldsutsatt barn å bli voldsutøvende machetebærer. Så vanskelig, men likevel så enkelt. Det hjelper ikke med all verdens gode intensjoner dersom ungene drar hjem til vold når kvelden kommer.
Gode intensjoner og bekymringsmeldinger
Det er dessverre slik at iherdig inkluderingsarbeid, omsorg og innsats for barn i noen tilfeller gjør at forferdelige oppvekstvilkår opprettholdes i hele barnas oppvekst. Det er mange snille, antirasistiske og forståelsesfulle pedagoger, frivillige og foreldre av klassekamerater som gjør sitt ytterste for å hjelpe barn, men de gjør ikke det aller viktigste: Å melde fra om at barna har krav på og behov for akutt hjelp. Dette er en kjent problematikk, men så har man også et annet fenomen i andre enden av skalaen, der bekymringsmeldingene hoper seg opp uten at barnevernet tar ansvar som står i forhold til alvoret.
Oslo kommunes rapport om unge som begår gjentatt kriminalitet bygger på barnevernmappene til 41 barn med bostedsadresse i Oslo. Og det har ikke manglet på bekymringsmeldinger i akkurat disse sakene, så man får tiltro politi, barnehager og skoler en forståelse av at de ikke selv kan kompensere for det voldshelvetet barna har levd i.
Barnevernet fikk svimlende 1.296 bekymringsmeldinger om de 41 barna, der det var 758 fra politiet, 163 fra barnevernsvakten og 117 fra skolene. Likevel har barnevernet i disse sakene sviktet mandatet sitt. I rapporten står det «Det kan se ut til at barnehage og skole, og eventuelt andre instanser, ikke melder bekymring til barnevernet tidlig nok.» Det er det man på engelsk kaller et understatement. Brorparten av barna ble værende i voldelige, dysfunksjonelle hjem. Kun i ett tilfelle ble det omsorgsovertakelse.
«Tjenestene delte informasjon, men ingen tok helhetsansvar nok for saken» heter det i Oslo kommunes presentasjon av rapporten. Som mangeårig ansatt i statlig barnevern vet jeg dette ene: Dette hadde ikke skjedd dersom barna kom fra norske hjem.
De får tåle juling
I den norske undersøkelsen Tåler noen barn mer juling? ble det påpekt at samfunnet
«…svikter minoritetsbarna ved å ha en høyere terskel for å gripe inn. Eksempelvis har sosialantropolog Unni Wikan angrepet barnevernet for å la være å beskytte minoritetsjenter mot overgrep fra foreldre og slekt (Wikan 2001), og Astrid Schlytters systematiske forskning på svensk barnevern konkluderer med at man går for langt i å samarbeide med foreldrene på bekostning av barnets rettigheter (Schlytter 2004).»
Undersøkelsen er i år tretten år gammel, men ingenting er endret. Innvandrerbarna kan ikke regne med at hjelpeapparatet stiller opp. Om noe illustrerer Oslo kommunes rapport at det har blitt verre. Det gjentakende politikerspråket om at «det er noen få gjengangere som begår kriminalitet» burde tilsi at «de få» burde fått hjelpen de har krav på på et tidlig tidspunkt i livet. I rapporten lærer vi om hva ungene utsettes for i hjemmene sine i tillegg til fysisk vold – og i hvor liten grad barnevernet forholder seg til faktagrunnlaget:
Noe som påpekes i flere av sakene er at foreldrene oppleves som emosjonelt lite tilgjengelige for barna sine. Sjelden adresseres eventuelle årsaker til dette direkte i dokumentene. Vi ser at mange av barna opplever avvisning fra foreldrene sine, i størst grad emosjonelt, men også til tider ved at foreldre ikke er fysisk til stede. Noen av barna har blitt sendt bort, sendt til en annen forelder de ikke har god tilknytning til, eller blitt sendt uten foreldre til slektninger i hjemlandet til foreldrene. Ofte ser vi at denne typen avvisning kan øke i takt med barnets eskalerende utagering og kriminelle aktivitet.
De lave forventningers rasisme handler ikke om å like eller mislike innvandrere. Den handler om å behandle dem som mindre kapable til å følge samme regler, og dermed også om å frata barna deres den beskyttelsen norske barn tar for gitt. Når man unnlater å gripe inn fordi familien er «fra en annen kultur», er man ikke tolerant. Man er feig. Og man ofrer barna på alteret for egen moralske selvforståelse.
Kynisk
Feigheten må også ha vært tilstede når barneverntjenesten ikke klarer å se at de hyperkriminelle barnas adferd kan sees i lys av foreldrenes egen kriminelle adferd.
(…) For 15 av barna framkommer det bekymring for foreldres kriminalitet. I noen saker oppdages det på et sent tidspunkt i saken at foreldrene har tidligere kriminell historikk eller utøver kriminelle handlinger, i tillegg til sakene der foreldre er mistenkt eller siktet for vold mot barn, søsken eller partner. I sakene hvor dette er kjent fra start fremstår det imidlertid som denne informasjonen bare delvis blir brukt i barnevernstjenestens analyser av barnets omsorgsbase. Sistnevnte selv i tilfeller hvor politiet melder bekymring om foreldres kriminelle virksomhet og samtidige omsorgsansvar.
Når barn med norsk bakgrunn utsettes for systematisk vold, emosjonell avvisning, foreldre med kriminell historikk og gjentatte bekymringsmeldinger, griper barnevernet inn. Når det samme skjer i familier med innvandrerbakgrunn, senkes terskelen. Når kunnskapen om dette ikke oversettes til en proaktiv holdning i barnevernet, må man faktisk forvente flere hyperkriminelle barn i framtiden, ikke færre. Med 1.296 bekymringsmeldinger i skuffen angående 41 barn alene, kan man ikke godt forvente å bli trodd dersom man sier at det ikke er en varslet katastrofe at disse barna ble gjengangere i krimstatistikken.
Barnevernet opererer i praksis med to standarder – en for norske hjem og en lavere for minoritetshjem. Det er den mest kyniske formen for rasisme, den som later som den er snill, mens den overlater barna til volden.