Jeg slutter aldri med å forundre meg over hvordan vi mennesker tolker andre ut fra eget verdisett, også i krig. Hvorfor tror Vesten at et land som Afghanistan vil bli som et vestlig demokrati?
Som vi spør om i en annen sak i dag: Forstår våre politikere seg på klankultur og sharia?
Ydmyket
Taliban har på rekordtid overtatt makten og kontrollen i Afghanistan. Søndag 15. august inntog de hovedstaden Kabul og presidentpalasset, etter at president Ashraf Ghani hadde flyktet.
Hva sitter så «vi» igjen med siden krigen mot Taliban og Al-Qaida begynte for 20 år siden?
Én ting er en ydmyket Joe Biden. På en pressekonferanse for rundt en måneds tid siden (8. juli), som det finnes tallrike opptak av selv om den da ikke vakte noe oppsikt, lovet en selvsikker Biden at krigen i Afghanistan aldri ville ende like så katastrofalt som den i Saigon i Vietnam, hvor amerikanske helikoptre landet på takene for å få folk ut innen nordvietnamesiske soldater inntok ambassaden.
«Dere vil ikke under omstendigheter se folk bli fraktet vekk fra taket av USAs ambassade i Afghanistan. Det er ikke sammenlignbart i det hele tatt», lød det fra Biden. Men 15. august er det akkurat det som skjer.
På samme pressekonferanse forsikret Biden om at den afghanske hær ville slå tilbake mot Taliban. Den «forsikringen» var ikke mye verdt.
Men ydmykelsen av Biden er ikke den eneste. Det som Aftenpostens kommentator Christina Pletten sier i Aftenposten:
«Nato har brukt 20 år på å trene og utstyre Afghanistans politi og militære styrker. Det har kostet tusenvis av milliarder av kroner. Landet skulle nå i teorien ha en hær bestående av 300.000 soldater med topp moderne utstyr.»
Med andre ord: Vesten har bidratt til «å gi» Taliban både moderne utstyr og trente soldater. Soldatene til Taliban kommer til dekket, militært bord.
Pletten viser videre til The Afghanistan Papers som rapporterer at USA har gitt «enorme pengesummer til afghanske samfunnsledere, mye av det i kontanter. Blant mottagerne var alt fra krigerske geriljaledere til imamer og medlemmer av parlamentet. De ble betalt for å være lojale og samarbeidsvillige.» Hun viser også til The Wall Street Journal, som i 2010 rapporterte at «kontanter på paller ble fløyet ut av landet hver dag. De endte opp på bankkontoer i skatteparadiser. Summene utgjorde mer enn hele statsbudsjettet for Afghanistan.»
Med andre ord: noen har beriket seg enormt på denne krigen – mens «vi» lukket øynene og håpte å få tilbake lojalitet og samarbeidsvilje. Glemte vi bare at vi snakker et land med enorm korrupsjon?
Islam i tro, samfunn og politikk
Det er kanskje på tide å minne om en rapport fra Pew Research Center, publisert i 2013. Rapporten fokuserer på muslimers sosiale og politiske holdninger, og den inneholder funn fra en toleddet undersøkelse. I første del ble femten afrikanske land sør for Sahara med betydelig muslimsk befolkning undersøkt i 2008-2009. Del to ble gjennomført i 2011-2012 der ytterligere 24 land i Europa, Asia, Midtøsten og Afrika ble undersøkt.
Totalt involverte undersøkelsene mer enn 38.000 intervjuer ansikt til ansikt på over 80 språk og dialekter. Den dekket hvert land som har mer enn 10 millioner muslimer bortsett fra en håndfull (Kina, India, Saudi-Arabia og Syria) der det ifølge Pew Research Center var umulig å gjennomføre undersøkelsen på grunn av «politisk følsomhet» eller «sikkerhetshensyn».
Vi har omtalt den før, blant annet her og her, men vi skal nå konsentrere oss litt mer om Afghanistan.
På et generelt grunnlag forteller rapporten at blant muslimer verden rundt er de fleste tilhengerne av verdens nest største religion dypt engasjert i sin tro og de ønsker at islams lære ikke bare skal forme deres personlige liv, men også deres samfunn og politikk. I alle, unntatt en håndfull av de 39 landene som ble undersøkt, sier et flertall av muslimene at islam er den eneste sanne troen som fører til evig liv i himmelen, og at troen på gud (Allah) er nødvendig for å være en moralsk person. Mange tror også at deres religiøse ledere bør ha minst noe innflytelse på politiske saker. Og mange uttrykker et ønske om at sharia – tradisjonell islamsk lov – skal bli anerkjent som den offisielle loven i landet deres.
Andelen muslimer som sier at de ønsker at sharia skal være «landets offisielle lov», varierer mye rundt om i verden, men er urokkelig i Afghanistan. Hele 99 prosent av respondentene sier at sharia skal være landets offisielle lov.
Pew har også sett på skillet mellom muslimer som ber flere ganger om dagen og støtter å gjøre sharia til offisiell lov versus muslimer som ber sjeldnere. Ikke uventet er det muslimer som ber ofte som støtter et shariastyrt land, men verre: generelt er det liten forskjell i støtte til sharia etter alder, kjønn eller utdanning.
Hvem skal følge hvilken lov?
Samtidig finner undersøkelsen at selv i mange land der det er sterk støtte for sharia, sier de fleste muslimene at det skal være religionsfrihet for mennesker med annen tro. I Pakistan for eksempel, sier tre fjerdedeler at ikke-muslimer er fri til å utøve sin religion, og hele 96 prosent uttrykker at det er «en god ting». Likevel går 84 prosent av pakistanske muslimer inn for å forankre sharia som offisiell lov. Disse tilsynelatende divergerende synspunktene analyserer Pew til å handle om at det er mulig fordi de fleste tilhengerne av sharia i Pakistan mener islamsk lov bare skal gjelde for muslimer (64 mot 34 prosent).
I Afghanistan mener imidlertid 61 prosent at ikke-muslimer også skal følge islamsk lov (samme lenke som over).
Samtidig kan det være at ønsket om å gjøre sharia til landets offisielle lov er høyere i land der grunnloven eller grunnleggende lover allerede favoriserer islam fremfor andre religioner.
Dessuten har muslimer over hele verden forskjellige oppfatninger av hva sharia betyr i praksis, sier Pew. Men i landene som ble undersøkt i Sør-Asia, sier majoritetene konsekvent at det bare er én mulig måte å forstå sharia på. Andelen som har denne oppfatningen varierer fra 67 prosent i Afghanistan til 57 prosent i Bangladesh.
Blant de som ønsker seg sharia som landets offisielle lover, støtter de i tillegg straffemetoder som pisking eller avskjæring av hender også for tyver og ranere. I Afghanistan støtter 81 prosent slike hudud-straffer, kun slått av Pakistan (88 prosent).
I de fleste landene avviser muslimene selvmordsbombing og andre angrep mot sivile. Imidlertid sier betydelige minoriteter i flere land at slike voldshandlinger noen ganger er berettiget, herav 39 prosent i Afghanistan og 40 prosent i de palestinske områdene.
Kvinners rolle
I de fleste landene er flertallet av muslimske kvinner så vel som menn enige om at en kone alltid er pliktig til å adlyde mannen sin. Dette gjelder for 94 prosent i Afghanistan. Her er de kun slått av Malaysia der 96 prosent sier det samme.
På spørsmål om kvinner selv skal kunne velge «slør» (hijab), sier kun 30 prosent av afghanske muslimer ja. Det er nest lavest av alle land, da også 30 prosent i Nigeria sier at kvinner kan velge dette selv, mens 29 prosent i Kongo gir kvinnene «slik frihet». Kun 30 prosent av afghanske muslimer mener sønner og døtre skal ha lik arverett, men her er det enda færre i Egypt (26 pst), Jordan (25 pst), Irak (22 pst), Marokko og Tunisia (begge 15 pst). I Afghanistan var kjønnsfordelingen på menn og kvinner i dette spørsmålet 23 prosent for mennene og 40 prosent for kvinnene. Av alle land var det færrest kvinner fra Afghanistan som ønsket å bestemme tildekking selv.
I de fleste landene der det ble stilt spørsmål om såkalte «æresdrap», sier flertallet at slike drap aldri er berettiget. Men i to land, Afghanistan og Irak, mener flertallet at slike «utenrettslige henrettelser av kvinner» er berettiget. Dette fordi kvinnene har skadet familien ære ved å ha sex før ekteskap eller vært utro (sistnevnte kan også være i form av voldtekt).
Demokrati?
Mange av landene ønsker seg demokrati fremfor en mektig leder, men ikke i Afghanistan. 51 prosent vil ha en mektig leder, mens 45 prosent ønsker seg demokrati. Her er Afghanistan bare slått av Kirgisistan (64 pst velger mektig leder, 32 pst demokrati) og Pakistan (56 mot 29 pst).
Så er spørsmålet hva som skal være religiøse lederes rolle i politikken. Også her troner Afghanistan på topp, der 82 prosent mener de skal ha en rolle i politikken. Av disse mener 53 prosent «stor innflytelse», mens 41 prosent sier «noe innflytelse».
Vi kan nok se langt etter noe demokrati eller forbedring av kvinners rettigheter i Afghanistan – og det ser det ut som mange i landet er fornøyd med. Dessverre kan vi si, men det er forskjell på kulturer.
På Facebook minner Høyres Mahmoud Farahmand oss på at mens krigen i Afghanistan har pågått, har Taliban hatt en del støttespillere. Både i internt i landet og i nabolandene. «Pakistan har vært et fristed for organisasjonen. Talibans toppledelse har hatt tilholdssted i Quetta og fjernstyrt en del av aktivitetene derfra», forteller Farahmand, der det etter Talibans inntog i presidentpalasset ble jublet i Quettas gater. «Så sent som for noen dager siden samlet en del pakistanske organisasjoner inn penger til støtte for Taliban», sier han.
Han påpeker videre at det ikke er lett å forstå hvorfor et land som tilsynelatende skal være vår alliert, har opptrådt på denne måten.
«Et land som mottar støtte fra Vesten har aktivt gått inn for å sabotere vår innsats og muligens også aktivt bidratt til å styrke Taliban. Og ikke minst hvorfor vestlige medier har skrevet så lite om det.»
I tillegg har Iran bistått Taliban og stammeledere som har tatt til våpen mot NATO i Afghanistan, sier Farahmand, og avslutter:
«Nå uttrykker begge land bekymring for sin egen situasjon etter at Taliban nok engang har overtatt Kabul. Det hele blir litt komisk.»