Frykten for at andre enn dem selv også skal få sin stemme hørt, synes stadig voksende i Støre-regjeringen. Nå er det kulturminister Lubna Jaffery som fronter ønsket om å gjøre Grunnlovens §100 enda mer ugjenkjennelig.
Ytringsfrihet anses ikke som et gode, men som en trussel av sittende regjering. Det er faktisk ikke mulig å tolke utspillet annerledes.
EUs Digital Services Act (DSA) er et sensurregime av flere grunner, basert på hvordan loven er utformet og håndheves, samt dens potensielle konsekvenser for ytringsfriheten. Det er vanskelig å se for seg at plattformer som vår egen, rights.no, kan opprettholde tilstedeværelse i sosiale medier den dagen DSA implementeres.
Designet er utformet for å fjerne stemmer som våre fra de mest brukte digitale samlingsstedene.
DSA pålegger plattformer å identifisere og fjerne «ulovlig innhold» og «systematiske risikoer» som kan true sivile diskurser, valgprosesser eller folkehelse. Begrepene er imidlertid dårlig definert, noe som gir EU-kommisjonen og nasjonale myndigheter betydelig skjønn til å bestemme hva som er akseptabelt. Dette kan føre til at lovlige, men kontroversielle eller upopulære meninger blir fjernet for å unngå bøter, som kan utgjøre opptil 6 prosent av en plattforms globale omsetning. For en liten stiftelse som HRS vil det eksempelvis kunne innebære at vi må bruke enormt mye tid på å ettergå kommentarfelt, samtidig som bøter vil være fullstendig ødeleggende for økonomien.
For å unngå straffereaksjoner er plattformer incentivert til å fjerne innhold proaktivt, selv om det er lovlige ytringer. Dette kan resultere i at legitime ytringer, inkludert irritasjonsvekkende, kritiske eller uortodokse synspunkter, sensureres av frykt for å misforstås eller straffes. Kritikere hevder dette skaper en «forsiktighetskultur» som undergraver fri debatt, og det har kritikerne unektelig rett i. Loven gir EU-myndigheter og potensielt autoritært innstilte nasjonale regjeringer verktøy til å tvinge plattformer til å hjelpe med å sensurere innhold som er ubeleilig for dem.
Dette ikke bare kan, men vil styrke regjeringens kontroll over offentlig diskurs.
Hvem eier sannheten?
Forfatter Einar Andreas Lund har gjort seg noen viktige tanker om DSA på Facebook.
Hvis noen poster noe som kan tolkes som feilinformasjon eller noe som kan klassifiseres som «skadelig» – f.eks. om klima, innvandring, kjønn, religion, helse, politikk – så kan plattformen bli straffet hvis de ikke fjerner det raskt nok. Og hvem bestemmer hva som er feil eller «skadelig»? Det skal statlige tilsyn, som i Norges tilfelle Medietilsynet, gjøre. De skal få makt til å kreve innhold fjernet. Og det er her det begynner å bli skummelt.
Når bøtene truer, kommer en del av plattformene til å være overivrige. De vil fjerne alt som lukter bråk eller bøter. Det betyr at vi kanskje aldri får en hel del nyttige og viktige fakta eller opplysninger – ikke fordi det nødvendigvis er løgner, men fordi det er fakta som strider mot rådende idealer og mot den rådende moralismen: Det er politisk ukorrekt.
Vi risikerer å få en offentlighet hvor sannhet og fakta filtreres gjennom algoritmer, byråkrater og ren frykt. Det som gjenstår, er trygge, politisk korrekte utsagn – og vi får mennesker som er enda reddere for å si hva de mener. Nordmenn flest vil selvfølgelig ikke ønske å bli bøtelagt for ytringer.
Tenk deg følgende: Du skriver et innlegg om kjønnspolitikk. Du lenker til en studie som stiller spørsmål ved det rådende politisk korrekte narrativet. Noen melder inn innlegget som «skadelig» eller feil. Plattformen fjerner det, bare for å være på den sikre siden. Kanskje kontoen din stenges. Kanskje du blir «flagget». Skal vi bli enda reddere for å si noe feil eller noe som er ukorrekt? Skal vi kanselleres enda mer – og i tillegg kanskje bøtelegges?
Det finnes absolutt feilinformasjon. Det finnes løgner. Det finnes folk som sprer ren gift. Men det er ikke staten som skal avgjøre hva som er sant. Det er heller ikke algoritmer. Det er offentligheten – i fri samtale, i konflikt, i søken etter innsikt og fakta.
Og hva med feilinformasjon fra staten selv?
Det mest ubehagelige spørsmålet er muligens dette: Hva skjer når det er staten, myndighetene, eller de «godkjente ekspertene» som sprer feilinformasjon?
Når politikere, helsemyndigheter eller store medier farer med halve sannheter – eller direkte feil – finnes det ingen bøter. Ingen krav om sletting. Ingen kansellering.
Hva med feilinformasjon om innvandring, kriminalitet, biologi, religion, helse eller klima – som også kan komme fra statsfinansierte organer og ideologiske institusjoner? Skal de også bøtelegges? Neppe.
Vi får en offentlighet der vanlige mennesker sensureres, mens systemet selv aldri eller sjelden står til ansvar. Det er ikke demokrati. Det er maktskjerming. Hvis myndighetene får makt til å regulere mening og språk i den grad det nå foreslås, er vi ikke lenger i et fritt samfunn. Da er vi i et kontrollsamfunn.
Og da er det kanskje på tide å spørre: Hvem beskytter oss egentlig – og hvem beskytter vi oss mot?
Det er svært viktige spørsmål. Viljen til å prioritere kontroll fremfor å beskytte individuelle rettigheter er ikke nytt fra sittende regjerings hold.
En gradvis radikalisering av politikken
Bokbrenningsaksjonene på 1930-tallet var symbolsk, ment å sende en klar melding om ideologisk renselse. De var en viktig symbolsk og ideologisk handling som bidro til Holocaust på flere måter. De tjente også som et tidlig varselsignal om regimets totalitære ambisjoner og deres mål om å kontrollere tankegang og kultur. Vår tids sensur av ytringer bærer i seg kimen til det samme, og at ord straffes hardere enn vold er allerede et faktum.
Bokbrenningene var en del av nazistenes bredere politikk for å eliminere «upassende» ideer, spesielt de som ble ansett som «ikke-tyske» eller i strid med nazistisk ideologi. Dette inkluderte bøker skrevet av jødiske forfattere, sosialister, kommunister, pasifister og andre opposisjonelle stemmer. Ved å brenne disse bøkene forsøkte nazistene å undertrykke kritisk tenkning og fremme en monokulturell nasjonalistisk ideologi.
Dehumanisering av jøder var et annet viktig element, og et element som dessverre har vært gjenkjennelig i dag – ikke minst fra Støre-regjeringens side. Bokbrenningene var del av den bredere antisemittiske politikken der jøder ble fremstilt som en trussel mot tysk kultur. Jødiske forfattere, som Heinrich Heine, Sigmund Freud og Franz Kafka, fikk sine verker brent offentlig. Dette bidro til å dehumanisere jøder ved å assosiere dem med «degenerert» kunst og litteratur, noe som banet vei for ytterligere undertrykkelse og vold.
Bokbrenningene var et tidlig skritt i en gradvis radikalisering av nazistenes politikk. Det startet med kulturell rensing, men utviklet seg til mer alvorlige tiltak som Nürnberglovene (1935) og til slutt Holocaust. Kulturell sensur og undertrykkelse var en forløper til fysisk eliminering.
Propaganda og massesuggesjon var det unektelige resultatet. Bokbrenningene ble organisert som offentlige massemøter, der tusenvis deltok mens propagandataler ble holdt. Dette ritualet bidro til å skape en følelse av samhold og styrket nazistenes kontroll over folkemengden. Det skapte også en atmosfære hvor vold og undertrykkelse ble normalisert.
Ødeleggelse av intellektuelt mangfold var en reell effekt. Ved å sensurere bøker og kunst som utfordret nazistenes verdensbilde, hindret regimet spredning av alternative ideer og kritiske refleksjoner. Dette bidro til å isolere befolkningen fra sannheten og fremme regimets hatefulle ideologi uten motstand.
Påfallende autoritært
Da statsminister Jonas Gahr Støre i dag holdt sin halvårsoppsummerende pressekonferanse i hagen til regjeringens representasjonsbolig, er det med et bakteppe av en rekke lovendringer som gir regjeringen utstrakt makt. Ønsket om å innføre DSA er ikke den eneste politiske føringen som vekker tanker om historiske paralleller.
Vi kan huske tilbake til hva som skjedde da professor Benedikte Moltumyr Høgberg gjennom påsken filleristet Stortinget, som var i ferd med å vedta en lov som undergraver de demokratiske prinsippene i Grunnloven og gir regjeringen makt til å handle suverent. Loven er nå vedtatt i en noe mer spiselig, men dog bekymringsfull variant, men la oss minnes hvordan professoren avsluttet i sitt siste innlegg:
For dere andre, så har påskeføljetongen nå kommet med en real-time-ending, der det er post 2 som har fått særlig mye oppmerksomhet. Det er den om regjeringens forslag til ekstraordinære fullmakter til seg selv, inntatt i en lov som heter «sivilbeskyttelsesloven». Men for å få med deg slutten, bør du helst ha lest alle postene. Vi begynner uansett med et historisk tilbakeblikk som alle kjenner godt:
Den 23. mars 1933 fikk Hitler ekstraordinære fullmakter fra Riksdagen. Disse var inntatt i «Gesetz zur Behebung der Not von Volk und Reich» (engelsk: «Law to Remedy the Distress of People and Reich»). Da Hitler ba om å få de ekstraordinære fullmaktene i en tale samme dag, lovet han særlig tre ting – at fullmaktene skulle brukes til det beste for folket, at terskelen for å anvende fullmaktene uansett var høy, og at fullmaktene ville representere demokratiets vilje. Han lovet blant annet (engelsk oversettelse):
«The Government will only make use of this authorization insofar as this is requisite for the implementation of vital measures.»
Han argumenterte for at i krisesituasjoner er det vanskelig for regjeringen å skulle bruke tid på å forhandle med Riksdagen. I stedet skulle fullmakter fra Riksdagen sørge for demokratisk forankring og Riksdagen skulle absolutt ikke spilles utover sidelinjen:
«On the contrary: it reserves the right, for the future as well, to inform the Reichstag of its measures or to obtain its consent.»
Riksdagen skulle altså informeres – meddeles – om de tiltakene regjeringen ville iverksette med hjemmel i de ekstraordinære fullmakter.
I denne perioden var det særlig to tyske statsrettsprofessorer som var toneangivende. Carl Schmitt og Hans Kelsen. Begge mente – pussig nok – at flertallsviljen var suveren og at så lenge avskaffelsen av demokratiet skjedde med folkeflertallet i ryggen, så var avskaffelsen lovlig og demokratisk. Men der Schmitt var tilhenger av ekstraordinære fullmakter til regjeringen var Kelsen av jødisk herkomst og kritisk til Hitler.
En knapp måned etter at fullmaktsloven ble vedtatt i 1933 fikk Kelsen sparken som professor og måtte flykte fra landet. To måneder senere forbød Hitler andre politiske partier. Og dommere måtte sverge troskap til landets fører for å beholde sine stillinger.
Det er altså ikke bare HRS som har sammenliknet politikernes adferd med tidligere tiders politikere – og også de historiske skikkelsene forvisset folket om de beste intensjoner. Kan vi minne om at LOs tankesmie Agendas rådgiver Sylo Taraku – nylig oppnevnt som medlem i Norges UNESCO-kommisjon, trakk fram samme Carl Schmitt for å begrunne behovet for bredere fullmakter til myndighetene?
Vi kan også minne om de allerede implementerte overvåkningslovene som vi i forkant advarte sterkt mot i 2023. PST gis adgang til å samle enorme mengder data, hovedsakelig hentet fra den digitale verden, om hver og en av oss, hvis PST mener det er nødvendig for Norges sikkerhet. Loven gir PST myndighet til å utføre risikovurderinger og iverksette forebyggende tiltak, som å kontakte enkeltpersoner eller grupper som kan være i ferd med å radikaliseres. Det begrunnes i PSTs evne til å gripe inn tidlig, men øker også betydelig risikoen for at uskyldige blir overvåket hvis vurderingene er feilaktige. Og hvem vurderer hva utfra hvilke kriterier?
Sensur dreper sannhet – og mennesker
Da Facebooksjef Mark Zuckerberg etter Trumps tilbakekomst i Det hvite hus innrømmet at sosiale medier faktisk er et sensurverktøy, skrev forfatter, statsviter, politisk kommentator og tidligere akademiker anerkjent for sin forskning på populisme og høyreorienterte bevegelser, Matt Goodwin:
Noe av det mest opprørende i politikken er når ledere anklager velgere for «feilinformasjon» samtidig som de skjuler informasjon for dem.
Du ser det hele tiden.
Om masseinnvandring. Om kriminalitet. Og, som vi har blitt påminnet denne uken, om voldtektsgjengskandalen som for tiden påvirker hele Storbritannia.
Han har fremdeles rett. Svært mye av det myndigheter og faktasjekkere har hevdet er «desinformasjon» og «misinformasjon» har vist seg å være helt riktig og sant, og likevel vil regjeringen ha mer sensur, mer renskning av meninger, mindre motstand mot sitt eget propagandaapparat.
Flemming Rose, mest kjent som kjent som mannen som stod bak Jyllands-Postens publisering av Muhammedkarikaturene og forfatter av den ledsagende artikkelen, skriver i Taushetens tyranni at Holocaust kunne skje fordi folk ikke kunne ytre seg fritt. Da kunne folk nettopp ytret seg kritisk til nazistenes ord og handlinger.
Tror Arbeiderpartiet at utfallet blir et annet når de benytter de samme metodene som ledet til katastrofen fra 30-tallet og utover?
I kombinasjon med overvåkingsvilje og utvidede fullmakter til seg selv, trenger man ikke engang gå inn på Arbeiderpartiets antisemittisme. Det som skjer er tydelig okke som. De bærer ved til bokbålet.