Hele Norge har fått med seg hvordan regjeringen var en hårsbredd fra å gi seg selv ekstraordinære fullmakter. Hadde det ikke vært for professor Høgbergs Facebook-innlegg, ville loven blitt banket gjennom. På NRK Debatten gjorde programleder Fredrik Solvang en god jobb i å opplyse hva konsekvensen av en slik lov ville vært – og Høgberg selv ga også en god forklaring, der hun trakk sammenligninger til da Adolf Hitler kom til makten i Tyskland på 1930-tallet.
– Nå tror ikke jeg dette er planen til norske politikere, men ekstraordinære fullmakter er det typiske grepet man ofte ser, som seiler litt under radaren, til å bruke lovgivningen på sin side og avskaffe demokratiet, sa hun.
Deretter puttet alle unntatt Arbeiderpartiet halen mellom beina, men som vi påpekte fredag, er det god grunn til fortsatt å bekymre seg, for andre gangs votering ligger og blinker i framtiden, og et stadig mer autoritært Ap vil antakelig gjøre alt i sin makt for å få det som de vil. Det vil de med all sannsynlighet også klare, gitt de lovene de allerede har fått dunket på plass de siste årene – ved hjelp av blant annet Høyre.
En tenkepause
Det «geniale» med tenkepause før ny votering er nettopp å kjøre en prosess via NIM, Norges institusjon for menneskerettigheter. Den som har orken og lysten til å begi seg ut på hva NIM driver med, kan lese det her. Det er en ganske lang ordsalat om universelle menneskerettigheter med henvisning til FN. Det er ikke godt nytt – som vi nylig har fokusert på i saken En farlig drøm om en FN-ledet verdensorden.
NIM stilte selv på Debatten med jurist Anine Kierulf, og det hørtes forsåvidt betryggende ut, men det gikk ikke så lang tid før Sylo Taraku var på plass på Facebook for å kommentere tumultene rundt loven. På Wikipedia beskrives Taraku slik:
Han har sittet i Brochmann II-utvalget, i Pressens Faglige Utvalg og i Arbeiderpartiets Migrasjonsutvalg. I dag er han medlem i Ekstremismekommisjonen og Mannsutvalget. Han er styremedlem i Fritt Ord.
Våre lesere kjenner Taraku fra en rekke saker, sist fra saken Med rett til å sverte.
AUF og den LO-eide Tankesmien Agenda var begge med på å utarbeide og signere en NOU, en norsk offentlig utredning om ekstremisme i fjor. Aktører som selv omtaler seg som «søsterparti» med ekstremistiske Fatah Youth og var involvert i å hente dem til Norge bare uker etter det groteske terrorangrepet 7.oktober, satt med definisjonsmakt til å fastslå at HRS og Hege Storhaug er ekstremister.
Når Taraku uttaler seg om menneskerettigheter, kan man med sikkerhet vite at det er med etablerte doble standarder. Han slettet selv Facebook-statusen sin, der jeg var den eneste som kommenterte. Men det han skrev var oppsiktsvekkende, og det er all grunn til å advare når han, sammen med NIM og LO, utgjør «motstemmer». De er ikke motstemmer mot lovforslaget, det står ikke til troende.
Kontroll i krisetider
Taraku har flere tusen venner og innlegget hans regnes dermed som offentlig.
Innlegget var langt og måtte deles i to skjermbilder. Derfor avsluttes første bilde med samme setning som andre bilde begynner med.
Det var en som kommenterte ivrig på dette innspillet, og det var meg. Jeg har skjermbilder av kommentarene også. For det ble en diskusjon som resulterte i at Taraku avpubliserte hele innlegget. Det er jo fint å ville tenke litt grundigere gjennom ting, men dette er enda et eksempel på «hvordan kunne de i det hele tatt komme med det i utgangspunktet?», slik mange også har stilt spørsmål ved hvordan forslaget til lovendring i det hele tatt ble framsatt.
Schmitt (som Taraku riktignok endret med å sette inn i innlegget «har en mørk historie»), var en tysk jurist og politisk filosof som spilte en betydelig rolle i den intellektuelle og juridiske legitimeringen av autoritære ideer i Weimar-republikken, noe som indirekte bidro til å legge grunnlaget for Hitlers maktovertakelse i 1933. I Politische Theologie definerte Schmitt suverenitet som evnen til å erklære unntakstilstanden, der normale lover kan suspenderes i krisetider. Han argumenterte for at en sterk leder måtte kunne handle besluttsomt utenfor juridiske rammer for å beskytte staten. Dette appellerte til konservative og nasjonalistiske krefter som så Weimar-republikkens demokratiske system som svakt og ute av stand til å håndtere kriser som hyperinflasjon, kommunistiske opptøyer og høyreorientert vold.
Etter Riksdagsbrannen i februar 1933 og vedtakelsen av Fullmaktsloven i mars 1933, som ga Hitler diktatoriske fullmakter, skrev Schmitt artikler som forsvarte loven som en «nødvendig» respons på krisen. I sin artikkel Der Führer schützt das Recht (Lederen beskytter loven), rettferdiggjorde han Hitlers utrenskning av SA-ledere under De lange knivers natt som en legitim handling av en suveren leder. I mai 1933 meldte Schmitt seg inn i Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet (NSDAP) og ble en fremtredende juridisk rådgiver for naziregimet. Han ble utnevnt til professor i Berlin og redaktør for tidsskriftet Deutsche Juristen-Zeitung, hvor han promoterte nazistisk rettstenkning.
Det ligger forøvrig en god artikkel om Schmitt på Wikipedia, for den som ønsker å sette seg mer inn i hans virke.
Menneskerettighetene
Jeg påpekte derfor for Taraku at det kanskje ikke var særlig passende å komme trekkende med Schmitt for å forsvare innføring av unntakslover, all den tid professor Høgberg nettopp hadde sammenliknet loven med Hitlers. Taraku parerte med at han egentlig mente å rette fokus mot Agamben, men det er ikke stort bedre. Agamben bygger direkte på Schmitt, der Agamben fremstiller unntakstilstanden som en universell og permanent tilstand i alle moderne demokratier.
Det er helt forståelig at det ble ubehagelig for Taraku at det finnes mennesker med historiekunnskap, og etter å ha klart å besvare spørsmålet om hva han mente var det beste å foreta seg med den fremdeles ventende sivilbeskyttelsesloven, sa Taraku at han ville lene seg på NIMs anbefalinger.
NIM støtter formålet med endringene i sivilbeskyttelsesloven. De kritiserer det vage anvendelsesområdet, manglende menneskerettslige avgrensninger og svak stortingskontroll. De anbefaler tydeligere kriterier, sterkere kontrollmekanismer og en vurdering av maktfordelingskonsekvenser for å sikre at loven ikke misbrukes i krisetider. Men hvordan kan makten ikke misbrukes av et Storting som i stor grad sover seg gjennom arbeidsdagen og lener seg på dobbeltmoralske «menneskerettigheter» kokt i hop i FN, et Storting som ikke våkner før det gløder i Facebooks kommentarfelt?
Skal vi gjette om den videre utviklingen i Arbeiderpartiets tiltakende autoritære tendenser, er det rimelig å se for seg at de erklærer en eller annen form for krise – de kan peke i retning krigen i Ukraina eller kappede kabler i Østersjøen eller en annen form for krise. Deretter kommer NIMs anbefalinger, der loven anbefales vedtatt – alternativt blir rekkefølgen motsatt. Stalltipset er at da signerer alle som en av de som opprinnelig var villige til å kaste demokratiske prinsipper på båten og nå har halen mellom beina. De kommer til å logre igjen.
Det som kommer blir autoritært og det blir signert. Det kommer til å se ut omtrent som det per dags dato gjør i England, slik vi belyste i saken Muslimer med machete og menn med musematte. Man trenger ikke gå lenger enn til NIMs øvrige høringsinnspill for å se tegningen, eller til kommentarfeltet hos AUF-leder Gaute Skjervø, der ikke engang FpU-leder Simen Velle evner å besvare et enkelt ja/nei-spørsmål om hvorvidt han ønsker innført en lov som forbyr hets mot makta. Jeg tror ikke et øyeblikk på at Frp sov i demokratitimen, slik Frp-leder Sylvi Listhaug unnskyldte seg med, for Carl I. Hagen stemte nei – og har garantert forklart hvorfor.
Det er på høy tid at Stortinget med Arbeiderpartiet i spissen forteller velgerne hva de bestemmer i ulike fora det er nær umulig å få oversikt over – i EU-systemet og FN-systemet. Det er alt annet enn politikk folket har stemt på.
Illustrasjon: HRS