I løpet av de siste tiårene har det vært en betydelig nedgang i nordmenns lesing av papiraviser. I 1991 leste 84 prosent av befolkningen en papiravis daglig, mens andelen i 2023 var redusert til 17 prosent, det laveste nivået som er målt.
Samtidig har bruken av internett økt kraftig. I 2023 var 94 prosent av befolkningen på internett daglig, og blant personer under 44 år var andelen nær 100 prosent. Også blant de over 80 år har det vært en betydelig økning i internettbruk, med en oppgang på 12 prosentpoeng fra 2022 til 2023.
Denne utviklingen reflekterer en generell overgang fra tradisjonelle papirbaserte medier til digitale plattformer for informasjonsinnhenting i Norge, og det er ikke hvilke digitale plattformer som helst vi benytter oss av. Bruken av sosiale medier som nyhetskilde har økt betydelig i Norge de siste årene. I 2022 rapporterte Statistisk sentralbyrå (SSB) at 55 prosent av befolkningen fikk med seg nyheter via sosiale medier en gjennomsnittsdag.
Facebook som nyhetsleverandør
Facebook er den mest brukte plattformen for nyheter. I 2024 oppga 41 prosent av nordmenn at de brukte sosiale medier til nyheter i løpet av en uke, med Facebook som den mest populære plattformen. Det er betydelige aldersforskjeller i bruken av sosiale medier til nyhetskonsum. Blant unge mellom 16 og 24 år får 79 prosent nyheter gjennom sosiale medier, mens andelen er lavere i eldre aldersgrupper.
Samtidig er det en økende andel som kun får nyheter via sosiale medier. I aldersgruppen 16 til 24 år oppga 17 prosent i 2021 at de utelukkende fikk nyheter fra sosiale medier, mens 18 prosent i samme aldersgruppe ikke fulgte med på nyheter i det hele tatt.
Alle disse tallene illustrerer en betydelig endring i hvordan nordmenn konsumerer nyheter, med en økende overgang fra tradisjonelle medier til digitale plattformer, spesielt blant de yngre aldersgruppene. Da er det åpenbart helt vesentlig at plattformene åpner for et bredt utvalg av nyheter og reflekterer hva som foregår i verden, både her i hjemlige Norge og langt utover våre landegrenser.
Det har ikke vært tilfelle. Facebooks sensurregime har vært og er fremdeles omfattende, som vi har belyst i en rekke saker, for eksempel her og her.
Da Meta denne uken varslet at de skal legge ned programmet for faktasjekking og samtidig oppheve restriksjoner for å «gjenopprette frie ytringer» på Facebook, Instagram og Meta-plattformer, omtalte vi det som en god nyhet og en seier for ytringsfriheten. Det er det ingen bred enighet om at det er – tvert om synes det å råde både forvirring og panikk i mediene, våre hjemlige medier inkludert. Lengst av alle i frykten for frie ytringer gikk sannsynligvis VGs kommentator Shazia Majid, som mer enn antydet at et Facebook uten faktasjekking kan føre til folkemord.
Mangel på moderering av Facebook-innhold bidro til folkemord og etnisk rensing av Rohingya i Myanmar i 2017, viser omfattende forskning.
Det samme skjedde i Sri Lanka i 2018. Facebook ble brukt til å spre løgn og rykter om landets muslimer. Facebook lot meldingene stå, på tross av fortvilte rop om hjelp fra landets myndigheter.
«Forskningen» Majid viser til er innhenting av uttalelser. Noen mener at meldinger og stygge poster på Facebook kan ha bidratt til å piske opp stemningen både i Myanmar og Sri Lanka. Det er ingen grunn til å anta at de ikke har rett; selvfølgelig kan Facebook brukes til å intensivere misnøye mot andre. På samme tid må man være i stand til å se at konfliktlinjene som er tilstede er der helt uavhengig av sosiale medier.
Panikk
Det var ikke bare VG som fikk panikk av nyheten om at ytringsfriheten er på vei tilbake til sosiale medieplattformer. Det internasjonale faktasjekker-nettverket IFCN (The International Fact-Checking Network), innkalte til krisemøte. Business Insider intervjuet denne uken IFCN-direktør Angie Holan.
Holan beskrev stemningen blant faktasjekkere som dyster og frustrert.
«Dette programmet har vært en viktig del av det globale faktasjekkingssamfunnets arbeid i årevis», sa hun. «Folk er opprørt fordi de så på seg selv som partnere med god anseelse med Meta, og gjør viktig arbeid for å gjøre plattformen mer nøyaktig og pålitelig.»
Hun bemerket at faktasjekkere ikke var ansvarlige for å fjerne innlegg, bare for å merke villedende innhold og begrense spredningen.
«Det handlet aldri om sensur, men om å legge til kontekst for å forhindre at falske påstander ble virale», sa Holan.
Men effekten var sensur, for straks faktasjekkerne hadde merket innhold som «villende», ga de på samme tid Meta klarsignal om å innskrenke synlighet – for mange, HRS inkludert – på ubestemt tid, slik at enhver post på Metas plattformer fikk nedsatt synlighet.
Her på berget gikk Faktisk.no også ut med en advarsel om hvor farlig ytringsfrihet er. Ansvarlig redaktør Stian Eisenträger skrev en flammende kommentar.
Retorikken til Meta-sjefen er også problematisk fordi den støtter opp under en av de vanligste konspirasjonsteoriene om kritisk journalistikk og uavhengige faktasjekkere: At de er partiske aktører som bruker sensur for å fremme en eller annen agenda. At lederen for et av verdens mektigste og mest verdifulle selskaper legger seg på en slik linje, er urovekkende.
Forsvaret for egen virksomhet er forøvrig av det underlige slaget, der det samtidig argumenteres med at de i veldig liten grad benytter Metas faktasjekkverktøy. » I fjor var det bare snakk om to innlegg.»
Konspirasjonsteori?
Det interessante er likevel påstanden om at partiskhet er en konspirasjonsteori. Det er det beviselig ikke, noe Nate Silver også er opptatt av i sin siste oppdatering. Den amerikanske forfatteren og statistikeren skriver at faktasjekking alltid har vært et journalistisk mandat, men der det tidligere var alminnelig å hente inn politisk uavhengige fagfolk for å vurdere sannhetsgehalt, er det nå unge, ideologisk overbeviste mennesker som selv søker seg til arbeidet som faktasjekkere. Han viser videre til at det er forsket på og konkludert med at faktasjekkerne av idag befinner seg overveiende på venstresiden politisk, og gjengir en tweet av Bjørn Lomborg:
Faktisk-redaktørens påstand om konspirasjonsteorier blir omtrent like overbevisende som om man skulle si det var en konspirasjonsteori at journalister flest er venstrevridde.
Så må det i redelighetens navn legges til at dette er en generell tilstand i Vesten. Det er ikke bare Faktisk.no og VG som strever med tanken på å måtte argumentere mer og føle mindre når Meta dropper sensurpraksisen. I Danmark publiserte Berlingske torsdag en appell rettet mot danske politikere. Den er verdt å merke seg, for den samme appellen vil trolig dukke opp i norske medier:
Appell til danske politikere: Beskytt vårt demokrati – dropp Facebook og X
Danske politikere må snarest forlate Facebook, Instagram og X til fordel for nøytrale plattformer. Eller mist den siste kontrollen over egen kommunikasjon til danskene.
Kan danske politikere fortsette å forsvare å bruke Metas plattformer (primært Facebook og Instagram), nå som Mark Zuckerberg fjerner all moderering av innlegg og kommentarer?
Frykten brer seg, mens tankene om hva sensur fører til, synes fraværende av de samme.
Effekten av stille sensur
Stille sensur er et begrep som refererer til en form for usynlig eller indirekte sensur hvor ytringer og meninger begrenses uten at det nødvendigvis skjer gjennom lovgivning eller åpenbare forbud. Det kan innebære selvsensur, sosialt press, eller strukturelle mekanismer som gjør det vanskelig å fremme bestemte synspunkter.
I saken Haitiske kjæledyrspisere og vår tids stille sensur skrev vi at «Det du ikke vet, kan du faktisk ha vondt av, du kan ikke gjøre deg opp en informert mening om noe dersom du utelukkende presenteres for én side av en sak. Presenteres du bare for politikeres, interesseorganisasjoners og medienes utvalg av informasjon om verden, uten at motstemmer eller helt andre fakta presenteres parallelt, kan du ende opp med å tro at verden ser helt annerledes ut enn den i virkeligheten gjør.»
Utfordringen ved ulike former for stille sensur er at de alle er skadelige for demokratiet. Personer unnlater å ytre seg av frykt for negative konsekvenser som tap av jobb, sosial fordømmelse eller stigmatisering. En kultur der visse meninger blir marginalisert eller latterliggjort, hindrer fri meningsutveksling.
Medieplattformer eller teknologiselskaper kan velge å skjule, nedprioritere eller fjerne innhold uten nødvendigvis åpen kommunikasjon om kriteriene. Da oppstår det man kan kalle kulturell homogenisering: Bare noen få synspunkter slipper til i offentligheten, mens alternative perspektiver ignoreres.
Ytringsfrihet er en bærebjelke i et demokrati, og stille sensur kan undergrave en fri og åpen samfunnsdebatt. Når enkelte meninger blir undertrykt, kan det føre til et mer ensidig samfunn der viktige perspektiver forsvinner. En kultur der folk frykter å ytre seg kan hemme kritisk tenkning og innovasjon. Når noen få aktører kontrollerer hvilke ytringer som slipper til, kan det gi maktkonsentrasjon som kan misbrukes.
Stille sensur er derfor en alvorlig utfordring for et fritt samfunn, da det kan begrense den åpne og nødvendige samfunnsdebatten som er avgjørende for utvikling og forståelse, og den har så mange paralleller til bokbrenning at det er verdt å påpeke.
Sensur og kontroll over tanken
Bokbrenningen i 1933 var en del av nazistenes bredere politikk for å eliminere «upassende» ideer, spesielt de som ble ansett som «ikke-tyske» eller i strid med nazistisk ideologi. Dette inkluderte bøker skrevet av jødiske forfattere, sosialister, kommunister, pasifister og andre opposisjonelle stemmer. Ved å brenne disse bøkene forsøkte nazistene å undertrykke kritisk tenkning og fremme en monokulturell nasjonalistisk ideologi.
Dehumanisering av jøder var et annet viktig element, og et element som dessverre har vært gjenkjennelig i dag. Bokbrenningen var del av den bredere antisemittiske politikken der jøder ble fremstilt som en trussel mot tysk kultur. Jødiske forfattere, som Heinrich Heine, Sigmund Freud og Franz Kafka, fikk sine verker brent offentlig. Dette bidro til å dehumanisere jøder ved å assosiere dem med «degenerert» kunst og litteratur, noe som banet vei for ytterligere undertrykkelse og vold.
Bokbrenningene var et tidlig skritt i en gradvis radikalisering av nazistenes politikk. Det startet med kulturell rensing, men utviklet seg til mer alvorlige tiltak som Nürnberglovene (1935) og til slutt Holocaust. Kulturell sensur og undertrykkelse var en forløper til fysisk eliminering.
Propaganda og massesuggesjon var det unektelige resultatet. Bokbrenningene ble organisert som offentlige massemøter, der tusenvis deltok mens propagandataler ble holdt. Dette ritualet bidro til å skape en følelse av samhold og styrket nazistenes kontroll over folkemengden. Det skapte også en atmosfære hvor vold og undertrykkelse ble normalisert.
Ødeleggelse av intellektuelt mangfold var en reell effekt. Ved å sensurere bøker og kunst som utfordret nazistenes verdensbilde, hindret regimet spredning av alternative ideer og kritiske refleksjoner. Dette bidro til å isolere befolkningen fra sannheten og fremme regimets hatefulle ideologi uten motstand.
Dobbeltmoral
En venstreside som på refleks ekstremismestempler «ytre høyre», men nøler med å kritisere totalitære regimer og deres innvandrede meningsfeller, har gjort seg utilgjengelige for den tidligere etterstrebede demokratiske samtalen og meningsbrytingen. Når man ser reaksjonene på at Meta vil ha tilbake ytringsfriheten, er det påfallende at den gruppen som i størst grad lever av å ytre seg, journalister, politikere og NGO-representanter, synes det er forferdelig og skremmende at andre enn dem selv også skal få sin stemme hørt.
Shazia Majid bruker i sin kommentar et typisk eksempel på venstresidens blindsone:
I august i fjor ble tre små jenter drept i Southport i England. Det ble spredt desinformasjon om at gjerningspersonen var muslim, særlig på X, og av Elon Musk selv. Det førte til landsomfattende innvandrer- og muslimfiendtlige opptøyer. Mer enn 90 politifolk ble skadet, flyktningmottak satt i brann, moskeer angrepet.
Det hindrer ikke Elon Musk i å forsette å spre løgn.
Da det i sosiale medier ble spekulert i at gjerningsmannen var illegal migrant, er det slett ikke rart, selv om det korrekte var at han er sønn av innvandrere fra Rwanda. De britiske øyer oversvømmes bokstavelig talt av illegale, og voldsbølgen de tar med seg er åpenbar og synlig. Kriminalitetsratene øker blant andre- og tredjegenerasjons innvandrere, slik man så i groomingskandalen i Rotherham. At folk, gjerne arbeiderklassefolk, som selv kjenner innvandringen hardest på kroppen, reagerer og krever stopp, er ikke annet enn naturlig.
I britiske medier og fra britisk politisk øverste hold heter det at det er «den høyreekstreme mobben» som truer samfunnet, en historie venstresiden her hjemme også er glade i å forfekte.
«Sosiale medier flommer over av videoer av aggressive muslimske menn i flokk, noen sågar maskerte og bevæpnet. Samtidig har britisk politi hendene fulle med å arrestere briter som har skrevet hatefulle ytringer på Facebook. Opptøyene i Storbritannia viser samtidens vanvidd til fulle», kommenterte vi i kjølvannet av de bestialske drapene på Elsie, Bebe og Alice. Det var ikke Facebook og ytringsfrihet som utløste opprør, det var lang tids undertrykking og stempling av enhver som nevner de forferdelige konsekvensene masseinnvandringen har medført.
VGs dobbeltmoral opprettholdes så sent som i dag. Igjen er det Shazia Majid som skal forklare leserne at Musk er slem og løgnaktig, mens hun selv kan vise til forskning. Overskriften på Majids kommentar er Grooming-skandalen hjemsøker britene, og i ingressen heter det at «Elon Musk fyrer opp under den britiske kulturkrigen. Hans utspill har skapt politisk storm i Storbritannia.»
Samtidig er det viktig å si følgende: Det er først og fremst gjenger bestående av hvite britiske menn som utfører de fleste systematiske overgrep mot barn i UK.
Det viser britisk forskning i kjølvannet av skandalen.
Jeg vet ikke om Majid har rukket å lese den forskningen særlig grundig. Vi leste og kommenterte den allerede da den ble publisert. Å finne forskningslitteratur med større sammenblanding av epler, pærer og generell vilje til bortforklaring og relativisering skal godt gjøres. Den konkluderer til og med med at man må ha en viss forståelse for mennene som har forgrepet seg på unge jenter, fordi det kan ha vært vanskelig for de involverte overgriperne å si nei, både på grunn av gruppepress og fordi de lettere kan ha dehumanisert ofrene fordi de var av en annen etnisitet.
«Det som gjør Musk farlig er hans sammenblanding av fakta og rene løgner» fastslår Majid, før hun opprettholder historien om at hvite menn uansett er verst.
Evnen til selvkritikk vedrørende egen journalistiske virksomhet er åpenbart ikke tilstede i VG, ei heller viljen til å forstå at Musks «innblanding» i det relativiserende landskapet av politikere, medier og NGOer oppleves som en lise for en rasismestemplet arbeiderklasse.
Håp for demokratiet
Forfatter, statsviter, politisk kommentator og tidligere akademiker anerkjent for sin forskning på populisme og høyreorienterte bevegelser, Matt Goodwin, skriver:
Noe av det mest opprørende i politikken er når ledere anklager velgere for «feilinformasjon» samtidig som de skjuler informasjon for dem.
Du ser det hele tiden.
Om masseinnvandring. Om kriminalitet. Og, som vi har blitt påminnet denne uken, om voldtektsgjengskandalen som for tiden påvirker hele Storbritannia.
Han har rett. Svært mye av det myndigheter og faktasjekkere har hevdet er «desinformasjon» og «misinformasjon» har vist seg å være helt riktig og sant. Det bør glede enhver som er opptatt av ytringsfrihet og forstår at ytringsfriheten er grunnsteinen for alle andre friheter at vår tids bokbål, sensur på de plattformene der folk henter informasjon, opphører.
Flemming Rose, mest kjent som kjent som mannen som stod bak Jyllands-Postens publisering av Muhammedkarikaturene og forfatter av den ledsagende artikkelen, skriver i Taushetens tyranni at Holocaust kunne skje fordi folk ikke kunne ytre seg fritt. Da kunne folk nettopp ytret seg kritisk til nazistenes ord og handlinger.
Det er ti år siden angrepet på Charlie Hebdo. Demokratiske verdier står svakere enn de gjorde for ti år siden, men den nye seieren for ytringsfriheten er frisk luft. Så gjenstår det å se hvorvidt mediene og politikerne vil puste den inn.
(Forsideillustrasjon: laget med Grok)