Det må ha vært litt av et sjokk for statsminister Støre å ta innover seg reaksjonene 22. juli da han under minnetalen for ofrene for 11 år siden tillot seg å ta opp ekstreme holdninger blant enkelte muslimer. Støre var krystallklar på at de fleste muslimer i Norge er såkalt «moderate», og han henvendte seg til muslimske ledere med oppfordring om å ta et oppgjør med ekstreme elementer i egne rekker. Dette i kjølvannet av terroren i Oslo i sommer.
Uten blygsel
Det totalitære Brorskapets fremste synlige leder i Norge, Basim Ghozlan i Rabitamoskeen, viste nylig til fulle at han ikke eier magemål. I beste sendetid på NRK gikk han verbalt i strupen på Støre samtidig som han dro det aller fremste krenkelseskortet.
Ghozlan forfektet – uten skam – at muslimene var «først og fremst målet» for 22. juli, ikke demokratiet, ikke Ap eller AUF. At Ghozlan våger å påstå noe så hinsides, forteller alt om hans ideologiske ekstremisme. Han trekker offerkortet i god islamistisk ånd, dertil på et område (22. juli) som fremdeles bærer preg av åpne samfunnssår. Det er knapt til å tro, men dette er ikke så vanskelig å forstå: Ghozlan kjenner seg optimalt trygg i sitt islamistiske univers i Norge. Han eier ingen blygsel, han prøver ikke å skjule sine ideologiske sympatier. Ei heller ikke når han til avisen Vårt Land som religiøs leder avviser å diskutere islams teologi i forhold til homofili:
«Jeg synes det er feil å diskutere på dette tidspunktet. (…) Det er dumt å diskutere verdisaker som det tar lang tid å komme til bunns i.»
Feil tidspunkt når to er drept av en islamist/jihadist og titalls er påført skuddskader, der altså. Lang tid å komme til bunns i, sier han. Nei, det er overhodet ikke lang tid som trengs. 10 land i verden har dødsstraff for homofili, og dødsstraffen er basert på klassisk sharia. Koranen veileder gjennom historien om Lot og byene Sodoma og Gomorra, steiner skal hagle over synderne. Det eneste man er uenig i er hvordan henrettelsen skal foregå: eksempelvis kastes ut fra et tak (IS-metoden) eller henges i heisekraner (Iran-metoden).
Her bør det også skytes inn at Islamsk Råd Norge i sin tid ikke klarte å ta avstand fra nettopp teologien overfor homofile i Iran. (Frem til dags dato har rådet ikke klart å gi beskjed, nå 15 år etter at skandalen var et faktum.) Unnskyldningen var at de ikke kjente til sjiaislams tekster og tolkninger, derfor henvendte rådet seg til Yusuf Qaradawi, leder av Det europeiske rådet for fatwa og forskning. Derfra kom det aldri et svar. Nå etter 25. juni er visen denne:
«Islam tillater ikke å ta livet av uskyldige mennesker – om de så er homofile eller heterofile. Gjerningspersonens handling har ingen rot i islam og er fullstendig i strid med islamsk lære. Ingen norske muslimer slutter opp om slike handlinger.»
IRN skal ha ros for én ting: her sies det indirekte at islam tillater å ta livet av skyldige mennesker. Nettopp, det er helt riktig: «Den som dreper et menneske – uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse – skal anses som hadde han drept hele menneskeheten (min utheving, Koranen 5:35.).» Det er denne innskutte bisetningen IRN og også Abid Raja har hoppet bukk over tidligere når de skal renvaske islam for vold og drap. IRNs påstand om at terroristen 25. juni ikke har teologisk grunnlag i islam for sine handlinger, er naturligvis en blank løgn. Det samme gjelder at ingen muslimer støtter terroren 25. juni. Da er det bare å minne om alle pride-arrangement som ble avlyst etter 25. juni, endog i lille Mo i Rana, med eksempelvis denne begrunnelsen fra PST: – Vi har oversikt over miljøene (potensielle terrormiljø), men ikke kontroll over alle enkeltpersoner.
Imamen som snakket sant
Så er disse islamske lederne og imamene egentlig imot vold og drap i Allahs og Muhammeds navn? Ikke hvis vi skal tro Ahmed Akkari, som i sin tid var imam i en rekke danske sunnimoskeer og også shariadommer (hans egen karakteristikk) i de danske gettoene. Han var videre en sentral hjerne bak imamdelegasjonen som i 2006 dro fra Danmark til Midtøsten for å ildne opp massene under karikaturstriden, men i 2008 hoppet han av karusellen. Seks år senere, i 2014, kom boken hans, Min afsked med islamismen. Muhammedkrisen, dobbeltspillet og kampen mod Danmark. Boken er særdeles modig, avslørende og et uhyre viktig dokument over nettopp dobbeltspillet og ekstremismen som foregår rett foran våre neser. Akkari forteller rett ut om løgner fra imamer og andre lederes tunger overfor oss «vantro».
Men det er verre enn som så: Indirekte eller direkte støttes jihadister og terrorister fra egne rekker.
Akkari forteller eksempelvis om en hendelse i en lang rekke fra eksempelvis Taiba-moskeen på Nørrebro, København, der en ganske nyankommen tunisier (Abdullah) raskt ble radikalisert. Alle i moskeen visste hva som hadde skjedd, men ingen gikk til politiet. Tvert om skjedde dette: Ryktene gikk blant moskémedlemmene om at denne mannen planla konkret et terrorangrep. Den danske sikkerhetstjenesten (PET) fikk han nemlig på radaren, og mannen gikk under jorden.
«Han er blitt oppdaget», hvisket folk i moskeen. Ryktene kom fra personer med forbindelser til jihadistene (s. 220).
Folk var bekymret, forteller Akkari. Ikke for et voldelig angrep et sted i Danmark, «kun for Abdullah selv», at han skulle bli sporet opp av PET.
«I moskeene hadde vi en lallende holdning til radikalismen i praksis, som gjorde det lett for unge å spasserer fra de moderate grupper til de mest ekstreme uten å møte løftede pekefingre.»
Akkari opplevde mange som Abdullah i moskeer i Århus og København. Noen dro utenlands for å krige (jihad), noen var delaktige i terrorplaner, mens andre endte i fengsel etter å ha deltatt i «kriminelle kampanjer mot de ‘legitime vantro mål’».
«Mange av dem vendte siden tilbake til moskeene, der de visste at de alltid kunne få hjelp og beskyttelse. I Taiba-moskeen ble nærmest slått ring om disse typene. Uansett hvem de var, og hva de hadde gjort, ble de ikke angitt. Tvertimot ble de mottatt med store smil og varm mat i kafeteriaen. Mange betraktet dem som helter, og selv dem som bestemt ikke gjorde det, kunne aldri finne på å forråde fellesskapet ved å gå til politiet.» (s. 220)
En bombe
Vi går nå videre i Akkaris bok, og her kommer kanskje en enda større bombe:
De få gangene vold har blitt fordømt av disse kretsene, har det vært i taktiske utmeldinger til danske medier. Men nesten aldri uten et diskret, nesten usynlig forbehold som de likesinnede kunne avkode.» (s. 221)
Han forteller oss altså at «disse kretsene», som vel er imamer og i norsk sammenheng også Islamsk Råd, ikke er mot bruk av vold og terror. Altså de kretsene med makt internt. Dette burde ryste oss, og dette burde journalister begjærlig notere seg.
Akkari forteller også at han som imam aldri oppfordret til vold og terror, med han fordømte heller aldri terror i sine prekener. Han praktiserte «den stilltiende aksept».
«Det var utenkelig å kritisere jihadistene ved fredagsbønnen og i andre åpne fora. Gjorde vi det ville vi blitt utropt som forrædere og mistet anseelse og respekt, og det var ingen av oss klar til å avstå. Eneste mulighet syntes derfor å være en diskret appell til problemets kjerne: de personene som stod for vervningen av nye rabiate rekrutter i moskeen.» (s. 222)
Verken Ghozlan eller IRN ser ut til å ta Støres oppfordring om å henvende seg til rabiate krefter i egne miljø. Endog den skeive gruppen Salam aviser Støre på strak arm. Unge homofile muslimer i Norge er redd for at «syndebukker utpekes» gjennom Støres utspill, og bedyrer samtidig at Salam allerede har «en konstruktiv dialog med muslimske trossamfunn». Av alle skulle man tro nettopp at homofile muslimer kjenner godt til tekstene som brukes mot dem og hvilke holdninger de lever med i sine familier og moskémiljø.
Støres ry som en dialogens mann tilbake til karikaturkrisen i 2006, må ha fått seg en solid knekk etter angrepene på ham da han i beste mening prøvde å strekke ut en hånd til de «moderate».
Spørsmålet Støre bør besvare nå er: Hvem er troverdig dialogpartner som har det norske samfunnets beste i front? Ingen moskeer med deres styrer og imamer så vidt jeg vet. Hele det populære og statlig finansierte prosjektet med dialog og interreligiøs samvær ser ut til å ha falt i grus med den kontante avvisningen av Støre. Forstår Støre og hans mannskap dette selv? For – igjen: Hvem er en troverdig dialogpartner, en partner som inderlig viser vilje til å ta et oppgjør med islams iboende vold?
Hovedillustrasjon: Skjermdump NRK 22. juli.