Drammenspolitiet skal gå gjennom anmeldelsen av hatimamen på nytt etter at HRS avdekket at saken var henlagt. Til HRS sier den nye ansvarlige juristen på saken, Stein Anders Gule, at saken åpner for skjønnsmessige vurderinger.
– Jeg mener at straffelovens § 185 er nokså tydelig når det gjelder hvilke ytringer som rammes. Det vil imidlertid i mange straffesaker være et visst rom for juristen til å utøve sitt eget skjønn, dette gjelder ikke bare strl. § 185, sier Stein Anders Gule til HRS, og fortsetter:
-Paragrafens ordlyd må tolkes og ses i lys av Høyesterettspraksis samt øvrige rettskilder. Rettsregelen en kommer frem til må så anvendes på den konkrete saken. Her vil vektingen av de ulike kildene være en vurdering som i stor grad er opp til hver enkelt jurist. Det er ikke alltid en kommer til et svar alle jurister vil være enig i. Derfor har vi både klage- og ankemuligheter i rettssystemet vårt, fastslår han.
At politiet har valgt å se på på saken på nytt er gode nyheter, og på samme tid kan det fastslås at det ikke bare er politijurister som bedriver skjønnsmessige vurderinger. Det samme gjør antirasister, og «vektingen av de ulike kildene» synes å ha vært utslagsgivende når ARS ikke har valgt å klage på henleggelsen. Bak en rekke beviselige løgner levnes liten tvil om at rasisme mot jøder vektes langt lettere enn rasisme mot muslimer i den tungt statsfinansierte antirasistiske stiftelsen.
ARS, fokus og usannheter
Det antirasistiske arbeidet til ARS belønnes i år med 6 075 000 kroner, og ARS mottar det desidert største økonomiske kakestykket av alle organisasjoner som får statsstøtte i kraft av å være «nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet». Forutsetningene for å motta støtte er listet opp av IMDi:
ARS skal altså «bedre kunnskap om muligheter og utfordringer ved integreringsprosessen», og det kan man jo forsåvidt si de gjør ved leder Hatem Ben Masour, som definitivt viser både at han utnytter muligheter, og at integrering inn i et samfunn tuftet på likeverd ikke er så enkelt.
«Du kan sitere meg på følgende», skrev Mansour til HRS:
«Antirasistisk Senter har gått gjennom vår oversikt over innkommen post og kan ikke finne noen henleggelse sendt oss 23. mai i år. Vi har derfor tatt kontakt med Politiet for å få en klarhet i dette.»
Tåkeleggingen har vi belyst tidligere i saken Antirasistisk Senter: – Vi finner ikke noe varsel om henleggelse, og det har ikke vært mulig å få Mansour i tale etter det. Det var ingen tvil om at politiet hadde sendt ARS varsel om henleggelsen. Mansour ville siteres på at han hadde tatt kontakt med politiet, men heller ikke det var sant. Påtaleansvarlig politiinspektør, Dag Lyngås, bekrefter at ARS-lederen ikke har gitt lyd fra seg.
«Underretning er sendt til Antirasistisk Senter, Storgata 25, 0184 Oslo. Jeg har ikke hørt fra Mansour», skriver Lyngås til HRS.
ARS’ metode
Antirasistisk Senter er programforpliktet til å ta rasisme på alvor. Derfor stilte da også leder Mansour villig opp for å fortelle hvor trist han mener det er at den grove antisemittismen ble henlagt. Han har stilt opp i blant annet Dagsavisen Fremtiden og Dagen for å uttale seg både om at han ikke har visst om henleggelsen og at han er lei seg for det, selv om det siste framstår lite sannsynlig når det første beviselig er feil.
Engasjementet for antisemittisme er vanskelig å få øye på i ARS, og det var da heller ikke Mansour som leverte anmeldelsen. Det var det tidligere leder, Rune Berglund Steen som gjorde, dog etter at drammenseren Hans-Christian Holm leverte den første anmeldelsen. Berglund Steen kommenterte saken slik til oss:
«Jeg har vel aldri gitt kommentarer til HRS – men det ligger mellom linjene hva jeg synes om en slik henleggelse, siden det var jeg som besluttet å anmelde. Enda en henleggelse av antisemittisme…», skrev Berglund Steen.
Hvorvidt Mansour ville anmeldt kan vi selvsagt ikke si noe om, men hovedfokuset hos ARS er islamofobi og muslimhat – preget av mye oppmerksomhetsjag og lemfeldig omgang med sannheten gjennom så mange år at det framstår som en innarbeidet metode. Og den virker.
Det er når man lykkes i å gjøre egne usannheter om til publikums opplevde sannheter at man samtidig mister beviselig sannhet av syne. Løgnen får leve videre. Kanskje er det fordi vi nordmenn er så naive at vi umiddelbart tror på det folk forteller oss, uten å stille spørsmål eller ta til motmæle, eller kanskje er det ønsket om at løgnene som framsettes skal være sanne som gjør at de fungerer så godt? Det er ikke godt å si, men at usannheter er gangbar mynt med høyere kurs enn sannheter, det har ARS klart å bevise.
Det er ingen som lar seg overraske, særlig ikke dager etter at NRK har lagt ut filmen Prosjekt sløseri, som dokumenterer hvordan uttalte antirasister framsetter de villeste påstander om hat og hets de har vært utsatt for, eksempelvis at de har fått malt hakekors på døren, at de har mottatt drapstrusler og trusler om voldtekt etter at Sløseriombudsmannen tøyset med kunsten deres på Facebook. Ingen av påstandene kan dokumenteres – selv ikke etter at kunstner Morten Traavik utlovte dusør på 250.000 kroner for bevis på slike trusler. Påstandene vil aldri komme til å bli dokumentert, ut fra de erfaringene HRS har gjort om det samme. Og verken mediene eller politikerne vil løfte en finger for å få frem sannheten.
Men selv om det norske folk har vennet seg til å høre løgner, er alvorsgraden når slike framsettes fra et lite scenekunstmiljø lavere enn når slike framsettes av en av landets ledende organisasjon på integreringsfeltet. Og spesielt alvorlig er det fordi løgnene har realpolitisk og samfunnsmessig effekt.
Muslimer over jøder
ARS-lederens hvite løgn om at henleggelsesvarselet ikke er å finne er en liten løgn sammenliknet med tidligere utspill fra ARS, men samtidig er det manglende fokuset på antisemittisme et negativt og farlig samfunnsvarsel. Når ARS ikke benyttet muligheten til å sette rasisme på dagsordenen med et så hårreisende eksempel som imam Noors ytringer om at jøder fortjener å dø, da kan man spørre seg hva som skal til før ARS klager på henleggelser.
Kommunikasjonen fra ARS blir dobbel. Rasisme mot muslimer har større vekt enn rasisme mot jøder, helt uavhengig av ytringenes alvorsgrad.
HRS har kontaktet forstander i Det mosaiske trossamfunn (DMT), Ervin Kohn, for kommentar. Han har ikke besvart vår henvendelse, men har uttalt seg til Adresseavisen:
Kohn mener det særlig i kjølvannet av angrepet på Salman Rushdie er viktig å følge opp slike ytringer. Politiske ledere og andre snakker ofte i festtaler om at vi må jobbe mot antisemittisme i samfunnet, påpeker han. Men likevel blir det ikke fulgt opp av påtalemyndigheten.
– Riksadvokaten gikk for en del år siden ut og oppfordret politiet og allmennheten til å prioritere antisemittisme, sier Kohn.
Han viser til at det er blitt mange flere saker i rettssystemet som gjelder paragraf 185, men ikke for antisemittisme. Påtalemyndigheten har altså blitt flinkere til å forfølge hatefulle ytringer, men ikke dem som rammer jøder.
Så kan man spørre seg om ikke Kohn høster frukter av frø han selv har sådd som tidligere nestleder i Antirasistisk Senter, og at fruktene er at rasisme mot muslimer gis oppmerksomhet, mens tilsvarende mot jøder feies under teppe. Alternativt er det ARS som har sådd spirene i Kohn, men det er utvilsomt vanskelig å ri to hester samtidig, slik Kohn gjorde som ARS-nestleder og forstander i DMT på samme tid.
I kraft av de to rollene har han tidligere beskyldt HRS for nazisympatier og jødehat, noe som er så ubegripelig at det faller på sin egen urimelighet. Enhver som gjør et arkivsøk på «antisemittisme» vil se med all tydelighet at HRS har viet mye oppmerksomhet til det framvoksende jødehatet. Det er bare umulig å fokusere på den økte antisemittismen uten å samtidig påpeke at den er økende nettopp grunnet muslimsk innvandret jødehat.
Det Kohn og vi utvilsomt enes om, er at det er riktig av politiet å se på imam-anmeldelsen på nytt.
ARS’ agenda
Man kan kanskje synes synd på ARS som skal leve av antirasisme i et av verdens aller mest antirasistiske land, men enhver god bedriftseier vet jo dette ene: Dersom etterspørselen er større enn tilbudet, må tilbudet utvides.
ARS har beviselig ingen betenkeligheter med å ikke forfølge henleggelse av Hitlerhyllest og indirekte drapsoppfordringer mot jøder, men det finnes saker de ivrer for, eksempelvis saken om Sumaya Jirde Ali og en kakerlakk. Det handler om en en bildeillustrasjon til en saklig omtale av Høyesteretts dom over en kvinne (71) som på Facebook hadde en lite tiltalende omtale av Jirde Ali, blant annet med henvisning til «kakerlakk». Jirde Ali vant frem i saken. Stridens kjerne var at vi illustrerte saken med et bilde av Jirde Ali og en bille. Vi tenkte kobling til saken, ikke personen, slik vi ofte lager sammensatte bilder.
ARS anmeldte oss for denne illustrasjonen, ut fra egne tolkninger vel og merke:
HRS’ artikkel var ledsaget av en illustrasjon som viser et bilde av Jirde Ali side om side med et bilde av en kakerlakk (eventuelt en bille). Navnet hennes og tittel «poet» er plassert slik at det kan framstå både som navnet både på skadedyret og personen. Koblingen mellom Jirde Ali og kakerlakken er dermed kommunisert dobbelt: både gjennom sidestillingen av bildene av henne og skadedyret, og gjennom plasseringen av navnet.
Selvsagt ble saken henlagt av politiet som intet straffbart forhold, det kunne vi fortalt ARS på forhånd, men det er likevel interessant å se hva slags «hat» ARS vier oppmerksomhet. De er aller mest opptatt av det hatet de konstruerer selv.
Så kan man si at det er til å le av, og det hadde det vært, om løgnen da ikke ble stående, og sågar videreført i Aps valgkamp.
«Human Rights Service er en organisasjon som sammenlikner mennesker med kakerlakker, som oppfordrer til å snikfotografere muslimer på gata, som generelt nører opp under farlige holdninger og skaper splid», sa en opprørt Anette Trettebergstuen inn i Aps kamera. Selv om hun visste at vi aldri har omtalt folk som kakerlakker overhodet, det var det en gammel dame som gjorde. Men løgnen fra ARS ble likevel videreformidlet.
De «farlige holdningene» har ARS framholdt i årevis, sågar på høringer i Stortinget, der de har mast i en årrekke. Jeg klipper fra en ti år gammel artikkel, der daværende leder i ARS, Kari Helene Partapuoli uttalte seg:
«Vi følger også nøye med på fremveksten av islamisme i Norge akkurat nå», fortalte Partapuoli Stortinget, samme Partapuoli som har definert HRS generelt og meg spesielt som islamofobe ekstremister, blant annet i en såkalt skyggerapport til FN der de fremmet forslag om å frata oss statsstøtte, og som under tittelen ”Hatindustri” i kronikk i Dagbladet klarte å bruke disse termene om HRS:
«Ekstremisme», «hat og fordommer», «fascisme», «islamhat», «rasistisk hat», «religiøst hat», «kulturell rasisme», «nazisme», «krigshissende retorikk», og det pekes på folkemordet i Srebrenica og Auschwitz, før det hele avrundes med å parallellføre HRS med han som nylig varslet et mulig 11.september i Norge.
Ja, man kan undre seg: hvem skaper hat?
Videre i samme høringsrunde framsatte ARS de famøse ordene: «Rabitamoskeen er et av de stedene der det er høyest under taket.»
Tilbake til hvorfor slikt vrøvl er farlig: Det setter politisk agenda fordi folk tror ARS snakker sant, alternativt at slike påstander trekker oppmerksomhet og dermed velgere.
Tilbake til resten av Trettebergstuens valgkampvideo basert på ARS usanne påstander, kan det være verdt å kommentere påstanden om «snikfotografering» også. HRS skrev om saken som følger:
Statsadvokaten ivret over flere år for å bøtelegge oss for bildet til en sak om terrorsikring utenfor Oslo City , der tilfeldigvis også en ugjenkjennelig Ababri var blitt med. Statsadvokaten sto til slutt ribbet tilbake. Vi fikk også prinsipiell støtte fra en rekke medieaktører, Norsk Redaktørforening (NR), Norsk Journalistlag (NJ), Pressefotografenes Klubb, og jeg vil anta at Dagbladet sitter igjen med en flau smak i munnen over sin egen presentasjon av Fatima Ababri og (et nytt) angrep på HRS.
HRS fikk en fullstendig seier i denne saken, der Riksadvokat Jørn Sigurd Maurud overprøvde statsadvokat Ingrid Vormeland Salte.
Den nye ARS-lederen er fortsatt fersk og løgnene han har framsatt er så langt ikke så alvorlige. Men de er likevel virkningsfulle, for norske medier selger inn historiene han forteller om at han er lei for at antisemittisme ikke prioriteres høyere av politiet. De samme mediene glemmer at det er ARS og Mansour selv som burde vært kilde til avsløringen av henleggelsen, og ikke minst pådriver for å klage. Mediene går de alle andres ærend enn dem usannhetene direkte berører: Jødene.