Nå driver Erdogan og trigger til konflikter på flere fronter.
Vi husker alle da han presset EU til å betale seg ut av folkevandringskrisen i 2015-16. Da hadde det over flere år samlet seg opp migranter i Tyrkia som ville til Europa. De hodeløse innvandringsliberale i Europa argumenterte at vi måtte ta imot flere – ikke minst for å avlaste «pressede» Tyrkia. Som om Tyrkia gjorde annet med disse migrantene enn å utnytte dem som billig arbeidskraft og ellers som en brekkstang mot Europa. Han truet med å slippe millioner av migranter inn i Europa. Da som nå.
Men det er ikke bare mennesker Erdogan «leker seg med».
Krise på krise
Erdogan har sendt bombefly til nord i Irak for fjerne kurdiske partisanere og etablere en tyrkisk forpost i Irak.
I flere år har Erdogan ført krig mot Assads styrker i Syria. Nylig ble en tyrkisk soldat drept og en annen såret i kamper nord i Syria. Det nye nå skal være at Erdogan har sendt tropper til en ny front langt fra Tyrkias grenser – i Libya. Tyrkia har etablert en militærbase vest i Libya. Libyas svar på Tyrkias innblanding i borgerkrigen er å angripe militærflyplassen på denne basen med Rafael-fly. Det gjorde Libya ved å fly fra en egyptisk base med logistikkstøtte fra Frankrike.
Frankrike er fra før i konflikt med Tyrkia da det ble nærkontakt mellom tyrkiske og franske militærskip i farvannet nord for Libya, noe som Frankrike fordømte som en provokasjon og trakk sin deltakelse i en felles NATO-øvelse.
Det utspiller seg også et diplomatisk drama i kypriotisk farvann, der tyrkiske skip borer etter naturgass uten tillatelse. Dette har pågått i over ett år. Til tross for høylytte protester fra Kypros (og USA) synes ikke EU og NATO å være i stand til å svare på denne åpenlyse overtredelsen av internasjonal rett. For ikke bare leter Tyrkia etter gass i annet lands farvann. Boreskipene følges nemlig av krigsskip. Da et fransk krigsskip på oppdrag for NATO møtte ett av boreskipene (10. juni) forsøkte de å oppnå kontakt – uten hell. Besetningen hadde slått av utstyret som røpet skipets posisjon og kommunikasjon. Dette skipet ble fulgt av tre tyrkiske krigsskip, men da det franske krigsskipet nærmet seg svarte de tre tyrkiske krigsskipene med å blinke med lysene. Det er på krigsspråk å betrakte som et varselskudd. På toppen av det hele har Erdogan meddelt at Tyrkia også vil starte med boringer i greske farvann, mer presist ved de greske ferieøyene Rhodos og Kreta.
Den greske statsministeren har således vært på besøk i Israel, ikke minst for å vise Tyrkia at de har en alliert i området. Samtidig forsøker Hellas å få en alliert i Egypt. For uansett hvor mye EU har fordømt Tyrkia, så preller det av som vann på gåsa Erdogan. Som NATO-alliert vet Erdogan at «alle» skjelver i buksene.
I tillegg har Erdogan blandet seg inn i en propagandakrig både med Egypt og Israel. Egypt beskylder Tyrkia for å støtte det Muslimske Brorskapet (som er forbudt i Egypt og en rekke andre land), mens Israel beskylder Tyrkia for å støtte islamistiske Hamas.
Merkel som flaskehals
Erdogan har mildt sagt både beholdt Tyrkias gamle uvenner og sikret landet en rekke nye uvenner, heriblant også en rekke arabiske land og USA. Så er spørsmålet hvilket «vennskap» Tyrkia har med Russland, men vennskap synes å ha oppstått med islamistiske Qatar, Hamas i Gaza og av og til imamstyret i Iran.
Hvorfor er ingen i stand til å stoppe despoten Erdogan?
Vel, svaret kan være Tyskland. Det tror i alle fall Hanna Ziadeh, lederen av det danske nystiftede partiet Nytt Centrum-Venstre, som også omtaler seg som islamkritisk. I en kronikk i Berlingske, sier Ziadeh at de historiske båndene mellom Tyrkia og Tyskland, som går helt tilbake til det osmanske kalifatet, er sterke og den dag i dag er Tyskland den største vestlige investor i Tyrkia. Forbundskansler Merkel skal også en rekke ganger ha stanset krav fra Frankrike om å få stagget Erdogans opptreden overfor Europa. Det var også Merkel som fikk EU til å bla opp 6 milliarder euro for å stoppe Erdogan i å slippe inn migrantene til Europa i 2016. Men det har kun oppmuntret Erdogan, hevder Ziadeh, for det verste man kan gjøre overfor en slik person er å gi etter. Så sent som i slutten av juni i et toppmøte i EU, truet Erdogan med å åpne migrasjonsslusene.
Samtidig vet vi at Erdogan har sine øyne og ører i Europa, inkludert Norge, for å sikre at tyrkere i Europa har sin lojalitet til Tyrkia og Erdogan, også ved spionasje på andre tyrkere. I Norge har Erdogan kontroll over ni moskeer, i Danmark 31 moskeer.
Den farlige coctailen er at mens Merkel åpenbart er ettergivende i møte med Erdogan, er det mange som lytter til henne i EU, ikke minst fordi Tysklands økonomi er rådende i Europa. Og fra 1. juli overtok Tyskland det roterende formannskapet i EU. Det skumle med det, er at Tyskland vil legge opp til tvangsfordeling av migranter i Europa – midt i blinken for hva Erdogan ønsker. For da fyller han bare opp med flere.
Skal vi stoppe denne mannen før det går fryktelig, fryktelig galt?