Når Tyskland overtar det roterende formannskapet i EU 1. juli for det neste halve året, sitter det største EU-landet med betydelig makt. Fra før har de tyske Ursula von der Leyen som president for EU-kommisjonen.
– Tvungen fordeling må til
Den tyske EU-ambassadør Michael Clauss har allerede luftet at en av deres prioriterte oppgaver er fordelingen av asylsøkere mellom EU-landene, hvor som kjent også EØS-landet Norge «frivillig» har meldt seg på.
– Jeg tror ikke man kan finne en løsning på innvandringsproblemet hvis man ikke på den ene aller andre måten innfører en slags tvungen fordeling, sa Clauss under et arrangement i regi av tenketanken European Policy Centre ifølge Politico.
Clauss fortsatte:
– Det kan være en mellomfase, men når det kommer til stykket er det vanskelig for meg å se at det kan være et fungerende system for innvandring og asyl uten en tvungen fordeling.
Dermed er det vel bare for den norske Regjeringen, med KrF og Venstre i spissen, å begynne å regne på hvor mange vi skal ta imot denne gangen. Og for SV å gange tallet opp med minst 100. Man er da 100 ganger mer human i SV må vite, og da henger Rødt og MDG seg på, mens Ap strekker strikken litt lengre enn hva Høyre må gå med på. Mens noen i FrP vil protestere.
– Ingen unntak
I 2015 påtok Norge seg å hente 1.500 asylsøkere fra Italia og Hellas, i såkalt «solidaritet og «byrdefordeling» som del av en større europeisk relokalisering. I ettertid viste det seg imildlertid at for de fleste av de andre landene var det bare «velmenende ord». De fulgte slett ikke opp sine egne lovnader.
Asylproblematikken har ridd EU som en mare etter at de i 2015 sto fullstendig avkledd med null grensekontroll over Europa. I løpet av disse årene har de heller ikke kunne bli enige med medlemslandene om noen fungerende løsning. Da gjør altså EU-ledelsen det som er stikk i strid med sjela til EU-prosjektet, man innfører tvang. Michael Clauss er også meget skeptisk til at noen land skal kunne gis noen form for «unntak».
– Spørsmålet er: Kan solidaritet komme i forskjellige former, som for eksempel at noen land foretar egne relokaliseringer mens andre bestemmer seg for å gi penger? sa Clauss, og fortsatte:
– For meg personlig er det vanskelig å se at noen bare kan si: «Vel, vil vil ikke ha noen innvandrere eller flyktninger, aldri noen gang, så vi bare …. betaler noen penger eller gjør noe andre ting for å hjelpe».
Ifølge Clauss er det dette som er situasjonen nå, mens asylsøkere hoper seg opp i land som Malta, Kypros og Hellas. «Det er for lite solidaritet i denne situasjonen», fastslo han.
Stadig flere asylsøkere
Hva får Clauss eller andre i EU-kommisjonen til å tro at dette kan løses, selv med tvangsrelokalisering? Denne innvandringen vil bare fortsette, fordi EU ikke klarer å få på plass en fungerende grensekontroll. Man klarer heller ikke å bli enige om en asylpolitikk som fungerer. Dagens asylinstitutt er tvers gjennom råttent. Det er kun de sterkeste som klarer seg gjennom dette systemet, menneskesmuglere ler hele veien til banken, og det på bekostning av reelle kvoteflyktninger.
Ifølge Eurostat var det totalt 676.250 asylsøkere for EUs medlemsland i 2019. Det er en økning på nesten 73.000 i forhold til 2018 (totalt 603.335). Til sammenligning kom det for eksempel 235.500 asylsøkere til EU i 2010. Så selv om det har vært en nedgang etter rekordårene 2015 og 2016, med henholdsvis 1 282 690 og 1 221 185 asylsøkere, så peker pilen oppover igjen.
Skal det bare fortsette? Hvor mange klarer EU/EØS-landene å ta imot, gitt de utfordringer vi allerede har?
Moria-leiren
Denne «nyheten» fra EU kommer samtidig med at Norge teller på knappene hvor mange vi skal hente ut fra Moria-leiren i Hellas. Her har Regjeringen, klok av skade, påpekt at Norge skal hente såkalte «enslige Moria-barn» forutsatt at minst åtte til ti andre land gjør det samme. Det faller MSM tungt for brystet, og i går kunne vi lese i Aftenposten at 11 EU-land har forpliktet seg til å ta imot disse «barna» (vi vet alle at det stort sett er snakk om unge gutter, og så enslige er de heller ikke). Hvor eksakt Aftenposten har denne informasjonen i fra er uklart, men følgende liste og tall presenteres:
Belgia (18), Bulgaria (50), Kroatia (10-50), Finland (130), Frankrike (150-300), Tyskland (400), Irland (8), Litauen (2), Luxembourg (12), Portugal (500) og Slovenia (4).
Den kan vi jo velge å stole på, men det gjenstår å se hvor mange som realiserer hva. Men vel så interessant er tallene. For SV har fremmet forslag om «å hente 1.500 enslige mindreårige og andre sårbare asylsøkere», mens Pål Nesse i Flyktninghjelpen tar til orde i Aftenposten for at Norge henter 750.
Det er som vi ser særdeles høye tall sammenlignet med hva de øvrige landene listes opp med, særlig hvis vi sammenligner med folketallet i disse landene. For eksempel ser det jo «imponerende» ut med at Portugal sier 500, men de er også dobbelt så mange som oss (over 10 millioner innbyggere). Samtidig vet Portugal noe annet – migranter blir nemlig ikke i landet. Landet baserer seg på selvforsørgelse og er en svak velferdsstat. Tysklands 400 sier også sitt når landet har over 83 millioner innbyggere, men samtidig har Tyskland et særdeles høyt innvandringspress.
Men lille Norge, med sine ca. 5,3 millioner innbyggere, skal altså igjen toppe listen? Og hva skal vi gjøre til neste år, og året deretter? Hva hjelper det å hente noen ut av leire når det fylles like fort på igjen? Kort og godt er det ubesvarte spørsmålet: Hvor lenge skal denne uansvarlige og ikke-bærekraftig politikken føres?