Lørdag 2. mars skjedde det igjen: justisminister Tor Mikkel Wara og hans familie fikk nok et trusselbrev. Mediene kunne fortelle oss at bombegruppa hadde rykket ut til familiens bolig etter funn av et truende brev i postkassen.
Pulver i postkassen
Selv satt jeg langt inn i fjellheimen på hytta denne lørdagen, og kunne bare – igjen – konstatere gammelmedienes minimale interesse for saken. For når man sender bombegruppa handler det om mer enn et trusselbrev.
Det har nå lyktes HRS å få bekreftet at utenom brevet var det også involvert pulver, noe ingen andre medier har fanget opp. Pulveret skal ikke ha vært i brevet, men i postkassen. Det tilsier at noen fysisk har vært tilstede og plassert både brev og pulver.
Pulveret er tatt inn til analyse, men vi er ikke kjent med hvilket pulver det er snakk om.
Dette er altså fjerde gangen på relativt kort tid at Wara og familien utsettes for angrep, og det er det tredje trusselbrevet de mottar. Natt til 6. desember, ble familiens hjem vandalisert og bilen forsøkt påtent. Midt på dagen 17. januar ble familiens hjem nok en gang forsøkt påtent. I tillegg har HRS avslørt at det også ble funnet et trusselbrev i familiens postkasse samme dag. Den 13. februar avslørte vi at det var kommet nok et trusselbrev til Wara og familien, i tillegg hadde det vært ett nytt forsøk på ildspåsettelse. Disse trusselbrevene knytter seg konkret opp til teaterforestilling Ways of seeing. Men vi avslørte også noe annet – nemlig at også andre som fikk filmet hjemmet sitt og eksponert det i teaterforestillingen, hadde fått trusselbrev.
Besynderlig reaksjon
Det er noe høyst besynderlig over det Wara og familien utsettes for, og det av flere grunner.
For til tross for alle disse hendelsene, nå også ukjent pulver i postkassen, er det knapt noen som bryr seg. Som kjent anmeldte Waras kone, Laila Anita Bertheussen, forestillingen knyttet til blant annet snikfilming og krenking av privatlivets fred, men Oslopolitiet henla saken. Bertheussen anket, og statsadvokaten beordret politiet å ta opp saken igjen.
Hver gang mediene melder om noen av disse hendelsene, følges det knapt opp og saken ender raskt ned på avisens nettsider. I papirutgavene får de ingen sentral plass. I den grad noen i mediene tar i saken, har det mest vært for å forsvare Black Box Teater og forestillingen Ways of seeing. Representantene for sistnevte er kun opptatt av å fortelle at «de ikke har gjort noe ulovlig» og at det hele er «uproblematisk».
Det kan være at snikfilm-metodene ikke er ulovlige, det er jussmat, men det er helt klart problematisk. PST har da også sagt hele veien at de tar hendelsene på «største alvor», men det kan være at offentligheten begynner å forvente noen resultater av deres etterforskning. Eller som Tor Mikkel Wara har sagt det: Uansett er teateret moralsk konkurs.
Teaterets folk er dog høyt hevet all moral, slipper unna med det i mediene, og hadde frekkhetens nådegave til å sette forestillingen opp på nytt på Human-festivalen i Oslo i forrige uke. Også en festival som er finansiert av det offentlige, med kulturminister Trine Skei Grande ved roret.
Ytringsfrihet i kunsten
Festivalen arrangerte også fredag 1. mars, altså dagen før det nye angrepet på Wara/Bertheussens hjem, en debatt om «ytringsfrihet i kunsten». I panelet satt hele fire personer fra Ways of seeing (regissør Pia Maria Roll Jessen, medregissør Marius von der Fehr, skuespillerne Hanan Benammar og Sara Baban) samt kulturminister Skei Grande, advokat Jon Wessel-Aas og fylkesleder for FrP Tone E. Ims Larssen. Moderator var Monica Baraco.
I korte trekk handlet «debatten» om det sedvanlige. Teateret hadde intet galt gjort. Det tragiske er at makta ikke tåler «kritikk». Det grusomme er at skuespillerne har mottatt trusler fordi grusomme Christian Tybring-Gjedde delte en sak på sin Facebook-side som grusomme HRS hadde skrevet om at stykket er farlig. Det ble altså gjort en direkte kobling mellom disse skriveriene og truslene. Dessuten hadde den grusomme Tybring-Gjedde skrevet en grusom kronikk sammen med den like grusomme Kent Andersen. Ja, selvsagt er det «Drøm fra Disneyland» – fra 2010. Dessuten hadde ikke teaterets folk kalt noen rasister – bortsett fra de som «åpenbart er rasister». Og teaterets folk nektet på premisset om at Ways of seeing hadde noe som helst med angrepene på hjemmet til Wara/Bertheussen. En slik kobling var altså utenkelig. Dessuten fortsatte de å hevde Laila Anita Bertheussens farer med løgner, uten å nevne noe konkret.
Hele «debatten» var meningsløst. Men selvsagt støttet Skei Grand Black Box. Hun skrøt til og med at hun hadde sørget for økning av teaterets offentlige midler. For, selv om teateret måtte tåle kritikk og påfølgende debatt, så var det tilnærmet maktmisbruk å skulle straffe dem økonomisk, slik FrP i Oslo har tatt til ordet for ved å foreslå pengestøtten fjernet. Slik gjør man bare ikke, fastslo Skei Grand, og «dere tapte!», tordnet hun videre vendt mot Ims Larssen. Det er altså den samme Skei Grande som har gjort alt i sin makt for å fjerne pengestøtten til HRS. De doble standardene er påtakelig – igjen.
Om denne debatten viste noe, så er det at ytringsfrihet kun gjelder for den menigheten man er enige med. Wara og Bertheussen var for øvrig tilstede, der jeg fikk gleden av å hilse sistnevnte på for første gang. Tilstede var også Helga Hjort, søsteren til Vigdis Hjorth, der sistnevnte har skrevet boken «Arv og miljø», som fikk førstnevnte til å gi ut motromanen «Fri vilje». Disse hadde nok sett frem til en debatt om ytringsfrihet i kunsten – men de gikk før det var ferdig. Forståelig nok. Jeg gjorde det samme.
Klart det er terror, sier psykiater
Gammelmedienes taushet begynner nå flere å reagere på. En av disse er Fred Heggen, som i en kronikk i Nettavisen med tittelen «Rampestreker eller terror?», hevder følgende:
Personlig vil jeg ikke nøle med å kalle det som har skjedd for terrorhandlinger. Hvorfor er det ingen andre som gjør det? Eller kanskje det er noen som gjør det, men bare ikke offisielt?
Det interessante er at Heggen er psykiater. Han jobber som overlege på Gaustad sykehus og er godkjent veileder i psykodynamisk psykoterapi. I tillegg er han blant annet utdannet i rettspsykiatri og underviser i voldsrisikovurdering. Han skulle med andre ord vite litt om vurdering av voldsrisiko.
Heggen kan ikke forstå at Wara og familiens hjem angripes gang på gang, og da snakker vi til og med landet justisminister. Han spør også om hvilket vern en stakkars annen da kan forvente seg? Men det mest interessante er Heggens utdypning av hva som er vold:
Vold er ikke bare slag, spark, lugging, skyting, eller andre hendelser som medfører fysisk skade på offeret.
Definisjonen på vold er: Enhver handling, eller trussel, som har til hensikt å skade et annet menneske. Det er handlingens intensjon som avgjør om den kan karakteriseres som vold, ikke skaden som eventuelt inntreffer.
Han eksemplifiserer med en pappkopp:
( … ) hvis en sint pasient målrettet kaster en pappkopp mot meg, og denne suser over hodet mitt, så snakker vi om en voldshandling.
Jeg blir ikke fysisk skadet, og det hadde jeg da heller ikke blitt, selv om koppen hadde truffet meg i hodet. Men det er like fordømt en voldshandling.
For pasienten visste veldig godt at den pappkoppen han sendte av gårde, ikke kunne skade meg fysisk.
Men det var heller ikke det som var meningen fra hans side. Han ville i første omgang bare skremme meg, ved å vise meg hva han kunne tenke seg – og var kapabel til – å gjøre mot meg.
Denne gangen hadde han bare en kopp av papp tilgjengelig, neste gang kan det meget godt bli en glasskopp jeg vil få i hodet.
Dette resonnementet er viktig når man vurderer risikoen for fremtidig vold hos psykisk syke mennesker. Men det samme resonnementet er også gyldig når man predikerer voldsrisiko hos dyssosiale personer med psykopatiske trekk.
Han viser så til det voldspotensiale som ligger i Ways of seeing-forestillingen.
Ved å filme boligen i smug, helt uten familiens samtykke, og presentere filmopptaket som om det skulle være ledd i en avsløring av navngitte rasisters oppholdssted, var det vel ikke utenkelig at stafettpinnen gikk videre av seg selv.
Kanskje det i all sin naivitet var utilsiktet, men noen kunne likevel tolke filmingen som et budskap: Her bor de, nå har vi gjort vårt, vær så god til neste mann.
Han mener at alle de non-verbale truslene som familien Wara har mottatt bør kunne karakteriseres som grove voldshandlinger, endog sidestilles med drapstrusler. Han viser til at brannstiftelse regnes som en alvorlig voldshandling, der «poenget til gjerningspersonen(e) ved å tenne på – eller markere påtenning – har vist hva de faktisk er i stand til – og er villig til å gjøre – mot familien Wara. Stifte brann. Mens familien sover. Hvem vet hvor det vil ta fyr neste gang? Sov godt!»
Jeg vet ikke hvor uidentifisert «pulver» plasseres på en voldsskala, men at det er noen som er ute etter å skremme, det er det ingen tvil om. Og klassifiserer vi det som «rampestreker», er hele samfunnet mildt sagt moralsk konkurs. Men det er kanskje et nytt kunstverk som er på gang – i ytringsfrihetens kunstnernavn?