Det nedenstående er et så følsomt tema at det har vist seg fryktelig vanskelig å få på den offisielle dagsorden. I debatter på sosiale medier ender det som regel med gjensidig skriking og groteske beskyldninger. I lukkede, innvandringsfiendtlige grupper kan kommentarfeltet skremme vannet av selv garvede debattanter. Er man genuint bekymret, kan man imidlertid ikke la være å prøve – og vel, de fleste av oss som gjør det, tåler en støyt. Støynivået er derimot en ulempe dersom man ønsker å komme videre – og det gjør tross alt de aller fleste rimelige mennesker – og få gjort noe med det grunnleggende problemet; ikke å ende som så mange ganger før: debattere debatten.
Den nødvendige disclaimeren
Så for å komme den vanligste innvendingen i forkjøpet: De som advarer mot tilstander de frykter kan utvikle seg og raskt komme ut av kontroll, gjør ikke det fordi de ønsker seg eller heier på den utviklingen. Det ville i så fall tilsvare at antirasister som i årevis har advart mot Hitler og Auschwitzs gjenkomst, egentlig ønsker begge deler hjertelig velkommen. Eller at miljøvernere i realiteten ønsker at planeten vi bor på skal ødelegges fordi de advarer mot nettopp det. Eller at venstresiden innerst inne heier på høyrepopulismen de advarer mot.
Dette er det viktig at vi alle forstår og er enige om, for ellers havarerer det offentlige ordskiftet før vi får begynt, og det er til skade for oss alle uansett hvilken leir vi ellers tilhører.
Faresignaler
I forrige uke skjøt og skadet den 28 år gamle høyreekstremisten Luca Traini seks afrikanere i Italia. Det er alminnelig antatt at bakteppet for ugjerningen kan ha vært det angivelige parteringsdrapet (som man nå tror at kan ha vært en overdose med påfølgende likskjending) på 18 år gamle Pamela Mastropietro, som en kriminell nigeriansk asylsøker som oppholdt seg ulovlig i landet er mistenkt for. Trainis ugjerning er ille nok i seg selv, men det blir verre: hans advokat forteller at han får støtteerklæringer til sin klient fra tilfeldige på gaten. Det forteller noe om stemningen som begynner å bre seg og at den fort kan bli eksplosiv.
Det har sammenheng med at europeiske myndigheter tilsynelatende har abdisert når det gjelder å beskytte samfunnet fra tilvandrede kriminelle asylsøkere og/eller «asylsøkere».
Vi så noe av det samme i Sverige i 2016, etter en rekke ran, overfall og seksuelle overgrep på åpen gate og i landets svømmehaller. Gjerningsmennene var å finne i grupper av unge menn, som under dekke av asylinstituttet oppholder seg ulovlig i landet og livnærer seg av kriminalitet uten at myndighetene griper inn, eller blant unge asylsøkende menn som begår kriminalitet før, under eller etter asylprosessen. En slik situasjon lar seg enkelt utnytte, og i 2016 ble den også det.
En gruppe maskerte menn delte ut flygeblader om gjengen(e) som holder til rundt sentralstasjonen i Stockholm, men gikk etterhvert til angrep på tilfeldige borgere med innvandringsbakgrunn. Få ble pågrepet og det kom motstridende meldinger om hva slags gruppering(er) det egentlig var snakk om. Svenske medier skrev som vanlig om rasister og nazister, men det aktuelle flygebladet fremsto ikke umiddelbart som rasistisk eller høyreekstremt, men mer preget av frustrasjon. Og i utgangspunktet (lot de i alle fall som) var de ikke ute etter tilfeldige forbipasserende, det var de aktuelle gjengene som politiet selv har slitt med i en årrekke som var målet. Det er uansett fullstendig uakseptabelt å ta loven i egenhånd og organisere vigilantevirksomhet som dette. Den slags ender som regel stygt, ikke sjelden med forferdelige følger for helt uskyldige mennesker og ikke minst: det underminerer selve fundamentet samfunnene våre er bygget på.
Det samme kunne for øvrig observeres i Köln etter masseovergrepene på kvinner på og rundt sentralstasjonen på nyttårsaften 2016. Også her opererer det tysk politi betegner som «nafrier»; tilvandrede unge kriminelle nordafrikanere som begår kriminalitet helt åpenlyst og er ansett som så aggressive og farlige at politiets egne retningslinjer sier at betjenter ikke må nærme seg dem alene. Politiet anbefales å gå to eller aller helst flere i følge, da disse mennene oppgis å bære våpen som kniver, pepperspray og knokejern. Men de tillates altså å streife fritt rundt og livnære seg av kriminalitet blant sivile barn, kvinner og menn på et trafikalt knutepunkt i en europeisk by.
En offisiell rapport fra innenriksministeriet i delstaten Nordrhein-Westfalen viser da også at hele 40 prosent av innvandrere fra Algerie, Marokko og Tunisia har begått kriminalitet i Köln og omegn innen ett år etter ankomst til Tyskland. Etter masseovergrepene ble det rapportert at grupper av menn gikk rundt i Köln og overfalt tilfeldige innvandrere på åpen gate. På en kveld ble seks personer av pakistansk opprinnelse angrepet og mishandlet av en gruppe bestående av 20 personer. En 39 år gammel mann av syrisk opprinnelse ble banket opp av fem menn. Det skal ha vært bikere, fotballhooligans og dørvakter i Köln som sto bak. Også i Sverige mistenkes fotballhooligans for å ha vært delaktige.
Problemene som nå tårner seg opp er imidlertid mye større enn noen få organiserte grupper som er tilhengere av farlige og dehumaniserende ideologier som nazisme. Bare det at situasjonen oppleves av slike grupper som at de kan gå til angrep på åpen gate er i seg selv et sykdomstegn. At det som sannsynligvis er godtfolk støtter det, er et annet.
Kan vi venne oss til terror, kan vi venne oss til alt
Man vet at det er kommet langt når man er mer overrasket over at slikt ikke skjer oftere, enn at det i det hele tatt skjer i fredelige, demokratiske rettsstater.
For når et lands myndigheter gir opp å håndheve loven gjennom sitt voldsmonopol og/eller har avskåret seg selv fra å gripe inn ved å binde seg til utdaterte og luftige konvensjoner, gjør de noe svært farlig: De åpner for tilstander der det er «den sterkestes rett» som gjelder, hvilket i sin tur trigger alle de dårlige egenskapene og primitive instinktene ethvert menneske har. Helt vanlige folk blir rett og slett sinte og redde når de oppfatter at enkelte grupper er hevet over loven, og at myndighetene svikter sitt primære ansvar som er å beskytte befolkningen sin og opprettholde lov og orden. Nå skulle man jo ellers tro at troen på «den ariske rases overlegenhet» døde med Hitler i bunkersen i 1945, men det er åpenbart blitt nødvendig å påpeke for Europas elite at europeere bare er mennesker som alle andre, med de menneskelige instinktene som på godt og vondt hører med.
Ingen ved sine fulle fem ønsker seg voldelige konflikter i eget samfunn. Likevel er det dette europeiske myndigheter i årrekke har styrt mot ved å unnlate å ta kontroll. Man kan rett og slett ikke tillate store grupper av aggressive, kriminelle fremmede å gjøre den øvrige lovlydige befolkningens hverdag og ferdsel utrygg, og regne med at det går bra i lengden.
Og da særlig ikke når det gjelder så betente problemstillinger som seksuelle overgrep på jenter og kvinner. Det er så enkelt som at seksuelle overgrep generelt gjør de fleste normale mennesker rasende. Når de attpåtil skjer uhindret på åpen gate av menn som åpenlyst angriper i flokk kan man gange den følelsen med minst tre. Legg til overgrep på jenter så unge som 10-11 år, eller ran av både gutter og jenter i samme alder, når de er på vei til eller på skolen eller fritidsaktiviteter; det er så enkel matte at selv et førskolebarn kan svare på det regnestykket.
Men siden 2016 har det bare blitt verre.
Begredelige tilstander
BRÅs nye nasjonale trygghetsundersøkelse (NTU) viser at andelen som bekymrer seg for kriminaliteten i det svenske samfunnet øker. Hele 29 prosent av befolkningen er sterkt bekymret for kriminalitetsutviklingen og frykter for sin personlige sikkerhet. I fjor var det samme tallet 25 prosent, i 2014 på 19 prosent. Det er særlig kvinner som uttrykker uro for innbrudd og å bli mishandlet eller overfalt.
Fjorårets undersøkelse fra BRÅ viser at hver tredje svenske kvinne, 31 prosent, føler seg ganske eller veldig utrygg når hun beveger seg i sitt eget boligområde på kveldstid. Det er en økning på 6 prosentpoeng i løpet av tre år. 12 prosent av kvinnene opplyser at redselen har ført til at de ikke lenger går ut om kvelden. En undersøkelse fra mars 2016 viste at nærmere halvparten av svenske kvinner føler seg utrygge når de går hjem eller trener alene på kveldstid. En undersøkelse fra den svenske Folkhälsomyndigheten, publisert i desember 2016, viser at 41 prosent av skånske kvinner ikke tør å gå ut alene. Som hovedårsak oppgis redsel for å bli utsatt for seksualforbrytelser.
Øvrige tall fra BRÅ viser at redselen ikke er ubegrunnet, da antallet seksualforbrytelser har økt kraftig. 1,7 prosent av befolkningen, 3 prosent av kvinnene, oppgir at de har blitt utsatt for en seksualforbrytelse i 2015, mot 1 prosent i 2014. Av disse faller 29 prosent i kategorien grove («forsøk på eller fullbyrdet seksuell tvang eller voldtekt»). Dette tilsvarer 140.000 seksualforbrytelser av denne alvorlighetsgraden i 2015, mot 97.000 i 2014 (side 51). Økningen er faktisk så voldsom at generaldirektør i BRÅ, Erik Wennerström, kaller situasjonen «illevarslende».
Fra Frankrike rapporteres det at halvparten av franske kvinner har endret atferd for å unngå å bli seksuelt trakassert når de benytter seg av kollektiv transport. En undersøkelse fra det nasjonale transportforbundet viser at rundt 48 prosent av franske kvinner bevisst velger bukser og skjerf for å dekke til en eventuell utringning når de skal ta buss eller tog. Nesten halvparten unngår å bruke kollektivtransport på visse tider av døgnet og da særlig om kvelden, for å unngå seksuell trakassering. Nesten 90 prosent av kvinnene oppgir at de har opplevd seksuell trakassering på offentlig transport.
I oktober 2016 viste en undersøkelse i Tyskland at 68 prosent tyskere mener tryggheten i landet er redusert. Nesten 70 prosent frykter vold og ran på togstasjoner og i undergrunnen. 63 prosent føler seg generelt utrygge i det offentlige rom. En ny kriminalitetsstudie, basert på statistikk fra Niedersachsen, viser at politiet fra 2015 til 2016 registrerte en økning av anmeldt voldelig kriminalitet på 10,4 prosent. Det ble avdekket at mer enn 90 prosent av økningen kan tilskrives unge mannlige asylsøkere. Hele 17 prosent av forbrytelsene er mistenkt utført av nordafrikanere, som kun utgjør 1 prosent av innvandrerbefolkningen.
En dansk undersøkelse viser på sin side at over halvparten av alle kvinner frykter overfall på åpen gate når kvelden faller på. Nesten seks av ti unngår helst å bevege seg utendørs alene på kveldstid. 43 prosent sjekker i tillegg om de har noe på eller med seg som kan brukes som forsvarsvåpen hvis de skulle bli overfalt når de beveger seg i det offentlige rom.
På bakgrunn av dette har en ny organisasjon har sett dagens lys i Tyskland. Den kalles 120 Desibel (etter lydstyrken på voldsalarmer). I skrivende stund vites det ikke hvor stor den er blitt, men får ikke myndighetene kontroll, og som et minimum sørger for å plassere kriminelle asylsøkere eller ulovlige innvandrere på lukket mottak inntil uttransportering er mulig, har den og lignende organisasjoner potensiale til å vokse seg svært store. Vi vet fra før at folkelige organisasjoner som dette dessverre trekker til seg en del grupperinger som ikke går av veien for vold. Hva som eventuelt blir resultatet av det, er ikke godt å si, men at det kan få alvorlige konsekvenser for stemningen, kan, eller bør, det ikke herske tvil om.
Det minste ondet: lukkede mottak
Det påstås stadig at vi ikke kan ditt og ikke kan datt fordi det er diskriminerende eller brudd på den kriminelles menneskerettigheter. Men i menneskerettighetserklæringens paragraf 3 heter det: «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet», og den gjelder altså for europeere også. Når det gjelder rettigheter generelt, må de ofte veies opp mot hverandre, og siden det er et personlig valg å begå vold og voldtekter, er det liten tvil om at en overveldende majoritet er skjønt enige om hvem sine rettigheter som bør telle minst i slike tilfeller.
Artikkel 5, som sier at «ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff» bør ikke være noen hindring, for et opphold på lukket mottak – som man selv har «bedt om» – med alle fasiliteter, kan ikke med noen grad av troverdighet hevdes å være noen av delene.
Man har heller ikke krav på beskyttelse hvis man utgjør en fare for samfunnet, så siden signalpolitikk er slik i vinden, kunne et greit signal være følgende: begår du som asylsøker kriminalitet før, under eller umiddelbart etter asylprosessen, får du automatisk avslag på/tilbakekall av søknaden og blir øyeblikkelig overført til lukket mottak til hjemsendelse er mulig. Uten ankerett.
Innvandrere i skvis
Et annet argument fra mang en innvandringsliberal aktør eller organisasjon, er at debatten i seg selv er stigmatiserende for øvrige innvandrere. Men innvandrere som skikker seg blir dobbeltofre når myndighetene i misforstått toleranse og en helt vanvittig rettighetstankegang lar være å rydde opp i innvandringsrelaterte problemer som resultat av kriminelle eller aggressive, truende asylsøkere. Lovlydige innvandrere lever sånn sett farligere, ettersom de er så uheldige å ha noen felles utvendige markører med de kriminelle. Bøller med balltre på menneskejakt er ikke kjent for sin vilje og evne til å se forskjell på folk.
Så om et lands myndigheter fremdeles unnlater å påpeke problemene av frykt for å spille høyreekstreme og andre ufjelge eksistenser i hende eller nære rasisme, så er det på tide med en re-orientering. Ved å unnlate å handle raskt og kompromissløst mot asylsøkere som begår kriminalitet – og som ikke har noe i Europa å gjøre ettersom de ikke engang er reelle asylsøkere og/eller er avvist som sådan – plasserer de alle de skikkelige innvandrerne mellom barken og veden. På den ene siden risikerer både de og deres barn å bli seksuelt trakassert og overfalt av de samme kriminelle som fritt får herje i det offentlige rom. På den andre siden får de i stadig større grad merke den øvrige befolkningens økende skepsis pga ytre karakteristika.
Den nåværende situasjonen er det bare to grupper som vinner på og det er de kriminelle guttene/unge mennene som terroriserer omgivelsene sine og diverse ekstreme, voldelige grupperinger som utnytter det maktvakuumet staten har etterlatt seg. Absolutt alle andre taper. Er ikke det verd å tenke litt over?
Det gir et visst håp at det begynner å lysne på flere fronter. – Vi ønsker ikke at innvandrings- og flyktningepolitikken skal gi økt utrygghet i våre egne lokalsamfunn, sa Jonas Gahr Støre nylig. Men det er faktisk det denne politikken har gjort, og nå må det ryddes opp.
For det har blitt skapt et inntrykk, både hos tilvandrede og innfødte, at førstnevnte er en gruppe som står over loven, ettersom de tydeligvis kan forgripe seg på jenter og kvinner uten større konsekvenser.
Hvis lokalsamfunn gjør de utrygge nå, mon tro?
Bare for å ta noen eksempler fra hjemmebane:
I september 2016 ble en kvinnelig ansatt på mottaket for mindreårige asylsøkere i Kyrksæterøra overfalt og forsøkt voldtatt på jobb. Offeret fikk dårlig oppfølging av mottaksgiganten Hero i ettertid, som synes det hele var «leit», må vite. Gjerningsmannen ble derimot sluppet løs etter noen timer, og kjørt tilbake til kvinnens arbeidsplass hvor han kunne gå fritt rundt. Politiet bekreftet at han ble flyttet til et annet mottak i landet. For alt vi vet, kan gjerningsmannen være en av dem som tidligere har blitt forflyttet etter å ha forgrepet seg, forfulgt eller trakassert lokale jenter og kvinner i andre kommuner. Som for eksempel disse guttene/mennene:
I november 2015 antastet tre mannlige asylsøkere ved akuttmottaket Oslofjord Convention Center (OCC) ett barn og to tenåringsjenter. En jente på under 13 år ble befølt i en butikk, mens to tenåringsjenter ble forsøkt holdt igjen under ferdsel på hhv. sykkel og moped. Ordfører Erland Larsen i Stokke og ordenssjef i Vestfold-politiet Frank Gran bekreftet at det hadde vært minst tre hendelser hvor mannlige asylsøkere hadde skremt unge jenter i området. Det dreier seg om et kulturbetinget kvinnesyn, sa Gran til Tønsberg Blad:
– Dette dreier seg om kulturbetingede utfordringer. Det går på holdninger de har til yngre jenter som beveger seg ute, uten følge av mannlige slektninger, og ikke slik de er vant med fra arabiske land. Vi regner med at det er derfor de har gjort dette, sa politiets ordenssjef.
Hendelsene skapte stor frykt i det lille lokalmiljøet og de tre mistenkte ble sendt vekk fra kommunen til et annet mottak.
Kort etter meldte Altaposten at en 12 år gammel jente var blitt antastet både verbalt og fysisk av to unge menn bosatt på Heros nyoppstartede asylmottak for enslige mindreårige i Bossekopp i Alta. De to mennene fulgte etter 12-åringen, kom med bemerkninger og tok etter hvert også fysisk tak i henne. Trakasseringen ble heldigvis avbrutt av et vitne. Etterforskningen fant frem til to 16 år gamle gutter, og Heros ansatte besluttet sammen med UDI å flytte guttene til et annet mottak.
Så meldte Folkebladet at to menn fra asylmottaket på Setermoen i Bardu via Facebook hadde kommet med seksuelle tilnærmelser til flere barne- og ungdomsskolejenter. Noen av jentene skal også å ha blitt forfulgt av mennene når de har beveget seg utendørs i sitt eget lokalsamfunn. Politiet sa til Folkebladet at det dreide seg om to eller tre menn, og at de visste hvem den ene var.
I april 2016 gikk politiet i Oppland ut og rådet jenter til å være forsiktige med gå ute alene på kveldstid. Det skjedde etter rapporter om et titalls tilfeller av seksuell trakassering bare siden nyttår. Samtlige gjerningsmenn/guttene ble beskrevet som av utenlandsk opprinnelse. En asylsøker i begynnelsen av 20-årene gikk igjen i tre av sakene. Og modus operandi er den samme som vi gjentatte ganger har lest om fra Tyskland, Sverige – hvor denne atferden er påvist og solid dokumentert av politiet i en nasjonal utredning – og Danmark; man jakter i flokk.
– Hver gang har det vært to eller flere gutter sammen om handlingene. Alle unge og av utenlandsk opprinnelse, forteller Bjørn Slåtsveen, leder i etterforskningsseksjonen i Vestoppland politidistrikt, til Oppland Arbeiderblad.
For ikke å snakke om «Oda-saken», 12-åringen som ble seksuelt forgrepet av to unge asylsøkere fra Øst-Afrika, som HRS har avdekket.
Ut av sirkulasjon, for alles skyld
En del mannlige asylsøkere begynner da også veldig tidlig. Så tidlig at Sverige etter flere voldtektsforsøk, seksuelle overgrep mot barn, mishandling, drapstrusler og trakassering vurderte å innføre egne asylmottak for kvinner. Er vi riktig heldige, så får disse mennene innvilget asyl – og slår seg ned i et nabolag nær våre døtre. Det er jo en betryggende tanke, er det ikke?
Neppe, for uansett hvor sorgfulle og høflige et samlet meningskorps føler at vi bør opptre i møte med slikt som dette, så vet vi alle at sannheten er en ganske annen: folk blir forbannet. Med rette. Og at det får følger, ser vi allerede.
Europeiske myndigheter bør snarest gjenoppta jordforbindelsen og bekvemme seg til å handle. Det begynner å haste, for ellers er det mye som tyder på at vi alle blir tapere i et spill ingen har noe ønske om å delta i.