Mediekritikk

Usaklighetens martyr

Sjelden har en tittel passet bedre til innholdet - bare at forfatteren ikke skjønner det selv. Aftenpostens Oslo-kommentator Andreas Slettholm har ikke sett nærmere på den såkalte frisørsaken, samtidig som han hevder at "Vi er i ferd med å få en medievirkelighet der hverken sannhet eller saklighet teller så lenge noen tar på seg hijab." Han har helt rett - og skyter seg selv i foten. Alt mens han legger skylden på leserne og sosiale medier.

Aftenpostens Oslo-kommentator Andreas Slettholms kommentar er et godt bevis på hvorfor de etablerte mediene, inkludert hans egen avis, er på full fart nord og ned.

Slettholms problem er det han beskylder andre, i særstilling Fremskrittspartiet (FrP), document.no og Human Rights Service (HRS), for: at hijaben overskygger for “sannhet og saklighet”.

I korte trekk hevder han, forvirrende nok, at frisørsaken ikke har noe med hijab å gjøre. At den hijabkledde konvertitten Malika Bayan ikke fikk de ønskede tjenester hos frisør Merete Hodne er et “åpenbart lovbrudd”, fastslår Slettholm. Og deretter:

Ingen med kjennskap til diskrimineringsparagrafen og frisørens uttalelser kunne være i tvil om at hun ville bli dømt. Gitt at hijab har noe med islam å gjøre, og islam er en religion, er det ulovlig å diskriminere hijabbrukere.

Enhver oppegående leser, og de har vi heldigvis mange av, ser at Slettholm her setter opp sitt eget premiss, nemlig at hijab=islam=religion som i sin tur gir slutningen: Ulovlig å diskriminere hijabbrukere.

Så kommer dette (min utheving):

Jeg har ingen problemer med motstandere av hijab, islam eller islamisme. Det er interessante debatter jeg gjerne tar. Men Hodne-saken handler ikke om disse temaene. Det handler om diskrimineringsparagrafen, og alt annet er støy og avledninger.

Støy og avledninger

Det Slettholm først og fremst kritiserer er at (dumme) Hodne ikke godtok forelegget i første omgang, nei hun valgte heller å “belaste rettsvesenet”, deretter gyver han løs på at noen – åpenbart de (oss) som verken behersker saklighet eller sannhet – tillot seg å nyansere saken. Denne saken krever i Slettholms tolkning ingen nyansering.

Første åpenbare støy og avleder, ja endog spreder av konspirasjonsteorier, er “fremtredende FrP-politikere”. For “de nøler ikke med å sammenligne hijab med naziuniformer.”

skjermbilde-2016-09-17-11-40-56

Mannen, dertil i flertall hos Slettholm, vi snakker om er Peter N. Myhre. Den (moralske) dødssynd han bedriver er ikke å legge Slettholms premiss til grunn (hijab=islam=religion), men å koble hijab til uniform – og dertil en uniform med et særdeles dårlig budskap. Noen, ikke minst de som kjenner hijabens historie, slik som for eksempel Walid al-Kubaisi, kjenner også til hijabens politiske uttrykk. For Slettholm, og andre, er dette uten interesse. De er kommet til at det er dem som bruker hijab, som også bestemmer hva den betyr. Så enkelt er det ikke, jamfør bare naziuniformer.

Så hevder Slettholm at de neste som åpenbart bedriver støy og avledning, er de som påpekte at Bayan er etnisk norsk. Slettholms konklusjon er at dette er irrelevant. Så også er hennes brokete fortid, familien til Bayan sin støtte til frisør Hodne og at Bayans handling kan ha vært fremprovosert. Det er “stor avsporing”, fastslår Slettholm. Vel, den er ikke mer irrelevant og avsporende enn det Aftenposten selv meldte for noen dager siden: PST: Islamske konvertitter er overrepresentert blant radikalisert. Nå sier ikke jeg at Bayan er radikalisert, hun har vel selv sagt at hun ikke interesserer seg i det hele tatt for politikk, men jeg påpeker at slike variabler kan ha betydning også for denne saken. Da i betydning at saken kan være større enn seg selv, altså det motsatte av hva Slettholm belærer oss: Det handler om diskriminering. Punktum.

Jussen i frisør-saken

Aftenpostens Slettholm leser kanskje ikke sin egen avis godt nok, men han leser i alle fall ikke VG. For noen dager siden leverte professor dr. juris. ved UiO Geir Woxholth sin betraktning om nettopp jussen i frisør-saken. Dette bidraget tilbakeviser alt det Slettholm prøver å etablere, og viser at det ikke er så åpenbart enkelt. Woxholth påpeker følgende:

La oss starte med straffeloven § 186, som tingretten dømte Hodne for å ha overtrådt. Denne bestemmelsen rammer diskriminering, men kun på spesielt angitte områder. Det må være tale om at noen i ervervsmessig virksomhet nekter en person varer eller tjenester, og nektelsen må ha skjedd på grunn av personenes hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne.

Man kan således ikke straffes hvis nektelsen har skjedd på grunn av at man er uenig med personen politisk, fordi personen har rødt hår eller fordi man ikke tåler trynet på ham.

Man kan altså nekte folk varer og tjenester på helt usaklig grunnlag, uten å bli straffet for det. Man kan derfor også straffritt nekte en person å bli klippet, fordi han tropper opp i nazi-uniform, som en Frp-politiker nylig raljerte over, uten at han forsto loven.

Det er imidlertid et krav etter loven at man kun kan straffes hvis nektelsen er motivert av en av de grunnene som er nevnt foran, f.eks. religion. Det betyr at dersom Hodnes nektelse var motivert av noe annet, slik hun forklarte, nemlig av politiske grunner, fordi hun anså hijab som et symbol på politisk ekstremisme, så rammes dette ikke av loven. Loven bruker ordene på grunn av for å presisere at det må være en årsakssammenheng mellom – i dette tilfellet – nektelsen og den religiøse troen til kvinnen med hijaben, for at man skal kunne straffes. Skyldkravet må så omfatte dette (dekningsprinsippet).

Så hvorfor ble Hodne da likevel dømt? Det handler ikke bare om diskrimineringsparagrafen, der alt annet er støy og avledninger, som Slettholm hevder, men om hva som er motivasjonen for en handling. Woxholth forklarer:

For at Hodne skulle kunne dømmes må en hijab kunne være egnet til å oppfattes som et religiøst symbol. Men det er irrelevant hva du og jeg, og alle synserne på Facebook mener at hijab symboliserer eller «er», hvis Hodnes motiv for å nekte frisørtjenesten faktisk var at hun anså hijaben som et symbol, ikke på religion, men på politisk ekstremisme. Saken er bare den at domstolen ikke trodde på hennes forklaring om dette, fordi hun hadde forklart seg annerledes tidligere, og hadde gitt uttrykk for sterkt islam-kritiske synspunkter i offentligheten.

Domstolen fant altså at det med en sannsynlighet ut over rimelig tvil, var slik at den reelle motivasjonen for nektelsen var Hodnes fobi mot religionen islam. Dermed ble hun dømt. Og dermed slapp domstolen å trekke opp grensen mellom de straffrie ytringene, for eksempel nektelse på grunn av politiske motiver, og de straffbare ytringene, typisk nektelse på grunn av religion. Retten bemerket dog at den anså hijab som et symbol på religion, men det må ha vært for å betone at det var en sammenheng i det konkrete tilfellet, slik loven altså krever.

Kravene til saklighet

Med bakgrunn i en særdeles overforenkling av frisørsaken prøver Slettholm videre å diskreditere “nevnte nettsteder” på vegne av “redaktørstyrte medier” (som om ikke nevnte nettsteder har noen redaktør, i alle fall ingen som er godkjent av hr. Slettholm).

Jeg kan naturligvis la være å lese dette. Men disse er publikasjoner med stor appell hos en betydelig subkultur i Norge. De nevnte nettstedene er stadig på listen over de mest delte sakene i Norge. Det skulle ikke forundre meg om en rekke av leserne nå er overbevist om at Norge har tatt enda et skritt i retning islamisering.

Nettstedene løfter ikke en finger for å oppklare slike misforståelser. Vi er på vei mot en offentlighet der kravene til saklighet er i ferd med å forsvinne.

Sosiale medier er hovedårsaken til denne utviklingen. I sin natur skaper de ekkokamre der det man liker er det man ser. Engasjement er rådende kriterium for distribusjon på Facebook, i motsetning til redaktørstyrte medier som også må forholde seg til om det de skriver er sant, relevant og i tråd med Vær varsom-plakaten.

Her går Slettholm i sin egen felle så det dundrer etter. For det første burde Slettholm stille seg det betimelige spørsmålet: Hvorfor går nettsteder som for eksempel document.no og vårt eget rights.no så det suser? Hvorfor troner vi stadig på delingstoppen? Har det slått Slettholm at avstanden mellom massemediene og leserne har blitt for stor? Har han tenkt på at leserne gjør sine egne erfaringer i hverdagen, på skolen, i jobben, på fritiden, i nabolaget, som forteller dem at “sannheten” ikke alltid er å finne i for eksempel Aftenposten?

Kanskje er det akkurat dette de samme finner på nettsteder som document.no og rights.no? Stoff de kjenner seg igjen i, problemstillinger de har møtt og ja, tro det eller ei, flere nyanser og kritiske spørsmål enn hva massemediene bringer til torgs? Slettholm sitter på sin høye hest, som er på vei i knestående, og skylder på sosiale mediers suksess. I Slettholms verden trenger vi ikke forholde oss til om det vi skriver er “sant, relevant og i tråd med Vær varsom-plakten”. Jeg vet ikke om Slettholm selv tror på det han skriver, for det er vel ingen som er mer overvåket enn nettopp nettsteder som document.no og rights.no. Ett skjevt ord fra oss, og vi dingler på førstesiden i en eller annen avis. La meg si det slik: Ja, vi vet vi har makt. Takket være våre lesere.

Slettholm velger heller å diskrediterer leserne. De tilhører “en betydelig subkultur”. Gratulerer Slettholm, der mistet Aftenposten enda flere lesere.

Påstanden om at nettstedene ikke løfter en finger for å oppklare (slike) misforståelser, er også interessant. Hvilken tradisjon har massemedier for å oppklare misforståelser, ja endog totalt feilinformering? La meg ta noen eksempler. Da Peer Gynt-prisen i år ble tildelt Deeyah Khan hyllet Aftenpostens Harald Stanghelle prisvinneren med å blant annet vise til Khans historie (som flyktet fra Norge) med å hevde at det norske storsamfunnet sviktet henne og lot dette skje. Men han sier ikke et ord om at truslene kom fra de muslimske miljøene. Det fikk Stig F. Frøland til å reagere, men jeg har ikke sett noen oppklaring fra Aftenpostens side. Eller som vi omtalte innledningsvis i notatet “Tell ikke meg. Innvandringens kostnader og velferdsstaten” fra 2009 om innvandringsregnskap:

( … ) Det kan således være grunner til ikke å utarbeide noe innvandrerregnskap, da det fordrer både klokskap i utarbeidelse og bruk, ikke minst hvordan det blir brukt politisk, i forskningssammenheng og i media. Samtidig har HRS latt seg provosere av nettopp politikere, forskere og journalister som i ulike sammenhenger hevder at innvandrere er et økonomisk vellykket prosjekt for Norge. For eksempel levnet et oppslag i Aftenposten lillejulaften 2008 således ingen tvil, da det sto å lese: “Innvandrerregnskapet går i pluss”. På julaften fulgte samme avis opp på lederplass, da både med å ta avstand fra at et slikt regnskap faktisk var utarbeidet og glede over at det faktisk viste at innvandringen er en økonomisk suksess for Norge. Aftenposten tar langt på vei feil i begge deler. Det var ikke utarbeidet noe innvandrerregnskap, noe også SSB forklarte, dertil i samme avis. Derimot hadde en av avisens journalister kommet frem til at statistikken han hadde innhentet, var et innvandrerregnskap, og på egen hånd konkluderte han med at “det gikk i pluss”.

Har så Aftenposten (og andre medier), forskere eller politikere noen gang beklaget at de år etter år førte det norske folk bak lyset på dette temaet? Nei, aldri.

Hva gjelder eksempler på oppklaring av misforståelser og beklagelser fra vår side har jeg mer å ta av. For eksempel her fra vår redaktør Nina og her fra informasjonsleder Hege.

Tillit

Så skal jeg gi Slettholm rett i at fremveksten av alternative nyhetskilder også handler om at etablerte medier sliter med “lav tillit”. Spørsmålet er hvorfor, men det har Slettholm ingen tanker om. Han er, med rette det også, mer bekymret for den onde sirkelen mediene er inne i: “Med en medieøkonomi i oppløsning og nedbemanninger i nesten alle redaksjoner, er medienes forutsetninger for å bli mer tillitvekkende ikke spesielt store.”

Det er bare å minne om at tillit ikke er noe som kan kjøpes for penger. Det må man gjøre seg fortjent til. De etablerte mediene ødelegger for seg selv, noe Slettholms kommentar i seg selv er et bevis for, han blir selv usaklighetens martyr. Å ergre seg over andres suksess, skylde på leserne, selv desinformere, leke dommer over andre, komme med urettmessige påstander, beskylde andre for det ene eller andre, tillegge folk motiver de ikke har osv. er i mine øyne ikke riktig vei å gå. Det er å gjøre seg selv irrelevant.

Jeg har mer tro på å la uenighet komme til en offentlig saklig debatt. Men det krever igjen at de etablerte mediene minner seg selv om at de skal være demokratiets vaktbikkje. Det er dem ikke med alt sitt forbrukerstoff og med å henge seg på, eller rettere sagt, henge ut, enkeltaktører uten makt.

Aftenposten: Frisørsaken: Usaklighetens martyr