Mediekritikk

Forskningsredaktør med dårlige kort på hånden

I Aftenpostens Uviten-spalte kritiserte forskning.nos redaktør Nina Kristiansen TV2s oppslag om den store overrepresentasjonen av dømte voldtektsforbrytere med innvandringsbakgrunn. Spalten presenteres slik: I Uviten skriver Nina Kristiansen, Kristian Gundersen, Øyvind Østerud og Simen Gaure hver uke om det de…

I Aftenpostens Uviten-spalte kritiserte forskning.nos redaktør Nina Kristiansen TV2s oppslag om den store overrepresentasjonen av dømte voldtektsforbrytere med innvandringsbakgrunn.

Spalten presenteres slik:

I Uviten skriver Nina Kristiansen, Kristian Gundersen, Øyvind Østerud og Simen Gaure hver uke om det de mener er mangelfull forskning, flau formidling, kunnskapsløs politikk eller ren fusk.

TV2s gjennomgikk samtlige voldtektsdommer i Norge i 2015 og særlig dommene fra Oslo Tingrett er interessante fordi tallene gjenspeiler et mønster som er påvist av Oslopolitiets siden 2001 og da særlig i rapporten «Voldtekt i den globale byen» i 2011.

rapeI 2015 dømte Oslo tingrett i 55 voldtektssaker. En av disse dreier seg om samme gjerningsmann; serievoldtektsforbryteren Julio Kopseng, så i realiteten er det 54 domfelte. Av disse har 33 innvandrerbakgrunn, hvorav 27 har bakgrunn fra Asia og Afrika (og dermed Midtøsten, som ligger i begge verdensdeler). Dvs. at 61,1 prosent av de domfelte i Oslo har innvandrerbakgrunn.

Av dem har 81,8 prosent bakgrunn fra Asia, Afrika og Midtøsten. De tre kategoriene er relevante fordi det er de samme som Oslopolitiet brukte i rapportene i 2010 og 2011. Innvandreres overrepresentasjon er med andre ord fortsatt svært stor. I Oslo per 1. januar 2016 var i alt bosatt 206 689 per­soner med innvandrerbak­grunn. Av disse er 41% fra Asia og 17% fra Afrika. Det utgjør i alt 119 880 per­soner – inklusive barn, kvinner og eldre menn som jo ikke regnes med når det gjelder voldtekt – av totalt 658 390 inn­byg­gere i hoved­sta­den. Dvs. at gjerningsmenn fra en gruppe som i stort og smått utgjør 18,2% prosent, ble dømt i 50% av rettsakene om voldtekt i Oslo 2015.

Dette er et allerede kjent, om enn ubehagelig, faktum og TV2 spurte derfor om det hersker en viss redsel i forskningsmiljøene for å forske på innvandrere som voldtar.

Kristiansen ga selv uttrykk for at spørsmålet var betimelig:

Det er ikke et ubetimelig spørsmål, for forskning som handler om overgrep og mishandling i innvandrermiljøene kan være kontroversielt. I forskning.no har vi opplevd at forskerkilder blir særlig forsiktige rundt slike temaer.

Deretter gikk hun over til øvelsen som er så populær blant det etablerte kommentariatet når søkelyset rettes mot negative sider av innvandring: hun benytter seg av kategorier som er så vide at enhver observasjon mister forklaringskraften.

«Innvandrerbakgrunn» blir en ganske ubrukelig opplysning når en såpass liten gruppe menn er delt på så mange nasjonaliteter.

Det er nok så, men den voldsomme overrepresentasjonen av menn fra Afrika, Asia og Midtøsten lar seg ganske enkelt ikke bortforklare. Og det er ikke et særnorsk fenomen, det samme er for lengst påvist i Danmark og Sverige.

Kristiansen fikk følgelig kritikk av sosiolog Kjetil Rolness:

Menn med innvandringsbakgrunn er altså overrepresentert blant dømte seksualforbrytere.

Menn fra Afrika, Asia og Midt-Østen er ekstra overrepresenterte. Dette samsvarer med forskning i mange land over mange år. I Sverige er innvandrere fem ganger overrepresenterte. Derfor har vi nå en debatt om dette kan skyldes bakgrunn fra kvinneundertrykkende og seksualfiendtlige kulturer.

Påfallende, ubegrunnet motstand
Enkelte debattanter, som politiforsker Marianne Sætre og blogger Gunnar Tjomlid, har innstendig bedt oss om ikke forfølge kultursporet, selv om tallene gir grunn til det. Og nå gjør forskningsredaktør Nina Kristiansen noe lignende. Hun ser ingen grunn til å forske mer på noen grupper av gjerningsmenn enn andre.

Dette likte fru redaktøren dårlig og er idag tilbake med et tilsvar som er så uredelig og dårlig fundert at det er oppsiktsvekkende.

Hva sier det om voldtekt at Oslo Tingrett dømte to vietnamesere, én inder, fem somaliere og to pakistanere? Hva er fellestrekket mellom den ene dømte iraneren og han fra Sri Lanka?

Kjetil Rolness kunne hatt et poeng dersom alle disse var nye i Norge, om de er ukjente med norske normer eller syn på voldtekt.

I motsetning til Kristiansen har Rolness stadig poenget sitt i behold, for et fellestrekk som muligens har gått forskning.nos redaktør hus forbi er at de begge har bakgrunn fra det ingen ved sine fulle fem vil beskrive som likestilte, kvinnevennlige kulturer. I Iran som i hele den arabiske verden – som oftest OIC-land, som inkluderer en rekke afrikanske stater – er seksuell trakassering og overgrep på åpen gate forferdende utbredt.

Kristiansen finner det ikke desto mindre opportunt å koke det hele ned til hudfarge. Det er sannelig godt tenkt av en redaktør i et forskningsmagasin, ikke minst fordi det har den meget heldige bieffekten at det stempler ut Rolness som en rasist man ikke trenger å argumentere saklig og rasjonelt mot.

Så vidt jeg kan se er det hudfargen disse mennene har til felles. De 32 Oslo-dømte innvandrermennene som Rolness peker på, er en brunere nyanse enn blek. Men jeg har aldri sett forskning på sammenhengen mellom hudfarge og seksualforbrytelse. Flertallet av de dømte i fjor er dessuten hvite nordmenn, som jo saboterer den teorien.

Skal det være hudfarge, så skal det være hudfarge. «Hvite nordmenn» utgjør flertallet av de dømte. Ja, det er litt av en overraskelse i et land hvor «hvite nordmenn» utgjør 83,7 prosent av befolkningen. Men innvandrere fra Afrika, Asia og Midtøstens overrepresentasjon er uansett alarmerende høy, så Rolness «teori» er på ingen måte sabotert:

Av 399 domfelte for seksualforbrytelser eller voldtekt i 2015 har 88 innvandrerbakgrunn, hvilket utgjør 22 prosent av alle domfelte for seksualforbrytelser og voldtekt. Av disse 88 har 67 bakgrunn fra Asia og Afrika, hvilket også dekker Midtøsten. Det vil si at sistnevnte gruppe til sammen står for 16,7 prosent av alle domfellelser. 94 ble dømt for voldtekt og av disse har 21 innvandrerbakgrunn, mens åtte er utlendinger uten lovlig opphold i Norge. Nesten hver fjerde voldtektsdømte i fjor hadde altså innvandrerbakgrunn.

Ifølge Statistisk sentralbyrå var det 358 118 personer fra bakgrunn fra Asia med Tyrkia (4,9%) og Afrika (2%) i Norge ved inngangen til 2015, hvilket utgjør 6,9 prosent av den totale befolkningen. Herunder er imidlertid barn, kvinner og menn i aldersgrupper som sjelden eller aldri gjør seg gjeldende i kriminalstatistikker medregnet. I tillegg kommer tilsammen ti dømte – åtte for voldtekt – som ikke er registrert med lovlig opphold i Norge. Disse er ikke medregnet i SSBs statistikk over innvandrerbefolkningen.

Tallene burde definitivt satt Kristiansen i stand til å svare på sitt eget spørsmål: Henger voldtekt og innvandring sammen? Svaret er ja, men fordi vi mangler forskning vet vi ikke helt hvordan enda.

Siden det tydeligvis er uoverkommelig vrient for mange i norsk offentlighet å sette seg inn i spørsmålet om kultur og kvinnesyn, tar vi igjen en titt på hva kvinnerettsaktivister i den arabiske verden har å si om sammenhengen mellom seksuell trakassering, overgrep og voldtekt og det fremherskende kulturelle kvinnesynet i landene mange av innvandrerne fra Afrika, Asia og Midtøsten kommer fra. Da Kristiansen – til tross for at hun projiserer det over på Rolness – later til å være ganske opptatt av hudfarge, legger jeg til at de fleste av de modige kvinnerettsaktivistene som her uttaler seg har, i motsetning til den blendahvite Rolness, hudfargen sin i orden.

I 2009 møttes aktivister fra 17 arabiske land i Kairo på den første regionale konferansen om det som til da hadde vært et tabubelagt tema. Konferansen konkluderte med at arabiske menns seksuelle trakassering i regionen er svært utbredt og får pågå uhindret fordi det ikke er straffbart etter loven, kvinner lar være å rapportere det og fordi myndighetene ignorerer det. Den seksuelle trakasseringen inkluderer beføling og verbale krenkelser, og er en daglig opplevelse for kvinnene i den arabiske regionen. Det gjør at kvinnenes bevegelsesfrihet etterhvert blir innskrenket og tvinger dem vekk fra det offentlige rom.

I Egypt har menns seksuelle trakassering antatt en epidemisk karakter. 83 prosent av de egyptiske kvinnene forteller at de har blitt verbalt eller fysisk krenket. 98 prosent av utenlandske kvinner bosatt i Egypt har opplevd en eller annen form for seksuell trakassering. 68 prosent av slik trakassering er verbal. I en FN-studie fra 2013 hadde tallet økt til 99.3 prosent og den mest vanlige formen for trakassering var beføling. Samme år viste en studie at Egypt var det verste av 22 arabiske land hva kvinners rettigheter angår, tett fulgt av Irak, Saudi Arabia, Syria, Jemen, Sudan, Libanon, Palestinsk territorium og Somalia. De har alle et fellestrekk når det gjelder kulturelt og religiøst betinget kvinnesyn og påfølgende tildekning og usynliggjøring av kvinner i det offentlige rom.

Tildekningen gir imidlertid ingen beskyttelse, hvilket skyldes at problemet er samfunnets fremherskende syn på kvinner og seksualitet, ikke bekledning. Diana Farid i kampanjegruppen Egypt’s Girls are a Red Line, har opplyst selv kvinner som bærer det heldekkende plagget niqab blir trakassert. – Det utgjør ingen forskjell i det hele tatt. De fleste egyptiske kvinner bærer hijab og de fleste av dem har opplevd seksuell trakassering. Samtidig innrømmet to tredjedeler av de egyptiske mennene at de hadde trakassert kvinner seksuelt. Flertallet var imidlertid av den oppfatning at kvinnene hadde seg selv å takke, altså til tross for at tildekkede egyptiske kvinner daglig blir utsatt for det samme.

I Jemen har hele 90 prosent av kvinnene blitt utsatt for seksuell trakassering. Aktivisten Amal Basha opplyser at 90 prosent av landets kvinner er tildekket fra topp til tå. En studie fra Libanon viser at mer enn 30 prosent av landets kvinner har blitt seksuelt trakassert. I følge den saudiske aktivisten Majid al-Eissa rapporterer også de fullstendig tildekkede og tilnærmet totaltsegregerte kvinnene i Saudi Arabia om seksuell trakassering. Hans organisasjon, the National Family Safety Program, arbeider for å innføre en lov som kriminaliserer vold mot kvinner i det konservative, muslimske landet der flørting ofte ender i regelrette overfall. I Iran er hijab påbudt uten at det hjelper stort, snarere tvert i mot: – Hijab har gjort den seksuelle trakasseringen i Iran verre, skriver the Guardians korrespondent i den uavhengige mediaorganisasjonen Tehran Bureau. Korrespondenten påpeker paradokset: Mens kvinner gjemmer hver eneste del av kroppen unntatt sine ansikt og hender, øker den åpenlyse seksuelle trakasseringen, ikke omvendt. Det er åpen jaktsesong på landets kvinner hele året.

– Vi har å gjøre med et fenomen som begrenser kvinners bevegelsesfrihet… og truer kvinners deltagelse i alle aspekter av livet, sa den egyptiske aktivisten Nehad Abdul Komsan, som organiserte den aktuelle konferansen med finansiering fra FN.

Sosiologen Said Sadek ved det amerikanske universitetet i Kairo setter fingeren på det virkelige problemet: en islamsk konservatisme som har vært på fremmarsj siden slutten av 1960-tallet og gamle patriarkalske holdninger.

– Religiøs fundamentalisme økte og fundamentalisene begynte å gå målrettet etter kvinner. De vil at kvinnene skal gå tilbake til hjemmet og ikke arbeide ute. Den patriarkalske kulturen aksepterer ikke at kvinner er høyere på rangstigen enn menn, som at noen kvinner har utdannelse og får arbeid, mens noen menn blir liggende etter, så en måte å utligne status på er å sjokkere kvinner og påtvinge dem en seksuell situasjon alle steder. Dette er ikke faraoenes kultur; det er beduinenes kultur, forklarte Sadek.

Der svært mange «etnisk innfødte» politikere, akademikere og aviskommentatorer – Kristiansen er således i et større, men dårlig selskap – åpenbart kvier seg for å peke på og debattere en tilvandret, kulturell problematikk, er kvinner og menn med innvandrerbakgrunn heldigvis ikke like redde for å fornærme noen ved å sette fingeren på det stedet det gjør vondt.

Den dansk-tyrkiske kultursosiologen Mehmet Ümit Necef ved Syddansk Universitet mener at den stadige overrepresentasjonen helt klart skyldes kulturforskjeller.

»Tallene er nu rensede, og man ser stadig en klar overrepræsentation. Det er meget vanskeligt at argumentere for, at kultur ikke er afgørende. Hvordan kan vi ellers forklare det?« spørger han.

Necef påpeker at flesteparten at de ikke-vestlige innvandrerne og etterkommerne som begår overgrep har bakgrunn fra Midtøsten og dertilhørende tradisjonell kultur.

– Dette er kulturer hvor kvinner drar skam over hele familien hvis de har sex før ekteskapet. Hvor kvinner bare går på gaten hvis de har et faktisk gjøremål. Ikke for å more seg, drikke seg fulle eller møte fremmede menn, sier han til Berlingske og understreker at denne kjønnskulturen ikke er bundet opp mot islam, men eksisterer i særlig områder utenfor de store byene i Midtøsten.

Han forklarer videre at problemene oppstår når noen menns tradisjonelle kvinnesyn kolliderer med moderne vestlig kultur, hvor kvinner har frihet til å bevege seg like fritt som mennene. I Midtøsten betraktes ofte byrommet som mennenes domene. En kvinne som drikker seg full eller går sparsomt kledd blir sett på som uanstendig og er hun ikke i følge med en mann kan hun fort bli betraktet som «eierløs» eller et individ uten beskyttelse. Noen menn fra Midtøsten vil da anse det som legitimt å gjøre seksuelle tilnærmelser eller til og med begå overgrep, mener Necef.

Han får støtte av de to frittalende, prominente kvinnerettsaktivistene Seyran Ates og Necla Kelek, som begge har tyrkisk bakgrunn.

Seyran Ates, forfatter av boken Islam trenger en seksuell revolusjon, har i årevis kjempet mot kvinneundertrykkelse i muslimske miljøer. Hun mener Europa må innse at det er snakk om et kultursammenstøt.

»Vi er nødt til at indse, at der er tale om et kultursammenstød. De unge mennesker er seksuelt uhæmmede, fordi de altid har været seksuelt undertrykt. Hvis nogen på samme måde forgreb sig på deres søstre, ville de øjeblikkelig gribe til våben. De lever i miljøer, hvor sex er tabu, og hvor seksualitet er stærkt reglementeret og kontrolleret. Derfor udnytter de situationen,« siger Seyran Ates til Berlingske.

Det samme mener samfunnsforsker og forfatter Necla Kelek, som fastslår at kulturbakgrunn spiller en stor rolle i tilfeller som i Köln:

»De unge mænd er vokset op i en patriarkalsk kultur. Derfor er de både gerningsmænd og ofre. Vi må ikke lade dem alene. De er allerede alene i vores land, uden familie, uden hjemstavn, uden vante strukturer. De kan ikke håndtere deres daglige frustrationer. Derfor udsøger de sig den svageste i gruppen, nemlig enlige kvinder. De mener, at de har den moralske ret dertil. Vi må give dem en chance for at disciplinere sig selv og forklare dem, hvordan man lever sammen og opfører sig i et frit samfund. Hvis de ikke kan eller vil dette, er de i det forkerte land,« siger den 58-årige sociolog og forfatter.

Trods fundamentalistiske forsøg på at skræmme hende til tavshed, holder hun stadig fast i, at islam netop har brug for et gennemgribende opgør med en forældet seksualmoral.

Nylig ble den prisbelønte, algiriske forfatteren og journalisten Kamel Daoud utnevnt til – hva ellers? – islamofob av en gruppe – hva ellers? – franske intellektuelle da han tok opp den muslimske verdens seksuelle elendighet: – Folk i Vesten er med gru i ferd med å få øyene opp for den muslimske verdens sykelige forhold til sex og at sykdommen er i ferd med å spre seg til deres egne land, skrev han.

Men alle disse menneskene er nok bare opptatt av en sammenheng mellom hudfarge og seksualforbrytelser, skal du se.

En som forresten ikke har hudfargen sin i orden, men til gjengjeld advarer om demonisering ikke-vestlige menn, er den danske sosiologen Marie Bruvik Heinskou, som har skrevet avhandlingen »En kompleks affære – anmeldte voldtægter i Danmark« om voldtektsforbrytere i Danmark. Hun mener det er forskjell på motivene til ikke-vestlige menn og etnisk danske menn som begår voldtekter.

»I sager om mænd med ikke-vestlig baggrund handler det oftere om en forudgående ærekrænkelse af manden. Eller et ønske om statuering af maskulinitet og magt i et maskulint fællesskab. Det handler om en forestilling om, at kvinden er underlagt manden,« siger hun.

Dette motivet kan man selvfølgelig se i voldtektssaker der gjerningsmannen er etnisk dansk, men ofte handler det om klønethet, manglende forståelse og lydhørhet overfor kvinnens grenser – og det skjer som regel i forbindelse med alkohol, sier Heinskou.

Hun mener likevel det er for enkelt å si at kulturforskjeller er den eneste årsaken til at ikke-vestlige innvandrere og etterkommere blir dømt for flere seksuelle overgrep enn etnisk danske menn. Heinskou tror det også kan spille inn at rettsystemet og kvinner som anmelder voldtekter har et bilde av at den «typiske voldtektsforbryter har annen etnisk herkomst». Hun viser blant annet til at ikke-vestlige menn også er overrepresentert når det gjelder falske anmeldelser.

Heinskou mener altså at det ikke bare dreier seg om et kulturelt betinget kvinnesyn, men hun er likevel klar på at det spiller en rolle. I Norge vet vi hverken heller, fordi som Rolness påpeker: påfallende mange vil tydeligvis ikke vite noe om det. Men Danmark er et land det er naturlig å sammenligne oss med, så forklaringer som gjelder der kan også ha noe for seg her.

Og er det noen som egentlig tror at alle menn fra så kvinnefiendtlige kulturer legger fra seg kvinnesynet sitt i det øyeblikket de ankommer Norge eller andre europeiske land?

Kristiansens og andres vegring mot å forholde seg til Rolness poeng om kulturelle årsaksforklaringer står for øvrig et ytterst merkelig lys all den stund det er offisiell politikk å avholde kurs i likestilling, kvinners rettigheter, kvinnesyn og seksualnormer i Norge for asylsøkere. Slike kurs ble startet opp ved norske mottak i 2009 og i 2012 gikk Utlendingsdirektoratet inn for å avholde ytterligere kurs for å forebygge vold og voldtekt. Sverige og Danmark vil nå innføre det det samme. Hvorfor det, mon tro, hvis særlige mennene fra en viss del av verden ikke har noen kulturelle fellestrekk hva kvinnesyn angår, slik Kristiansen påstår?

Ja ja, om ikke annet belyser redaktør Nina Kristiansens debattinnlegg årsaken til den påfallende motstanden mot å forske mer i visse gruppers store overrepresentasjon på statistikken over seksual- og voldtektsforbrytelser. For hvis det faktisk blir forsket i, så vil ikke lenger Kristiansen og meningsfeller slippe unna med billig retorikk, presentert som «vitenskap» i landets mest fornemme debattspalte.

Da er det tross alt bedre å henge ut meningsmotstandere som rasister fordi de påpeker en sammenheng også kvinnerettsaktivister fra andre deler av verden peker på. Mye tyder på at sammenhengen i tillegg er i ferd med å bli overtydelig, for hvorfor ellers skulle norske politiforskere og akademikere være så engstelige for å finne ut mer?