Danske perspektiver på ikke-vestlige menns overrepresentasjon på voldtektstatistikken

Masseovergrepene i Köln og andre europeiske byer, samt gjentatt seksuell trakassering av jenter og kvinner i offentlige svømmehaller i Europa, har aktualisert debatten om innvandrermenn fra Midtøsten og Afrikas betydelige overrepresentasjon på voldtektsstatistikken. Både i Norge,…

Masseovergrepene i Köln og andre europeiske byer, samt gjentatt seksuell trakassering av jenter og kvinner i offentlige svømmehaller i Europa, har aktualisert debatten om innvandrermenn fra Midtøsten og Afrikas betydelige overrepresentasjon på voldtektsstatistikken. Både i Norge, Sverige og Danmark er denne overrepresentasjonen et statistisk faktum.

Både i Norge og Sverige forsøker en rekke samfunnsaktører å bortforklare tallenes tale og/eller rette fokus mot sosioøkonomiske faktorer. Det synes maktpåliggende for flere å forhindre en offentlig debatt om hvorvidt kulturelle forklaringer – så som det utbredte kulturelle og religiøse kvinnesynet og mannsidealiet i de aktuelle regionene – er en del av bildet. Det er særlig synlig og påfallende når politiets egne forskere trekker konklusjoner i politiets egne rapporter som de ikke har belegg for utfra politiets egne tall.

Som sosiolog Kjetil Rolness uttrykker det:

DET ER PÅFALLENDE at to politirapporter med tittelen «Voldtekt i den globale byen» toner den globale dimensjonen ned, på tross av hva tallene i rapporten viser. Gang på gang advarer forskerne mot å anlegge «feil» perspektiv: «Grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger og i hovedsak muslimer, er både feilaktig, utilstrekkelig og uheldig.» Det stemmer, men skal vi se bort fra at gjerningsmenn med en viss landbakgrunn dominerer statistikken, og ikke spørre hva det skyldes? Tydeligvis:

«Når overrepresentasjonen av «fremmede» lettere forstås som tegn på økt risikofaktor enn andre og mer entydige overrepresentasjoner, så som kategoriene «menn» og «unge», har dette antakelig bakgrunn i en viss grad av fremmedfrykt.»

Ja, skjønte vi det ikke. Rapporten går til og med så langt som å avfeie den etniske dimensjonen: «Samlet gir materialet støtte til konklusjonene i kriminologisk forskning om at voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.»

Voldtektstatistikken fra Danmark viser omtrent det samme som i Norge, men der har man valgt å undersøke tallene nøyere og føre en åpen debatt om funnene.

Men først litt om ståa her hjemme:

I Oslo ble overrepresentasjonen fastslått så tidlig som i 2001. I politiets rapport fra 2007 heter det:

Selv om majoriteten av de registrerte gjerningsmennene har norsk statsborgerskap, har en høy andel en annen landbakgrunn enn norsk. Personer med annen landbakgrunn enn norsk blir stadig mer overrepresentert blant gjerningspersonene i de anmeldte voldtektene, sett i forhold til befolkningssammensetningen i Oslo. I 2007 hadde gjerningspersonen i 72,8 % av forholdene en annen bakgrunn enn norsk. Det tilsvarende tallet i 2004 var 63,2 %, mens det i 2001 var 53 %.

Den betydelige overrepresentasjonen fikk imidlertid ikke gjennomslag i norske hovedmedier før Oslopolitiets rapport «Voldtekt i den globale byen» (som er en rapport om tallene i 2010) i 2011. Dette året forekom det en rekke overfallsvoldtekter – som er den voldtektskategorien som utløser størst frykt – hvor hele 45 av 48 mistenkte/siktede hadde utenlandsk opprinnelse og rapporten fikk en helt annen oppmerksomhet enn de foregående.

Et så ubehagelig faktum var det mange som ikke ønsket å snakke om og blant andre Antirasistisk senter og Amnesty Norge valgte umiddelbart å fokusere på at overfallsvoldtekter utgjør et forsvinnende lite antall av begåtte voldtekter og deretter avfeie det hele som et problem som ikke fortjente så stor oppmerksomhet som det fikk.

Samtidig gikk voldsforsker Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal hos Oslopolitiet ut Journalisten.no med en klar oppfordring til media om «mindre sensasjonspolitikk og større nøkternhet» i forhold til overfallsvoldtekter spesielt.

I tillegg hevdet Sætre og Grytdal at «den etniske profilen for alle voldtektstypene utenom overfallstypen, domineres av personer med norsk landbakgrunn, men er for øvrig varierende.»

Dette stemmer ganske enkelt ikke.

Ifølge tall fra Oslo kommune over innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre bosatt i Oslo i 2011, var det 30.080 personer med bakgrunn fra Afrika og 74.413 personer med bakgrunn fra Asia. Det er i alt 104.493 personer av totalt 599.230 innbyggere i hovedstaden, eller ca. 17,4% av folketallet.

Samtidig sier den aktuelle rapporten at 19,8% av voldtektsmennene hadde bakgrunn fra Afrika, 14,5% fra Midtøsten og 11,5% fra Asia i 2010 (side 54). Siden Midtøsten dels ligger i Afrika og dels i Asia, betyr det at 45,8% av voldtektene hadde gjerningsmann fra en av disse to verdensdelene. 17,4% av befolkningen sto altså for 45,8% av voldtektene. Det betyr en voldtektshyppighet på mellom fire og fem ganger større hos gruppen av personer fra Afrika og Asia enn hos befolkningen forøvrig.

TryllekunstnerOg det gjaldt såvisst ikke bare overfallsvoldtekter.

Da det viste seg vrient å få lagt lokk på debatter om tall, overfallsvoldtekt og hvem som sto bak, skiftet flere plutselig fokus og trakk plutselig «statistiske mørketall» opp av hatten. Særlig hva festrelaterte- og relasjonsvoldtekter angår, to kategorier man med stor skråsikkerhet fastslo at domineres av etnisk norske menn. Blant eksponentene for dette fant man igjen Antirasistisk senter, Amnesty Norge og i nyere tid bloggeren Gunnar Tjomlid. Men hvor kommer denne skråsikkerheten fra?

Mørketall beregnes som regel ut fra tilgjengelig statistiske opplysninger og for Oslos vedkommende ser den sånn ut: menn fra Midtøsten, Afrika og Asia er i flertall – og betydelig overrepresentert i forhold til befolkningssammensetningen – i samtlige av politiets fem voldtektskategorier (etnisk norske gjerningsmenns prosentandel i parentes):

Festrelaterte voldtekter: 38,8 prosent (32,7)
Relasjonsvoldtekter: 42,2 prosent (40,0)
Sårbarhetsvoldtekter: 60,9 prosent (34,1)
Overfallsvoldtekter: 100,0 prosent (0,0)
Annet: 54,6 prosent (45,5)

Overrepresentasjonen økte året etter (Voldtekt i den globale byen 2012). Denne rap­por­ten viste at 21,9% av anmeldte vold­tekts­men­n hadde bak­grunn fra Afrika, 12,3% fra Midt­østen og 18,7% fra Asia (side 66), 52,9% til sammen. I Oslo per 1. januar 2012 var det bosatt 31.496 per­soner med bak­grunn fra Afrika og 77.054 per­soner med bak­grunn fra Asia. Det er i alt 108.550 per­soner – inklusive barn, kvinner og eldre menn som jo ikke regnes med i dette tilfellet – av totalt 613.282 inn­byg­gere i hoved­sta­den. Dvs. at gjerningsmenn fra en gruppe som utgjør 17,7% av befolk­nin­gen sto for 52,9% av vold­tek­tene.

I tabell 30 (s.67) ser man igjen at menn fra Midt­østen, Afrika og Asia er i flertall og bety­de­lig overrepresentert i forhold til befolkningssammensetningen i fire av politiets fem voldtektskategorier (etnisk norske gjerningsmenns prosentandel i parentes).

Fest­re­la­terte vold­tek­ter: 44,5 pro­sent (40,7)
Rela­sjons­vold­tek­ter: 67,5 pro­sent (20,9)
Sår­bar­hets­vold­tek­ter: 51,7 pro­sent (37,9)
Over­falls­vold­tek­ter: 80,0 pro­sent (20,0)
Annet: 41,7 pro­sent (45,8)

Men ingen av disse tallene er korrigert for det faktum at voldtektshyppighet er aldersavhengig og at alderssammensetningen ikke er identisk for Asia/Afrika og referansegruppen, men en slik korrigering ville uansett ikke kunne bortforklare en betydelig overrepresentasjon som måtte tilskrives andre faktorer som sosioøkonomisk status eller kulturell bakgrunn.

En slik korrigering – og ikke minst resultatet – er det tilsynelatende liten interesse for her på berget, for Oslo-politiet sluttet brått å lage rapporter som registrerte landbakgrunn fom 2012 og gikk istedet over til å operere med gjerningsmenn etter statsborgerskap. Rolness påpeker imidlertid at heller ikke dette er i stand til å skjule den utrivelige overrepresentasjonen:

HAN [Gunnar Tjomlid] VISER BARE TIL til en politirapport fra 2014 som sier at 73 prosent av de som er siktet eller mistenkt i voldtektssaker i Oslo er norske statsborgere. Denne statistikken skiller ikke mellom overfallsvoldtekter og andre voldtekter, som var Tjomlids poeng. Og heller ikke klart mellom innvandrere og etniske nordmenn. Andelen norske statsborgere i Oslo er 84 prosent. Det er en høyere andel enn 73 prosent. Altså er norske statsborgere underrepresenterte, og andre lands statsborgere overrepresenterte som voldtektstmenn i denne statistikken. Og 12 prosent av norske statsborgerne i Oslo er innvandrere. Noe som gjør nordmenn ytterlige underrepresentert. Tjomlid viser til et tall som sier det motsatte av hva han hevder.

I Danmark viser tall fra Danmarks statistik (DS) – danskenes svar på Statistisk sentralbyrå – at hver tredje voldtektsdømte er innvandrer eller etterkommer. I perioden 2004 til 2013 ble 615 personer dømt for voldtekt, hvorav 212 er innvandrere eller etterkommere. Det tilsvarer 34,5 prosent, hvilket er mer enn tre ganger mer enn andelen gruppen utgjør i befolkningen generelt. Ifølge DS ble bl.a. 32 irakere, 26 tyrkere og 25 somaliere dømt for voldtekt i samme periode.

Tallene bekreftes av ny forskning ved Syddansk Universitet (SDU) som har tatt for seg 296 voldtekter i Østjylland. I hele 40 prosent av sakene har gjerningsmannen «annen etnisitet enn dansk». I rapporten «Voldtekt som anmeldes» kommer det frem at utlendinger er særlig overrepresentert når det gjelder overfallsvoldtekter.

»Det er voldsomt. Det maner til eftertanke og betyder formodentligt, at vi bliver nødt til at sætte ind med en oplysningsindsats,« siger rets- og integrationsordfører Sofie Carsten Nielsen (R).

»Vi bliver nødt til at forholde os til den overrepræsentation af indvandrere blandt voldtægtsmænd,« siger DFs gruppeformand, Peter Skaarup (DF).

Berlingske Tidende har fått DS til å analysere tallene og selv når det korrigeres for aldersammensetning og sosioøkonomisk status er og blir ikke-vestlige menn stadig overrepresentert når det gjelder dommer for voldtekt og bluferdighetskrenkelser.

Også i Danmark er det naturligvis uenighet om hva det i så fall kan skyldes, men man har som et minimum åpnet for en debatt i håp om å finne et svar.

Skyldes overgrebene, at indvandrerne stammer fra kulturer, hvor der eksisterer et kvindesyn, der legitimerer overgreb? Eller er årsagen nærmere, at mange indvandrere og efterkommere befinder sig nederst i samfundets hierarki og dermed generelt er mere tilbøjelige til at begå kriminalitet?

På foranledning af Berlingske har Danmarks Statistik set nærmere på dommene for voldtægt og blufærdighedskrænkelse for 2012, 2013 og 2014. I en ny analyse er tallene blevet korrigeret for alder og sociale og økonomiske forhold som bl.a. arbejdsløshed.

Analysen viser, at ikke-vestlige mænd i gennemsnit bliver dømt for voldtægter og blufærdighedskrænkelser 1,76 gange hyppigere end etnisk danske mænd.

Disse tallene er forbundet med en viss usikkerhet, men betyr at hvis en spesiell gruppe etniske dansker blir dømt for ti voldtekter, så vil en tilsvarende gruppe ikke-vestlige innvandrere og etterkommere bli dømt for 18.

De korrigerte tallene er naturlig nok lavere enn de ukorrigerte fra samme periode og som viste at ikke-vestlige innvandrere og etterkommere ble dømt i 20,4 prosent av saker som omhandlet voldtekt og bluferdighetskrenkelser til tross for at de bare utgjør 7,2 prosent av den samlede befolkningen. Ukorrigert er dermed hyppigheten tre ganger mer enn etnisk danske menn.

De ukorrigerede tal er blevet kritiseret for at være misvisende, da de ikke tager højde for alder og socioøkonomiske forhold såsom arbejdsløshed. Ikke-vestlige mænd er generelt yngre end etniske danskere – og yngre mænd er mere tilbøjelige til at begå kriminalitet. Desuden har ikke-vestlige mænd en dårligere tilknytning til arbejdsmarkedet, hvilket også kan spille ind på kriminalitetsraten.

Den dansk-tyrkiske kultursosiologen Mehmet Ümit Necef ved Syddansk Universitet mener at den stadige overrepresentasjonen helt klart skyldes kulturforskjeller.

»Tallene er nu rensede, og man ser stadig en klar overrepræsentation. Det er meget vanskeligt at argumentere for, at kultur ikke er afgørende. Hvordan kan vi ellers forklare det?« spørger han.

Necef påpeker at flesteparten at de ikke-vestlige innvandrerne og etterkommerne som begår overgrep har bakgrunn fra Midtøsten og dertilhørende tradisjonell kultur.

– Dette er kulturer hvor kvinner drar skam over hele familien hvis de har sex før ekteskapet. Hvor kvinner bare går på gaten hvis de har et faktisk gjøremål. Ikke for å more seg, drikke seg fulle eller møte fremmede menn, sier han til Berlingske og understreker at denne kjønnskulturen ikke er bundet opp mot islam, men eksisterer i særlig områder utenfor de store byene i Midtøsten.

Han forklarer videre at problemene oppstår når noen menns tradisjonelle kvinnesyn kolliderer med moderne vestlig kultur, hvor kvinner har frihet til å bevege seg like fritt som mennene. I Midtøsten betraktes ofte byrommet som mennenes domene.  En kvinne som drikker seg full eller går sparsomt kledd blir sett på som uanstendig og er hun ikke i følge med en mann kan hun fort bli betraktet som «eierløs» eller et individ uten beskyttelse. Noen menn fra Midtøsten vil da anse det som legitimt å gjøre seksuelle tilnærmelser eller til og med begå overgrep, mener Necef.

Sosiologen Marie Bruvik Heinskou har skrevet avhandlingen »En kompleks affære – anmeldte voldtægter i Danmark« om voldtektsforbrytere i Danmark. Hun mener det er forskjell på motivene til ikke-vestlige menn og etnisk danske menn som begår voldtekter.

»I sager om mænd med ikke-vestlig baggrund handler det oftere om en forudgående ærekrænkelse af manden. Eller et ønske om statuering af maskulinitet og magt i et maskulint fællesskab. Det handler om en forestilling om, at kvinden er underlagt manden,« siger hun.

Dette motivet kan man selvfølgelig se i voldtektssaker der gjerningsmannen er etnisk dansk, men ofte handler det om klønethet, manglende forståelse og lydhørhet overfor kvinnens grenser – og det skjer som regel i forbindelse med alkohol, sier Heinskou.
Hun mener likevel det er for enkelt å si at kulturforskjeller er den eneste årsaken til at ikke-vestlige innvandrere og etterkommere blir dømt for flere seksuelle overgrep enn etnisk danske menn. Heinskou tror det også kan spille inn at rettsystemet og kvinner som anmelder voldtekter har et bilde av at den «typiske voldtektsforbryter har annen etnisk herkomst». Hun viser blant annet til at ikke-vestlige menn også er overrepresentert når det gjelder falske anmeldelser.

»Det er et udtryk for, at fantasien om den farlige, brune og voldelige mand griber om sig og vender sig til racisme. Der foregår en dæmonisering af den brune mand. Det kan blive en udfordring for retssikkerheden, hvis vi ikke er opmærksomme nok,« siger hun.

Forskningssjef Britta Kyvsgaard i justisdepartementet advarer også mot å bruke de korrigerte tallene til konkludere med at ikke-vestlige menns overrepresentasjon skyldes kulturforskjeller alene. Hun påpeker at noen flyktninger og innvandrer f.eks. kan ha opplevd traumatiske overgrep i barndommen, noe som kan øke risikoen for at de begår seksuelle overgrep.

Og hun har rett, det er mange faktorer som kan spille en rolle i det helhetsbildet vi ser og har sett gjennom mange år. I Norge virker det imidlertid som om en av dem – kulturbakgrunn – forsøkes utelukket uten at det det foreligger en rimelig og godt belagt forklaring på hvorfor. Da er det fort gjort å mistenke at det skjer fordi det er politisk ubekvemt og/eller går på tvers av enkelte forskeres ideologiske ståsted.

Sosioøkonomiske faktorer og alderssammensetning er som vi kan se ikke nok til å forklare den betydelige overrepresentasjonen som er observert i flere europeiske land. Det samme gjelder kulturforskjeller. Men dette er det tvingende nødvendig å snakke åpent om fordi det er like nødvendig å finne ut hvorfor og hva vi eventuelt kan/skal gjøre med det.

Så kanskje det er på tide at justisdepartementet og Politidirektoratet får noen andre forskere enn Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal til å se på saken? Bare det å få ansatt noen forskere som er litt mer interessert i det tallene faktisk sier enn å forfølge sin egen ideologi vil jo være en klar fordel.