Innvandring

Nærmere om innstrammingsforslagene

Regjeringens 15 forslag til innstramminger for å løse asylkrisa kommer nok til å bli kritisert for å ikke være konkret nok, noe vi har sett nærmere på. Uansett vil de øvrige politiske partiene stå fritt til å spille inn sine forslag. Men det som synes klart nå er at flertall av partiene innser at det er innstramminger som er det sentrale, ikke å fokusere på integreringstiltak.

I går la Høyre og Fremskrittspartiet frem sine forslag til innstrammingsforslag som ble lansert i tilleggsnummeret. De 15 forslagene kommer nok til å bli kritisert fordi noen av dem krever betydelig konkretisering, men det er uansett ikke et argument for at de ikke skal utredes videre. Egentlig bør vi være fornøyd med at forslagene følger de vanlige, om enn kanskje hurtigere, demokratiske prosessene.

Nå er det opp til de øvrige partiene, ikke minst støttepartiene KrF og Venstre, å forholde seg til de forelagte forslagene og eventuelt komme med sine innspill.

Det er neppe heller slik at de 15 forelate forslagene kommer i noen prioritert rekkefølge. Det er summen av forslagene som skal gi den nødvendige innstrammingseffekt, i tillegg til den signaleffektverdien de har. Målet er at asyltilstrømningen til Norge skal ned.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

La oss se nærmere på forslagene.

Beskyttelsesbehov

Innføring av en fornyet vurdering av beskyttelsesbehovet både ved fornyelse og permanent oppholdstillatelse. Dette innebærer at oppholdstillatelsen vurderes flere ganger, ikke minst knyttet til om situasjonen i hjemlandet har endret seg. Vurderes det slik at vedkommende trygt nok kan returneres, tilbakekalles den aktuelle oppholdstillatelsen og permanent opphold i Norge vil ikke bli innvilget.

Planlagt innført som instruks: 1. januar 2016.

Nye beskyttelsesformer

Forslaget må sees i sammenheng med forslaget over, da nettopp en «fornyet vurdering av beskyttelsesbehovet» henger sammen med at oppholdstillatelsen ikke er permanent.

Det heter her at disse nye midlertidige beskyttelsesformer ikke skal være avhengig av oppholdstid. Med andre ord vil ikke hvor lenge du har vært i Norge i seg selv danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Det vil nok skape mye bråk knyttet til f.eks. barn født i Norge og personer som mener seg, eller mediene mener, er godt integrert.

Men forslaget bærer faktisk bud om det også, selv om det innebærer forskjellsbehandling. For det heter at integreringskriterier skal legges til grunn ved vurdering av innvilgelse av permanent opphold. Dette skal gjøres i kombinasjon med krav til oppholdstid, men da ut over fem år for enkelte beskyttelseskategorier. Det forteller at minstekravet for å få vurdert varig opphold for disse nye beskyttelsesformene er fem år.

Planlagt innført ved proposisjon: første halvår 2016.

Nye krav til familieinnvandring

Retten til familieinnvandring tillegges nye krav som gjelder både for asylsøkere og flyktninger.

Her ønskes blant annet innført et underholdskrav (herboendes forsørgerevne) hvis det er slik at familielivet kan utøves i et annet land enn Norge.

Vilkårene for familiegjenforening i tilfeller hvor familien har opphold også i et annet trygt område, skal vurderes. Det betyr at den enkelte ikke selv kan bestemme hvor familielivet skal utøves.

I tillegg foreslås strengere regler for familieinnvandring til enslige mindreårige asylsøkere (EMA) som kan returnere til hjemlandet. Dette innebærer at EMA, som i realiteten oftest er unge menn, ikke kan forvente å få øvrig familie til Norge. I tillegg kan det få slutt på farefulle ferder for unge sårbare mennesker som sendes ut som såkalt «ankerbarn». Konkretisering av dette forslaget bør for øvrig ta opp i seg hvordan det kan utvikles enda mer treffsikre tester for aldersbestemmelse.

Et fortsatt underholdskrav ved søknad om fornyelse i saker hvor det gjaldt et underholdskrav for førstegangstillatelse.

Planlagt innført ved proposisjon: første halvår 2016.

Suspensjon av 15-måndersregelen

15-månedersregelen, forankret i utlendingsforskriften § 8-2, sier at hvis saksgangen overstiger 15 måneder skal søker gis permanent opphold. På grunn av den høye ankomsttallene har ikke saksbehandler UDI noen mulighet for å kunne garantere for saksbehandlingstiden, særlig ikke hvis visse grupper skal prioriteres. Regjeringen ønsker derfor å suspendere denne «inntil videre».

Tiltaket trenger ikke Stortingets samtykke da dette er en forskrift som Regjeringen kan endre på egenhånd.

Utlendingslovginingen og praksis

Det neste tiltaket er av en helt annen karakter, da Regjeringen ønsker «å vurdere sentrale sider ved norsk utlendingslovgivning og gjennomgå norsk praksis der Norge har en annen vurdering av beskyttelsesbehovet for ulike nasjonaliteter sammenlignet med praksis i land det er naturlig å sammenligne oss med.»

Utvilsomt er ønsket at Norge ikke skal ha en mer generøs praksis enn Danmark, men om et flertall på Stortinget vil gi en «Carte Blanche» til Regjeringen for å fortløpende kunne foreta forslag til lovendringer, forskriftsendringer og justere aktuelle instrukser med sikte på å oppnå innstramminger, tviler jeg vel mer på. Men det kan være at Regjeringen med dette forslaget ønsker seg legitimitet fra Stortinget til å tilpasse våre regler og praksis slik at Norge ikke fremstår som mer generøs enn andre, kanskje heller tvert om.

Dette er et forslag om krever konkretisering og som, naturlig nok, er foreslått uten tidsfrist.

Internasjonale konvensjoner

Ulike konvensjoner som Norge er tilknyttet har mange ganger vært til debatt. Her har ikke minst selvråderetten vært diskutert, da ved at Norge skritt for skritt overfører myndighet til organer i EU, men det som kanskje har fått vel så mye oppmerksomhet er vår «moralske plikt» relatert til menneskerettigheter og folkeretten, der sistnevnte har som mål å regulere forholdet mellom stater, gjerne gjennom sedvane. Men som kjent har både menneskerettigheter og folkeretten utviklet seg til et svært rettighetsbasert system der plikter er blitt mer og mer borte. Det snakkes gjerne høyt og varmt om «retten til å søke asyl», men langt mindre om hvilke betingelser som kan stilles til en slik rettighet. Nettopp sistnevnte er regulert i f.eks. Flyktningkonvensjonen og det har aldri vært en intensjon med denne konvensjonen at personer selv skulle kunne avgjøre hvilken land de ønsker å bosette seg i.

Flyktningkonvensjonen en folkerettslig avtale som omhandler mellomstatlige rettsforhold. Konvensjonen inneholder således vilkårene for anerkjennelse som flyktning, men selv da pålegges ikke statene å gi beskyttelse. Folkerettslig asyl er således ikke noe enkeltpersoner eller grupper har krav på. Tvert imot heter det at asylretten er en stats rett til å gi asyl uten derved å krenke eller foreta en uvennlig handling overfor den stat vedkommende har flyktet fra. Den enkelte flyktnings rett til asyl er derfor overlatt til hver stats interne lovgivning. Dette korresponderer med at en rekke land, herunder Norge, har vedtatt en kvote for FN-flyktninger (også kalt overføringsflyktninger/kvoteflyktninger). Som regel er disse anerkjent som flyktninger av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) før de blir overført til et mottaksland innenfor dette landets vedtatte kvote.

Samtidig har forutsetningene for flyktningesystemet endret seg dramatisk siden flyktningkonvensjonen ble vedtatt for over 60 år siden. Utgangspunktet med andre lands moralske plikt til å hjelpe mennesker på reell flukt har utviklet seg til et redskap for folkevandring, ikke minst for en bedre økonomisk tilværelse i et annet land. Det har etablert seg et system ved siden av flyktningssystemet, ofte betegnet som «asylinstituttet». I asylinstituttet har det etablert seg en praksis der personer selv påberoper seg retten til asyl, altså ett eller annet beskyttelsesbehov, der den enkelte stat pålegges bevisbyrden for å avgjøre behovet for beskyttelse eller ei. Men det også slik at for å ha rett til asyl, må vedkommende fylle vilkårene for å kunne anses som flyktning i utlendingslovens og flyktningkonvensjonens forstand.

Hvor «endret verden er» bevitner også erfaringsgrunnlaget. For mens flyktningkonvensjonen baserte seg på erfaringer fra 2.verdenskrig, der personer på flukt typisk søkte tilflukt i nærmeste trygge land og av midlertidig karakter (de fleste ønsket å returnere til hjemlandet når det var mulig), er asylinstituttet av en helt annen karakter. Asylsøkere reiser nå halve jorda rundt, typisk til Europa og andre vestlige land, og søker om permanent opphold for deretter å søke om opphold for resten av familien på familiegjenforening (typisk ektefelle og eventuelle barn, eventuelt foreldre og eventuelle søsken). I realiteten må dette kunne defineres som en «velferdsinnvandring» – som dertil går på bekostning av reelle flyktninger.

Derfor er ønsket fra H/FrP om å vurdere om internasjonale konvensjoner og fortolkningen av slike konvensjoner er tilpasset en situasjon med store migrasjonsutfordringer, helt legitimt. Det er verken å undergrave menneskerettighetene eller folkeretten, det er tvert om å forholde seg til realitetene.

Regjeringen har ikke satt noen tidsfrist for dette arbeidet, som er forståelig da det, i alle fall på sikt, også vil kreve et internasjonalt samarbeid.

Rask retur

Regjeringen ønsker også å prioritere arbeidet med rask retur av personer som har fått avslag på sin asylsøknad, og da «i særdeleshet prioritere retur av grupper der dette vil ha effekt på tilstrømningen fremover.»

For å effektuere dette arbeidet kreves penger, men hvor mye penger vil avhenge av situasjonen. Regjeringen ønsker derfor pengene som er avsatt i statsbudsjettet til retur gjøres om til en «overslagsbevilgning». Dette fordi en bevilgning avsatt i statsbudsjettet er, om ikke annet er sagt, bindende og kan ikke overskrides. Er derimot bevilgningen karakterisert som en overslagsbevilgning kan man bruke mer.

Uten at det er presisert er det vel naturlig å tro, hvis flertall på Stortinget, at dette blir iverksatt for statsbudsjettet 2016.

Økonomiske ytelser

Forslaget om at ordningene for ytelsene til asylsøkerne skal være minst like lav i Norge som i andre sammenliknbare land, vil kanskje være ett av de forslagene som vil vekke mest debatt, ikke minst knyttet til ønsket om å mest mulig erstatte kontantytelser med naturalytelser (som kuponger som kan innløses i butikker for kjøp av mat og klær). Regjeringens idé er at nivået på ytelsene til asylsøkere skal være av en slik art at Norge ikke fremstår som økonomisk attraktivt i forhold til andre europeiske land.

Som kjent, og også nylig tatt opp i Aftenposten, er det betydelige forskjeller mellom økonomiske ytelser til asylsøkere. I sammenligningen mellom Norge, Sverige og Danmark avdekket at Norge er langt rausere enn våre naboland. Det kan lett føre til at «velferdsflyktninger» velger seg Norge i et økonomisk perspektiv.

Ifølge forslaget må disse vurderingene må skje fortløpende, men allerede i går varslet Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (FrP) ønsket om å kutt i asylanter og flyktningers trygd og pensjoner. Ifølge VG vil blant annet følgende ordninger vurderes:

  • medlemskap i folketrygden,
  • skjerpe inn botidskravet, altså hvor lenge man må ha bodd i Norge for å ha rett til visse ytelser,
  • særordningene for personer med flyktningstatus (muligheten for å stramme inn til det Norge er forpliktet til etter flyktningkonvensjonen),
  • innstramming av både alderspensjon, uføretrygd, grunnstønad, hjelpestønad, overgangsstønad og arbeidsavklaringspenger for flyktninger/asylanter,
  • større aktivitetskrav – slik at flyktninger/asylanter må sørge for å komme i arbeid eller utdanning for å få tilgang til visse ytelser.

I ett annet av forslagene (nr. 11) presiserer Regjeringen ønsket om å gjennomgå alle særordninger for flyktninger og asylsøkere i folketrygden med sikte på innstramminger.

Disse forslagene ligger tett opp til det som Danmark har innført eller ønsker å innføre. I Danmark argumenterer statsråden på feltet, Inger Støjberg, med at det er rett og rimelig at man skal ha vært i Danmark en tid før en skal ha samme rett til å motta ytelser som mennesker som har oppholdt seg et helt liv i Danmark og som bidrar til samfunnet. Det knyttes altså betingelser til ytelser.

Forslaget, utover gjennomgang av særordninger i folketrygden der det heter i løpet våren 2016, har ingen tidsfrist, men dette vil antakelig måtte innføres stykkevis og delt da den ene ytelsen henger sammen med andre. Det er et betydelig puslespill som må på plass.

Botidskrav

To av forslagene (nr.9 og 10) omhandler krav om botid for å utløse en rettighet. Det ene er å øke botidskravet for å få norsk statsborgerskap (i Norge er det fem år, i Danmark ti år), det andre er ønsket om å innføre et botidskrav for å utløse mottak av kontantstøtte. Sistnevnte er i Danmark gjeninnført som «opptjeningsprinsippet», der innvandrernes tilgang til full barnetrygd og barnetilskudd (sistnevnte er tilskudd som enslig forsørger) krever minst to års arbeid. Opptjeningsprinsippet blir gradvis innfaset slik at man etter 6, 12 og 18 måneder kan få utbetalt 25, 50 og 75 prosent av hele barnetrygden.

Det heter også i forslaget at botidskrav bør vurderes i forhold til andre ordninger, som skatteklasse 2.

Forslagene er tidsfestet til våren 2016.

Integrering i utenrikspolitikken

Regjeringen ønsker å i sterkere grad å forplikte land som mottar bistand fra Norge, da ved at det forventes at disse landene tar imot egne lands borgere ved retur fra Norge. På denne måten håper Regjeringen å bedre nå målet med å forhindre migrasjon og fremme returmuligheter.

Forslaget har ingen tidsfrist.

Omsorgssentre for EMA

Listen inneholder også et forslag om opprettelse av omsorgssentere for enslige mindreårige asylsøkere (EMA) i opprinnelseslandet. Dette for å forebygge at EMA sendes ut på farefulle reiser, samt å legge til rette for trygg retur.

Med andre ord ønskes det å tilrettelegge for omsorg i EMAs hjemland eller nærmiljø. Jeg vil tro at slike omsorgssentre også innbefatter muligheten for utdanning, slik at de unge kvalifiserer seg til å på sikt bli en ressurs for hjemlandet.

Forslaget må også sees i sammenheng med innstramninger i familieinnvandringen (jmf. over), der det ønskes å innføre strengere regler for EMAs muligheter til å hente øvrig familie til Norge.

Det er ikke presisert noen tidsfrist.

Integreringstilbud i mottak

Forslaget om å arbeide frem modeller og tiltak for å styrke det frivillige arbeidet med integrering og aktivitetstilbud i mottak, er upresist. Menes det her at disse integreringtilbudene skal gjelde alle, uavhengig av vedkommendes muligheter for eventuelt opphold i Norge? Eller menes det at integreringstilbud skal differensieres mens vedkommende er i mottak, slik at f.eks. de som med stor grad av sannsynlighet vil få avslag får et tilpasset tilbud? Om siste er tanken, er neppe «integrering» det beste ordet.

I denne sammenheng bør det også vurderes hvordan slike tilbud kan føre til å unngå pasifisering samtidig med at det fremmes en ansvarliggjøring av eget liv.

Forslaget vil bli inkludert i den varslede integreringsmeldingen (våren 2016).

Russlandsøkere

Forslaget om å sikre retur av personer som søker asyl til Norge og som har hatt opphold i Russland, og gi dette arbeidet høyeste prioritet, må sees i sammenheng med forslaget om rask retur (se over). Dette arbeidet er for øvrig allerede iverksatt, da det i går ble kjent på en pressekonferanse fra UDI at man nå prioriterer utsendelser fra russergrensa (Storskog) hvor det kommer asylsøkere fra Afghanistan, Pakistan og Bangladesh.

Hvordan situasjonen ved Storskog ellers skal løse seg, er derimot ikke avklart. Det er kjent at Regjeringen undersøker en rekke muligheter, heriblant direktefly fra Kirkenes til Kabul, økt politiberedskap og økt saksbehandlingskapasitet fra UDI, men den gordiske knuten er samarbeidet med Russland. I denne sammenheng anbefaler jeg å lese oberst­løytnant og hovedlærer strategisk kommunikasjon, Forsvarets stabsskole, Geir Hågen Karlsen, sitt innlegg i DN.no om «Strategispill på Storskog». Her fremkommer det at det er rimelig å tro at strømmen fra Russland i nord er organisert, hvor han viser til russernes generalstabssjef Valerij Gerasimov.

Gerasimov skrev i februar 2013 en artikkel som senere er kjent som Gerasimov-doktrinen: ikke-militære midler er viktigere enn militære for å nå politiske mål. Generalen anbefalte ikke bruk av militærmakt. Han anbefalte politiske, økonomiske, informasjonsmessige og humanitære virkemidler. Se til Storskog.

Mye tyder på at Putin har lyttet nøye til sin general, så da er det vel lite som tyder på at et ervervet pressmiddel frivillig gis fra seg. «Å stenge grensa» blir slik sett ikke det første tiltaket vi bør hoppe på, selv om det lyder fristende.

Grensa på Storskog domineres ikke lenger av militært personell, men av asylsøkere som Russland har kastet ut.

Grensa på Storskog domineres ikke lenger av militært personell, men av asylsøkere som Russland har kastet ut.