I morgen skal vi feire 17.mai og tradisjonen tro i det såkalte Nye Norge har media konsentrert seg om flaggdebatten. ”Vi” blir fortalt at vi skal vise mangfoldighet og inkludering ved å ønske flagg fra all verdens nasjoner velkommen, til tross for at det Norges fødselsdag som markeres. Det vil si en markering av at Norge 17.mai i 1814 innstiftet den norske grunnloven.
Flaggdebatten er derimot en skinndebatt. Den virkelige debatten handler om i hvilken grad faktisk Norge er en selvstendig nasjon. Hva er den norske grunnloven egentlig er verdt? Hva bestemmer vi selv og hvilken myndighet har vi gitt fra oss? I nært sagt enhver politisk debatt hører vi om konvensjoner og internasjonale avtaler som vi kan (komme til å) bryte om vi ikke gjør slik eller slik. Ta innvandring som eksempel. Det fremstilles som om vi ikke har nasjonal selvråderett over hvem som skal få opphold i Norge. Og det kan vise seg å være nærmere sannheten enn hva vi forstår.
Gir myndighet til EU
Førsteamanuensis Eirik Holmøyvik ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, forteller oss at Stortinget skritt for skritt overfører myndighet fra Norge til organer i EU.
Dette gjør Stortinget uten å følge Grunnlovens krav. Dertil påpeker Holmøyvik at det er snakk om strenge krav i Grunnloven.
Holmøyviks oppsiktsvekkende forskningsfunn er å finne i en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift under tittelen ”Grunnloven og Norges avtaler om overføring av suverenitet”. Hos ABC Nyheter kan vi lese at Holmøyvik har funnet at Norge siden 1992 har inngått en rekke avtaler om å overføre suverenitet til EU- og EØS-organer uten å følge Grunnlovens § 93.
Stortinget bryter Grunnloven
Ifølge Grunnlovens § 93 heter det at Stortinget med 3/4 flertall, der minst 2/3 av representantene er til stede, kan samtykke til at Norge overgir suverenitet til en internasjonal sammenslutning som Norge er deltaker i eller skal delta i. Det heter videre at det skal være på et saklig begrenset område, men gjelder uansett ikke myndighet til å endre (denne) grunnloven.
Holmøyvik forteller at så ikke skjer. I stedet bankes suverenitetsavståelse gjennom med alminnelig flertall, ofte uten debatt.
«Det som skjer ved avtaler om suverenitetsoverføring er at ein kompetanse som etter Grunnlova er lagt til eit norsk statsorgan, frå no av utøvd av eit organ som høyrer til ein internasjonal organisasjon», skriver Holmøyvik.
«Med det ser vi at suverenitetsoverføring eigentleg er grunnlovsendring, men då ei endring som ikkje set spor etter seg i grunnlovsteksten».
Ifølge Holmøyvik påberoper politikerne seg gjerne at det er på et «saklig avgrenset område», når de banker gjennom svekkelsen av norsk selvråderett. Men summen av disse vedtakene blir betydelig mer omfattende enn som så, hevder Holmøyvik.
For den viktigst grunnlovsparagrafen Stortinget bruker for en slik enkel behandling, § 26, har ingen åpning for å avgi suverenitet på et saklig avgrenset område. Den mulighet finner vi altså i § 93, men som til gjengjeld stiller langt strengere krav (om flertall og deltakelse).
Fravik som vane som ble sedvane
Holmøyvik sammenligner Norge med Danmark, som har nesten samme grunnlovsparagraf som Norge, i deres § 20. Her er kravet endog strengere enn Norge, med et 5/6 flertall. Til ABC Nyheter forteller Holmøyvik at Danmark bruker denne paragrafen aktivt når de skal avgi suverenitet til EU. Og det har aldri vært snakk om å lage unntak fra regelen fordi det er «lite inngripende».
Den politiske ledelsen i Justisdepartementet møter anklagene fra Holmøyvik med å skylde på Stortinget. De viser til at Stortinget begynte å fravike Grunnlovens § 93. Og da Stortinget hadde gjort det til en vane å fravike Grunnloven, så hevder Justisdepartementet det oppsto en sedvane – som dertil berettiger å fortsette å droppe Grunnlovens bestemmelse.
Man tror knapt det man hører.
Men jo da. For så slår regjeringen fast (Stortingsmelding nr. 5 om EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU) at suverenitetsavgivelse i «lite inngripende» saker kan skje «Etter sikker konstitusjonell praksis».
– Hvor i Grunnloven står det at Stortinget kan vedta «lite inngripende» suverenitetsavståelse med simpelt flertall?
– Som du påpeker, følger det av «sikker konstitusjonell praksis» at lite inngripende suverenitetsavståelser kan vedtas av Stortinget med simpelt flertall. Det ligger i uttrykket «konstitusjonell praksis» at det nettopp ikke følger av Grunnlovens ordlyd, men av hvordan en i lang tid har oppfattet spørsmålet, svarer statssekretær Pål Lønseth (Ap) i en epost.
Ikke grunnloven, men hvordan en i lang tid har oppfattet spørsmålet!? Si meg, har det rablet fullstendig for regjeringen? Gir de bort Norge bit for bit uten å skjønne hva de driver med? Har de noen kontroll?
– Er det ikke oppsiktsvekkende at Justisdepartementet med dette mener at endringer av Grunnloven – som overføring av myndighet til fremmede makter innebærer – kan skje ved at Stortinget ganske enkelt endrer praksis uten å ha hjemmel for det i Grunnlovens ordlyd?
– Det er på ingen måte oppsiktsvekkende at en ved kartleggingen av rettstilstanden må ta hensyn både til det skrevne ord og til sedvaner, svarer statssekretær Lønseth.
– For eksempel oppsto parlamentarismen gjennom praksis i siste halvdel av 1800-tallet. Den ble nedfelt i Grunnloven først i 2007, sier han og viser til omtalen av lite inngripende myndighetsoverføring i Europautredningen Utenfor og innenfor.
– Hva sier du til det, Eirik Holmøyvik – parlamentarismen ble jo også utviklet som sedvane i over 100 år og ble først grunnlovsfestet i 2007?
– Det er jeg enig i. Det er ikke uvanlig at alle lovregler trenger tolkning. Det som er spesielt i spørsmålet om overføring av suverenitet til andre makter, er at Grunnloven har fått en klar lovparagraf mot å gjøre det uten videre, nemlig § 93, svarer artikkelforfatteren.
Mye usikkert, men ”bredt stortingsflertall”?
Ved en merkelig tilfeldighet satt jeg nettopp i går og leste i NOU (2012:2) Utenfor og innenfor. La oss se litt i den:
Innledningsvis heter det at ”Norge er i dag er langt tettere tilknyttet EU enn de aller fleste er klar over. Det gjelder ikke bare folk flest, men også de som arbeider med dette til daglig – politikere, embetsverk, journalister, forskere og andre.” Merk at det også står politikere. Det fikk meg til å stusse. Er ikke våre politikere klar over i hvilken grad Norge er tilknyttet EU? Og i dag svarte jo Holmøyvik at Stortinget banker gjennom den ene svekkelsen av norsk selvråderett etter den andre – dertil på ureglementert måte. Men vet stortingsrepresentantene faktisk hva de er med på?
Og selv utvalget som jobbet frem NOU-en lot seg overraske: ”Selv om hovedlinjene i Norges forhold til EU var kjent på forhånd har arbeidet vært preget av stadige overraskelser over hvor omfattende Norges tilknytning til EU faktisk er, og hvor mange områder av norsk samfunnsliv som direkte eller indirekte er berørt.”
Allerede på dette stadiet i NOU-lesingen kom den snikende følelsen. Vi har mistet kontrollen. Men i mine øyne lyser det gjennom at NOU-utvalget selv er positivt innstilt til EU. Ikke minst fordi det heter at ”Erfaringen så langt er at de prinsipielle problemene med EØS, Schengen og de andre avtalene er større enn de praktiske.” Prinsipielle? Hva menes? Menes det at det er ordninger i vårt lovverk som stikker kjepper i hjulene for gjennomføringen av alle de konvensjoner og krav som avtalene stiller til oss?
Og videre: ”EU i hovedsak har ivaretatt norske interesser og verdier, i betydningen de interesser og verdier som det til enhver tid sittende stortingsflertall har ment har vært viktige for Norge, og som den til enhver tid sittende regjering har søkt å fremme.” Sittende stortingsflertall? Ja, den trodde jeg kanskje på i går. I dag har Holmøyvik knust den.
Så litt til utvalgets holdninger (min utheving): ”Etter utvidelsen av EU – og dermed også EØS – i 2004 har Norge vært blant de land i EU/EØS som i forhold til folketall har tatt imot flest arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa, og til sammen sto EU-området i 2009 for 87 prosent av all arbeidsinnvandring til Norge. Dette har gitt viktige bidrag til norsk økonomi og utvikling.” Sistnevnte kunne med fordel vært mer nyansert.
Mer nyansert kunne også følgende hvert (min utheving): ”Ved siden av økonomiske virkninger har EØS, Schengen og de andre avtalene også påvirket en lang rekke andre politikkområder på en måte som et bredt stortingsflertall har ment at har vært til det beste for nasjonale verdier og interesser, herunder justispolitikken (grensekontroll, innvandring, politisamarbeid m.m.) og utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikken.”
Og så til det store bildet: ”I forhold til omfanget av tilpasningen har det likevel vært relativt få konfliktsaker, og mange av dem er løst på en måte som har gjort det mulig å videreføre norske politiske målsetninger. I andre saker har EU/EØS-retten tvunget frem endringer. Men det store bildet er at den norske samfunnsmodellen er videreført og utviklet gjennom perioden 1992 – 2011 innenfor rammene av avtalene med EU på en måte som har hatt støtte fra et bredt stortingsflertall.”
Så til det problematiske – som i utvalgets øyne synes å være at vi ikke er EU-medlem: ”Det mest problematiske aspektet ved den norske tilknytningsformen er at Norge i realiteten har bundet seg til å overta politikk og regler fra EU over et svært bredt felt – uten å være medlem og uten stemmerett. Dette reiser demokratiske problemer. ( … ) Det demokratiske underskuddet er ikke en uventet effekt av EØS, men en velkjent del av avtalens struktur, som har vært der siden begynnelsen. Det er en pris Norge betaler for å få fordelene av europeisk integrasjon uten å være medlem av den organisasjonen som driver utviklingen fremover.”
Og nå det som nærmest fremstår som spikeren i kista (min utheving): ”Selv om de demokratiske problemene er like store i dag som de var for tjue år siden – og snarere har økt enn avtatt – er dette et forhold som et bredt politisk flertall har vært villig til å akseptere, og som mange har vent seg til. Avtalene med EU er konstitusjonelt og politisk fast forankret i en lang rekke stortingsvedtak.”
Jeg undres fortsatt: Har et bredt politisk flertall vært villig til å akseptere de demokratiske problemene? Og da er nå én ting at Norge ikke er medlem og er uten stemmerett, samtidig som vi er mer knyttet til EU enn noen av oss i dette landet synes å forstå, men har våre stortingsrepresentanter ”vent seg til” å avgi selvråderetten vår, bit for bit? Og hvor fast forankret er egentlig disse stortingsvedtakene?
– Vil nødig ha oppmerksomhet
Vel så opprørt blir jeg når Holmøyvik forteller til ABC Nyheter at stortingspolitikerne nødig vil ha oppmerksomhet om at de overgir makt til andre lands myndigheter.
– Hva håper du å oppnå med artikkelen?
– At de legger om praksisen. Men jeg tror ikke det vil skje. Dette er knyttet til EU-spørsmålet. Der virker det som om at de politiske kreftene ikke vil ha noen diskusjon om disse viktige grunnlovsspørsmålene, sier Holmøyvik til ABC Nyheter.
– Her er to paradokser: Det ene er at vi i Norge er stolte av Grunnloven og skal feire 200-årsjubileet, men ikke følger dens bestemmelse.
– Det andre er at i flere av de konkrete sakene om å overgi myndighet til EU eller EØS-organer, blir det enstemmig vedtatt. Med andre ord kunne de fint fått sakene gjennom også etter §93. Grunnen til at de ikke gjør det, må være at stortingspolitikerne nødig vil ha oppmerksomhet om at de overgir makt til andre lands myndigheter, sier Holmøyvik.
Hvis det er riktig at det er politiske krefter som ikke vil ha noen diskusjon om disse viktige grunnlovsspørsmålene, så forlanger jeg å få vite hvem vi snakker om! Nå må media kjenne sin besøkelsestid, men der er vel ikke noe å hente. De skal vel til Malmø på GP hele gjengen, slik at vi ikke går glipp av om det noen av deltakerne har fått rødvinsflekk på finstasen eller aller helst: en forside med puppeglipp.
Denne saken omtales også i BT Flyttesjau i det stille og i Klassekampen Setter grunnloven til side