Innvandring

Sverige i knestående, hva kan vi lære?

Asylmottak i brann, Sverigedemokraterna når stadig nye høyder, en splittet befolkning, en skole som bryter sammen, rekordmange asylsøkere, en gigantregning. Kan Norge lære noe?

Norge har i alle år sett til Sverige når store reformer ble vurdert iverksatt, ikke minst når norsk skole skulle bli «verdens beste». Men det var da. Nå ser vi med stadig større forundring på hva Sverige driver med, men skjønner vi ikke at vi driver med akkurat det samme – bare i litt mindre skala per se?

Jeg har til gode å møte en politiker i vår nasjonalforsamling som støtter Sveriges innvandringspolitikk, tvert om synes det å være rimelig tverrpolitisk enighet om at svenskene fører en for liberal politikk på feltet. Dertil benyttes gjerne ord som «ukontrollert», «hodeløs», «svært kostnadskrevende», «mangel på åpen debatt», noen av de samme har sågar tatt turen til Sverige for å bivåne konsekvensene med egne øyne. Så kunne en jo forvente at dette akkumulerte kunnskap som ble del av norsk politikk. Men nei, vi halser etter utviklingen i ren svenskestil.

Sveriges siste asyltall

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

I underkant av 9.200 asylsøkere (tall per 19.10) er kommet i løpet av de siste syv dager (Sverige kjører statistikk per dag, Norge, i alle fall foreløpig per uke), mens 2.000 kom i forrige uke til Norge.

Interessant er det at når vi ser på utviklingen i antall asylsøkere i Sverige for de siste ukene, har vært en liten nedgang i det totale antallet registrerte asylsøkere. Ifølge Migrationsverket har det for de siste 14 dagene vært en nedgang på 2 prosent (fra 9.363 til 9.179), i Norge var det oppgang på drøyt 3 prosent.

I underkant av 32 prosent av asylsøkerne i Sverige var fra Syria. Samtidig har Sverige fortsatt stor økning av enslige mindreårige asylsøkere (EMA). De økte med 13 prosent i samme periode, til drøyt 2.400. De siste 14 dagene har EMA økt med 57 prosent. 78 prosent av EMA i Sverige er fra Afghanistan, bare 9 prosent fra Syria. Til sammenligning kom det 207 EMA til Norge i forrige uke. Sverige har dermed over ti ganger så mange EMA som Norge, mens de har fem ganger så mange i forhold til folketallet.

Skjermbilde 2015-10-20 11.36.04

Regningen som svenskene skal betale er skyhøy, men ingen, som i Norge, vet hvor høy. Den antas for inneværende år at bare mottaksapparatet vil koste et sted mellom 20 – 30 milliarder.

Trussel mot demokratiet

Danske Jyllands-Posten (JP) har tatt seg over broen for å høre fra svenskene sier. Iføge JP er mange av svenskene skeptisk over utviklingen. Noen mener at demokratiet er på vei til å bli satt ut av kraft, fordi man blir kalt rasist hvis man ytrer seg kritisk til migrantstrømmene – altså akkurat det samme som forfatter og journalist Jon Hustad hevder om Norge.

Ekstern lektor Lars Hovbakke Sørensen fra Københavns Universitet sier at det haster hvis man vil unngå flere branner på asylmottak, som det har vært tre av bare den siste uken og natt til i dag gikk enda ett opp i flammer. Han etterlyser en åpen debatt om situasjonen.

»Hvis man begynder at diskutere, hvor mange flygtninge der er plads til, kan man måske få kontrol over situationen, men det er ved at være sidste udkald. Sverigedemokraterne har fordoblet deres stemmetal ved de seneste to valg. Det vil fortsætte, hvis andre partier ikke diskuterer problemerne,« mener han.

Ikke alle er enige i at demokratiet er truet, f.eks. mener professor Drude Dahlerup fra Stockholms Universitet, at det vi vitner er en «øket polarisering». Men hva denne økte polariseringen kan føre til, det synes ikke samme professor å ha så mange tanker om.

Det politiske sammenbrudd?

JP viser til at i forrige uke skrev syv kommuner, styre av partiet Moderaterna, et brev til statsminister Stefan Löfven hvor de advarte om at kommunene er iferd med å bryte sammen.

«Det er et desperat rop om hjelp. Vi klarer ikke dette her,» var den usminkede beskjeden fra Pia Almström, borgermester i Kävlinge (utenfor Malmø).

Myndighetene håndterer ikke lenger migrasjonsstrømmene, og det er det en stund siden de har gjort. Men alle forsøk på å varsle, er blitt avvist. Nå aner de ikke hvor de skal gjøre av asylsøkerne. Hoteller, campingplasser, vandrehjem, sportshaller, nedlagte skoler, kaserner, alt tilgjengelig er tatt i bruk. Så denne uken startet Migrationsverket med å sette opp telt til asylsøkerne. Er det én ting vi kan være sikker på med teltleire, er det at et slikt mottak vil mange av asylsøkerne klage på.

Hva så med Norge?

Vi forventer mer av statsminister Erna Solberg (H) i denne situasjonen.

Vi forventer mer av statsminister Erna Solberg (H) i denne situasjonen.

Norge er omtrent i samme situasjon, bare litt på etterskudd av Sverige. Til dagens VG sier UDI-direktør Frode Forfang at de ikke forsto alvoret med migrantstrømmene før i august (i år, må jeg vel ironisk legge til). Han mener det var umulig å forutse antallet asylsøkere som ville komme til Norge. Samme uvitenhet har statsminister Erna Solberg (H) uttrykt. Men hvordan de ikke kunne vite, fremstår nok for de fleste som en gåte.

Tror vi så på dem? Nei, vi gjør ikke det. Våre nasjonale politikere, ikke minst Regjeringen, og våre myndigheter sitter på informasjon som ikke nødvendigvis når ut i offentligheten. De vet svært godt retningen på utviklingen fremover, uten at det handler om å treffe «100 prosent», som UDI-direktøren klønete formulerer seg.

Hvorfor vil så de samme holde «sannheten» vekk fra offentligheten? Fordi de samme leter etter politiske løsninger – og penger. La oss ta det siste først.

Tilleggsnummer

Vi vet at dagens asylstrøm er svært kostnadskrevende. Den er så kostnadskrevende at Regjeringen har valgt å komme med et såkalt tilleggsnummer (til statsbudsjettet). Dette tilleggsnummeret er ventet i slutten av oktober, eventuelt i begynnelsen av november. Her vil kostnadene med dagens asyltilstrømning synliggjøres. Forhåpentligvis, i alle fall, men sikre kan vi ikke være.

Skal KrF og Venstre fortsette å tenke mer på selv selv og mindre på landet? (Faksimile fra Dagbladet)

Skal KrF og Venstre fortsette å tenke mer på selv selv og mindre på landet? (Faksimile fra Dagbladet 8.oktober)

For det vil avhenge av at Regjeringen ønsker å synliggjøre de enorme kostnadene og ikke presser kostnadene mest mulig ned. Hvilken strategi en legger seg på, er igjen et politisk valg – og som kjent er det fire politiske partier som skal bli enig om dét valget. Jeg gjetter at Høyre vil ha kostnadene midt i mellom, FrP opp, KrF og Venstre ned. Det er jo ikke akkurat en perfekt match.

Så kommer spørsmålet om type kostnader og tidsperspektivet. Skal man gjøre som i Sverige med bare å synliggjøre kostnadene til mottaksapparatet eller skal man inkludere f.eks. investeringskostnader (barnehage-, skole- og helseplasser, boligbygging, infrastruktur etc.)? Skal man si noe om forventet sysselsetting? Trygder og stønader? Skal man beregne kun for inneværende år, i tillegg til neste år eller flere år, eventuelt for et livsløp?

Og, før gråten tar noen, hvor skal pengene hentes fra? Bistandsbudsjettet? Nei, sier KrF og viser til at vi ikke skal ta fra de fattige. Pensjonsfondet (oljefondet)? Nei, sier FrP og sier vi ikke skal ta fra de eldre. Begge deler? Som typisk Høyre sier ja til, mens Venstre er havnet i samme folden etter å ha fått uttrykt sin skepsis til kostnadene. For Venstre-leder Skei Grande tror at dagens asylsøkerstrøm er en lykke for norsk arbeidsliv. Det er bare å få de i jobb fra dag én, sier hun, og jeg tror noen må ta fra henne de rosa pillene.

Tilleggsnummeret må gi noen svar og skulle svarene inneholde betydelige mangler får vi satse på at regnedyktige hoder i Finansavisen og Dag og Tid kjenner sin besøkelsestid. Så får vi se hvordan Regjeringspartiene og deres samarbeidspartnere reagerer på tilleggsnummeret sine svar – og hva Stortinget sier. For alt vi vet kan den politiske situasjonen se svært annerledes ut etter at tilleggsnummeret er offentlig. Men uansett må politiske løsninger på plass.

Politiske løsninger

Justisminister Anundsen (FrP) må vise mer handlekraft.

Justisminister Anundsen (FrP) må vise mer handlekraft.

Siden dagens situasjon utløser behov for svært mye penger, som jo må hentes et sted i statsbudsjettet, er det ikke så underlig å tro at de politiske løsningene det letes etter skal være kostnadsreduserende.

Da er antakelig første prioritet å få ned asylsøkerstrømmen. Noe av en slik løsning så vi i dag, da justisminister Anundsen (FrP) nå instruerer UDI: asylsøkere fra Russland kan returneres, og det raskt.

Personer som har hatt lovlig opphold i Russland kan nektes opphold og sendes ut av landet. Det har Justis- og beredskapsdepartementet sendt instruks om til Utlendingsdirektoratet. Alle asylsøknader fra personer som har reist inn i Norge fra Russland, og som ligger an til avslag, skal hastebehandles.

Hvorfor samme instruks ikke omfatter de nordiske landene og Schengen-landene for øvrig, vet jeg ikke, dog er jeg ikke sikker på at Justisdepartementet vet det selv heller. Men det kan være at behovet for å kontrollere tilstrømningen blir så stor at det ikke lenger nytte å tenke halvveis. I dag melder f.eks. faz.net at greske myndigheter forventer at opptil 3,7 millioner asylsøkere kan komme via Tyrkia de neste månedene.

Så har vi ideen med «strengere grensekontroll». Vi er blitt fortalt at grensekontrollen til Norge er skjerpet, til og med uten at det har blitt særlig kritisert fra noe hold, men samtidig hevdes det at ikke alle ser noe til en slik skjerpet kontroll. Så da passer det kanskje å spørre: når kommer passkontrollen? Om ikke annet enn midlertidig.

Men vel så viktig er det å gå gjennom praksis og regler for asylsøkerne. Som jeg har tatt til orde for før er det viktigste at ingen av asylsøkerne gis permanent opphold. Da er vi tilbake til MUF-systemet, det vil si midlertidig opphold uten rett til familiegjenforening. MUF-ere må returnere når forholdene i hjemlandet tilsier at det ikke lenger er behov for beskyttelse. Men da må denne returen gjennomføres, og ikke tillates at det utløses nye klager og vedtak. Samtidig må det lages et tidsbegrenset system for MUF-erne.

I tillegg må det foretas en gjennomgang av alle økonomiske ytelser som asylsøkere mottar, og disse må reduseres. Kontantytelser må, slik Per Sandberg har foreslått, erstattes med levnetsmidler der det er mulig.

Når det gjelder EMA må også deres status for opphold gjennomgås. Jeg har tidligere foreslått «utdanningsstatus», det vil si at Norge forplikter seg til å gi de unge en utdannelse (i Norge eller annet sted) med tanke på retur til hjemlandet. Uansett skal EMA ikke gi rett til familiegjenforening, da for å unngå at barn sendes i armene på menneskesmuglere for å benyttes som anker (sendes i forveien for å få familien trygt etter).

Og med det samme jeg er innom utdanning: Det hevdes at syrerne som kommer er godt utdannet. Tallenes tale så langt sier noe annet. Jeg registrerte for øvrig i dag på P2-nyhetene at NOKUT (som godkjenner utenlandsk utdanning) vurderer å hastebehandle (fra 1,5 måned til ca. en uke) syriske utdanningspapirer siden «det er kjent at så mange har høy utdanning». Kjent? Hvor er dokumentasjonen på det? Men like full vil de innføre det de kaller en «samlebåndsmetode» – og ber om 10 millioner kroner ekstra.

Det er videre et spørsmål om antall asylsøkere og antallet kvoteflyktninger som flertallet i Stortinget er blitt enige om, skal sees i sammenheng. Og ikke minst, hva skjer med EUs relokaliseringsprogram? Hvis det kommer 3-4 millioner til i løpet av noen måneder, hvor mange er det forventet at vi skal ta imot knyttet til dette programmet?

Likevel er noe av det viktigste våre politikere, uansett politisk ståsted, kan gjøre, er å offentlig diskutere situasjonen. Hvor mange kan Norge ta imot? Hvordan vil antallet harmonere med en økonomisk og kulturell bærekraft? Hva er planen for det? Er planen å svekke velferdsstaten eller kanskje forkaste den?

Norges befolkning kan ikke leve i uvisshet så mye lengre. Vi krever svar. Det er det Stortinget, med Regjeringen i front, som skal gi oss.