Hvordan kunne de ikke vite?

Man får vel innse at det er heldig at regjeringen Solberg har tabbet seg ut, for da våkner endelig norsk presses interesse. Frontex sier nå at mens de krystallklart varslet om at millioner var på vei til Europa,…

Man får vel innse at det er heldig at regjeringen Solberg har tabbet seg ut, for da våkner endelig norsk presses interesse.

Frontex sier nå at mens de krystallklart varslet om at millioner var på vei til Europa, nedjusterte Norge sine anslag over forventede asylsøkere.

– Vi kunne ikke vite at de ville komme til Norge, svarer statsminister Erna Solberg.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Spørsmålet er nok helst hvordan de ikke kunne vite det? Denslags skulle man ikke tro at var mulig hvis man befinner seg på planeten Jorden.

asylsøkere_menn

For Frontex og andre organisasjoner, som Røde Kors, har ikke bare i klare ordelag varslet om at millioner var på vei til Europa, men at både migrantene og menneskesmuglerne gjør grundig research om velferdsytelser, asylbetingelser og regler for familiesammenføring før de drar hit.

Migrantene – og da særlig syrere – setter følgelig kursen mot de europeiske landene som har gunstigst mulige velferdsordninger. Dette er grundig dokumentert av Frontex og ikke minst den danske avisen Jyllands-Posten.

Og hva trodde den norske regjeringen at migrantene flyktet fra gjennom hele Østeuropa? Samtlige land langs ruten er sikre, fredelige land, så det er ingen grunn til at noen skulle flykte fra dem – hvis de var reelle flyktninger på umiddelbar flukt fra krig og død slik de blir fremstilt, vel og merke.

De landene som har de mest generøse velferdsytelsene og mest gunstige øvrige ordninger for asylsøkere har vært målet. Blant disse landene befinner Norge seg, sammen med Sverige og Tyskland.

Norske medier har imidlertid ingen grunn til å sette seg på sin høye hest og kritisere regjeringen. De har i stor grad vært delaktige i å fremprovosere den unnfallenheten og faktavegringen som har preget regjeringen siden tilstrømningen startet. Det har vært få realistiske reportasjer og på noen tidspunkt har det vippet over til ren asylaktivisme.

Til tross for at det klart har fremgått at det i stor grad ikke dreier seg om flyktninger i ordets rette forstand, men derimot økonomisk motiverte migranter, har de aller fleste mediene konsekvent kalt dem «flyktninger» og tilstrømningen som helhet for en «flyktningekrise».

Til tross for at alle tilgjengelige opplysninger tilsier at Europas grenser står åpne for dem som følger regelverket og lar seg registrere, har pressen konsekvent valgt å benytte seg av bilder av migranter som – av åpenbare årsaker – gjør sitt beste for å unnlate å la seg registrere ved å krype over eller under piggtrådsperringer.

Til tross for at 70 prosent av de som kommer er velkledde, friske unge menn som tydeligvis har store nok økonomiske midler til å kjøpe seg tjenester av rådyre menneskesmuglere og til å ta seg gjennom hele Europa, har pressen til enhver tid kjørt frem bilder av kvinner og særlig barn (helst på vei over eller under piggtrådsperringer).

Asylaktivister som Flyktninghjelpens Jan Egeland, Venstres Trine Skei Grande, Aps Jonas Gahr Støre, som utrolig nok er ansett som en skikket leder for et statsbærende parti, og en stadig gråtkvalt KrF-leder Knut Arild Hareide, har like konsekvent blitt tatt for pålydende og knapt nok fått et kritisk spørsmål.

Medias budskap har mao ikke vært til å ta feil av.

At pressen nå snur fordi de kan bruke miséren som skyts mot en borgerlig regjering med – huff og gru! – Frp i, er ikke noe annet enn en oppvisning i hykleri. Ja, dette er og har vært en lenge varslet utvikling, men det har den norske pressen overhode ikke vært interessert i å skrive eller snakke noe om.

Hva ellers kommer det av at det meste Document.no, folk på sosiale medier og vi har skrevet om utviklingen har måttet hentes i utenlandske medier?

Selvfølgelig er det tilløp i norske medier, men de følges sjelden opp. Man finner spredte opplysninger her og der, men de blir ikke satt i sammenheng slik de burde av avisenes redaksjoner og lederskribenter.

Det er god grunn til å kritisere dagens politisk ledelse som virker som de har mistet hodet i møtet med virkeligheten. Det er også god grunn til å kritisere forrige regjering, for den burde ha fanget opp alle forvarslene. Utviklingen skjedde nemlig ikke over natten – FNs befolkningsfremskrivinger er klart varsel om hva som ville komme – så allerede Stoltenberg II-regjeringen kunne og burde ha begynt å arbeide med spørsmålet og iverksatt tiltak. Det er også like god grunn til å kritisere det fatale 10.000-vedtaket.

Men det er absolutt ingen grunn til at norsk presse skal gjøre seg høy og mørk i dette tilfellet. De har med liv og lyst underbelyst situasjonen og drevet en aktiv kampanje for «flyktninger», løftet frem asylaktivister, skarpt kritisert motforestillinger og derved gjort det vanskelig for både denne og den forrige regjeringen å handle. Politikere bør derimot kritiseres kraftig for å ha latt seg dupere av dem.

– Men de er jo bare journalister?, kan man fort tenke. Ja, de er bare journalister, men de har likevel stor makt. Det er ikke uten grunn at mediene kalles den fjerde statsmakt. Når de misbruker denne makten til å kjøre ensidige kampanjer som de har gjort i tilfellet «flyktningkrisen» spesielt og innvandring generelt, bør det føre til mer selvinnsikt og -kritikk innad enn utad.

Så får heller politikere på eget initiativ gå litt i seg selv og stille spørsmålet om hvorfor de tror de er skikket til å lede et land når de faktisk lar seg skremme av det samme landets presse fra å opptre ansvarlig.